Borrefunnet er restene av en norsk skipsgrav fra vikingtiden som ble funnet i 1852 ved utgraving av en av Borrehaugene i Vestfold, et av Norges største gravfelt. Dette var den første skipsgrav som ble arkeologisk dokumentert. Dette er også den eneste av storhaugene på Borre som er fullstendig utgravd.[1]

Skipshaugen var en gravhaug fra vikingtid. Den lå på jordet mellom Borrehaugene og Midgard historisk senter. I 1852 ble masser tatt fra haugen til veibygging. Antikvar Nicolay Nicolaysen undersøkte samtidig gravfunnet i haugen. Det inneholdt rester av et vikingskip og rike gravgaver. Graven er datert til 900-tallet. Mye var ødelagt. Funnene kalles Borrefunnet og har gitt navn til stilarten Borrestilen. Funnet har trolig ikke stått tilbake for gravfunnene med Tuneskipet og Gokstadskipet.[2]

Funnhistorien

rediger
 
Borrefunnet, restene fra en skipsgrav fra vikingtiden, ble gjort i Borreparken i Vestfold 1852.

Vinteren 1852 begynte veivesenet å ta ut løsmasser fra en av haugene. Det var tele i jorda, så de grov seg rett inn i siden på haugen for å komme inn til frostfrie masser [3]. Dette utviklet seg til en regulær tunnel inn mot midten av haugen. Her kom arbeiderne over en rik mannsgrav i et skip. De fikk tatt vare på en del av gjenstandene, men så kollapset tunnelen og haugen fikk ligge i fred over vinteren.

Mens arbeidene sto på, fikk advokat F. Kjerulf i Horten vite om funnet. Han besøkte anlegget, og bød arbeiderne finnerlønn for de gjenstandene de kom over. Han varslet også Universitetets Oldsaksamling om funnet, og i mai samme år kom Nicolay Nicolaysen til Borre for å grave ut resten av funnet. Kjerulf overlot de gjenstandene han hadde tatt vare på, og han bisto også Nicolaysen under de følgende utgravningene. Det viste seg at gravkammeret var mer eller mindre fullstendig ødelagt, og alt treverk i skipet var borte for lengst. Nicolaysen fant imidlertid såpass mange nagler at han kunne si det hadde vært over 17 meter langt, og at det hadde vært satt ned i en kunstig forsenkning i bakken før haugen ble lagt over. Haugen hadde hatt en diameter på ca. 40 meter.[4]

Gravfunnet

rediger

Det viste seg at gravkammeret var mer eller mindre fullstendig ødelagt. Nicolaysen kunne imidlertid konstatere at den døde var blitt kremert, og de brente beina var lagt i en jernkjele omtrent midt i skipet. Gravgavene hadde ligget både inni og utenfor skipet. Mye av det var bevart, enten på stedet eller det var tatt vare på av Kjerulf.

Det fineste er kanskje et rikt dekorert hesteseletøy, tre par stigbøyler, en ridesal og en slede (eller vogn). På den ene siden av skipet hadde det ligget en oppsalet hest, på den andre siden en hest og en hund. Utenfor skipet var en tredje hest, som veiarbeiderne mente måtte ha vært begravet stående. Blant gjenstandene var også skår av et meget sjeldent og fint glassbeger, som må ha blitt laget i Sør-England eller Frankrike. Nicolaysen mente det måtte være fra 700-tallet, og han gikk derfor ut fra at hele gravfunnet måtte være fra den tiden.

I dag vet vi at dekoren på disse gjenstandene er typisk for perioden 850-950, og stilen har fått navn etter dette funnet – borrestilen. Vi kan nå si at funnet dateres til ca. år 900, og er dermed omtrent samtidig med Gokstadfunnet.[4] Noen av gjenstandene er utstilt i VikingskipshusetBygdøy i Oslo.

Se også

rediger
  • Borrehaugene, også kalt Borreparken og Nasjonalparken
  • Borrestilen, underkategori av den norrøne dyreornamentikken

Referanser

rediger
  1. ^ https://Kulturarv[død lenke] i Vestfold, Borrehaugene. www.vfk.no/Tema-og-tjenester/Kulturarv/Hvordan-deler-vi-inn-fortiden/Vikinghistorie/Borrehaugene/
  2. ^ Myhre, Bjørn og Gansum, Terje. Skipshaugen 900 e.Kr. – Borrefunnet 1852-2002. Midgard forlag, 2003.
  3. ^ Fra veigrus til Nasjonalpark - Borreminne 2002 Arkivert 2011-07-17, hos Wayback Machine.
  4. ^ a b Borrehaugene. (2015, 27. april). I Store norske leksikon. Hentet 29. september 2016 fra https://snl.no/Borrehaugene.

Litteratur

rediger
  • Bjørn Myhre & Terje Gansum; Skipshaugen 900 e.kr. - Borrefunnet 1852-2002 Midgard historisk senter 2003 ISBN 82-92464-01-8

Eksterne lenker

rediger


Autoritetsdata