Wikipedia

Bondeopprøret i England

Bondeopprøret, også omtalt som Wat Tylers opprør eller Den store oppstanden i England (30. mai 1381 – november 1381) regnes blant de sentrale hendelser i engelsk historie. Det var en betydelig opprør over store deler av England i 1381. Opprøret hadde flere årsaker, inkludert sosioøkonomiske og politiske spenninger forsaket av svartedauden på 1340-tallet, de høye skattene grunnet konflikten med Frankrike under hundreårskrigen, og ustabilitet inn det lokale lederskapet i London. Hva som til sist utløste opprøret var innblandingen av en kongelig myndighetsperson, John Bampton, i Essex den 30. mai 1381. Hans forsøk på å samle inn ubetalte koppskatt i Brentwood endte i et voldelig sammenstøt som raskt spredte seg over den sør-østlige delen av landet. Et bredt spektrum av det rurale samfunnet, inkludert mange lokale håndverkere og tjenestemenn fra landsbyer, samlet seg i protest. De brente domstolspptegnelser og åpnet de lokale fengslene. Opprørerne ville ha en reduksjon i skattleggingen, en slutt på systemet med ufri arbeidskraft kjent som leilendinger og fjerning av kongens høytstående tjenestemenn og rettssaler.

Framstilling fra sent på 1300-tallet av William Walworth som dreper Wat Tyler; kongen er vist to ganger, mens han ser hendelsene skje (venstre) og taler til forsamlingen (høyre).

Inspirert av prekenene til den radikale presten John Ball, og ledet av Wat Tyler, dro opprørske menn fra Kent mot London. De ble møtt ved Blackheath, et distrikt i sørøstlige London, av representanter fra den kongelige regjering som uten hell forsøkte å overtale dem til reise hjem. Kong Rikard II, den gang kun fjorten år, trakk seg tilbake i trygghet i Tower of London, men det meste av den kongelige hæren var enten utenlands eller i nordlige England. Den 13. juni kom opprørerne inn i sentrale London hvor mange lokale byfolk slo seg sammen med dem. De angrep fengslene, ødela Savoy Palace (det fremste adelige palass i byen), brente lovbøker og bygninger i advokatdistriktet Temple, og drepte alle som ble forstått som tilhørende den kongelige regjering. Opprøret var derimot ikke rettet direkte mot kongen, men kun mot hans «dårlige rådgivere». Den påfølgende dagen møtte kong Rikard II opprørerne ved Mile End og han aksepterte de fleste av deres krav, inkludert å forby livegenskapet. I mellomtiden hadde opprørere kommet seg inn i Tower of London, og der fant de biskop Simon Sudbury, som var rikskansler, og admiral Robert Hales, riksskattmester, som begge ble drept.

Den 15. juni dro Rikard ut for møte Tyler og opprørerne ved Smithfield. Det brøt ut vold og en i kongens følge drepte Tyler. Rikard uskadeliggjorde den spente sitausjonen lenge nok til at Londons borgermester William Walworth kunne samle sammen milits fra byen og spre opprørsstyrkene. Rikard begynte umiddelbart å etablere ny orden i London og trakk tilbake sine tidligere innrømmelser. Opprøret hadde også spredt seg inn i East Anglia hvor Universitetet i Cambridge ble angrepet og mange kongelige myndighetspersoner ble drept. Uroen fortsatte inntil Henry le Despenser, adelsmann og biskop av Norwich, nedkjempet opprørshæren i slaget ved North Walsham den 25. eller 26. juni. Uroen strakte seg nord til York, Beverley og Scarborough, og så langt vest som Bridgwater i Somerset. Rikard mobiliserte 4 000 soldater for å gjenopprette ro og orden. De fleste av opprørslederne ble sporet opp og henrettet. Ved november hadde minst 1500 opprørere blitt drept.

Bondeopprøret har blitt omfattende studert av akademikere. Historikere fra slutten av 1800-tallet benyttet en rekke av kilder fra samtidige krøniker for å sette sammen en redegjørelse av opprøret, og disse ble utvidet på 1900-tallet av forskning på rettsprotokoller og lokale arkiver. Forståelsen og tolkningen av opprøret har endret seg årenes løp. Det ble vurdert som et avgjørende og definerende øyeblikk i engelsk historie, men moderne akademikere er mindre sikre på dets innvirkning på den påfølgende sosiale og økonomiske historie. Opprøret påvirket tungt innflytelsen på fortsettelsen av hundreårskrigen ved å avskrekke senere parlamenter fra å skrive ut tilleggsskatter for å betale for de militære kampanjene i Frankrike. Opprøret har i stor grad blitt benyttet i sosialistisk litteratur, blant annet av forfatteren William Morris, og har forblitt en potent politisk symbol for den politiske venstresiden, og fremmet argumenter som har vært en del av innføringen samfunnsendringene med koppskatt, community charge, i Storbritannia siden 1980-tallet.

Bakgrunn rediger

 
Fransk framstilling i Jean Froissarts Krøniker fra 1470 av kong Rikard II som møter opprørerne.

Årsaken til opprøret var dels innføringen av en koppskatt på en skilling for hver voksen innbygger, en skatt som først ble innkrevd i 1377 for å finansiere den stadig mer kostbare og lite vellykte krigen i Frankrike. Kong Rikard II gjorde dette for å fortsette sin bestefar Edvard IIIs verk under hundreårskrigen.[1]

I tillegg til koppskatten kom at bøndene hadde dårligere kår enn på lenge, fordi lønninger i mange år hadde vært låst og fordi de som livegneer ikke hadde lov til å søke arbeid andre steder og dermed oppnå gunstigere forhold. Etter svartedauden var det mangel på arbeidskraft, og bøndene så at de kunne kreve høyere lønn dersom restriksjonene på lønnsøkninger ble opphevet. Koppskatten ble så dråpen som fikk begeret til å renne over. Det første utbruddet var i Brentford mot innsamling av koppskatten, og det andre tidlige utbruddet var i Kent hvor det var et særlig raseri over at adelen og regjeringen ikke forhindret de mest destruktive angrep i århundrer fra franskmennene.[1]

I juni 1381 marsjerte en stor gruppe bønder, men også enkelte fra andre samfunnsklasser, fra de østlige grevskapene i England mot London. Den fremste av deres ledere var Walter «Wat» Tyler, som ledet en gruppe fra Kent. Da de 12. juni kom til Blackheath, holdt den opprørske presten John Ball en preken som oppildnet folkemengden, og dagen etter gikk de over London Bridge inn i hovedstaden. Samtidig hadde en annen leder, Jack Straw, kommet fra Essex; han hadde ledet sin gruppe inn i London ved Stepney. Sporadisk drepte de kongelige myndighetspersoner og «forrædere». Vold mot verdslige herrer var meget sjelden, og folk var i sjokk over volden og bruddet på samfunnsordningen som skjedde.[1] Andre mål var advokater og deres dokumenter, medvirkende i å holde nede lønningene, samle inn skatter; flamske handelsmenn, og geistlige godseiere, som var sta opprettholdere av føydale privilegier.[1]

14. juni møtte kongen lederne for opprøret, og da han spurte dem om hvorfor de hadde tatt til våpen svarte de at det var å redde ham og drepe forrædere mot kongen og kongeriket.»[1] Det var et ekko fra det gode parlamentet i 1376 hvor medlemmene satte seg som mål å rydde opp med korrupte ledere og krevde nye rådgivere for kongen. Opprørerne viste en politisk bevissthet ved at de overrakte en liste med en rekke krav. Blant disse var at enkelte spesielt upopulære ministre måtte avskjediges, og en dødsliste over «forrædere», rikskansleren, erkebiskop Simon Sudbury av Canterbury, den kongelige skatteministeren, admiral Robert Hales, og ikke minst den upopulære John av Gaunt. Og føydalsystemet måtte avskaffes. Mens møtet pågikk stormet en gruppe opprørere Tower of London og henrettet erkebiskop Simon Sudbury, som var rikskansler, og Lord Treasurer (tilsvarende finansminister). De ødela også Savoy Palace, som tilhørte John av Gaunt, kongens onkel. Upopulære bygninger som fengsler og religiøse hus ble ødelagt. Advokater og flamske handelsmenn ble jaktet på og massakrert. Kongen på sin side gikk med på enkelte av reformene, som en rettferdig leie til jordeierne og avskaffelsen av systemet med leilendinger, men som trakk tilbake innrømmelsene da opprøret ble slått ned.

Opprørerne og kongen skulle møtes igjen 15. juni på Smithfield, for videre forhandlinger. Opprørerne var ledet av Wat Tyler, «den mest berømte ukjente i historien», i henhold til historikeren Robert Tombs.[2] Dette møtet fikk en dramatisk og forvirrende avslutning. Da Tyler møtte kongen og hans følge ble Tyler stukket ned av Londons borgermester, William Walworth, og døde. Opprøret falt dermed sammen. De fleste av lederne ble fanget og henrettet, inkludert presten John Ball. Kongens ettergivelse ble så trukket tilbake, og koppskatten ble på nytt innkrevet.[2]

Det hadde også funnet sted voldsomme angrep andre steder i det østlige England. De som hadde tatt del i dette søkte raskt å distansere seg fra opprøret når de så hva som skjedde med lederne. I november forsøkte regjeringen å roe ned stemningen og ga generell benådning til de som hadde deltatt og for de som hadde brukt vold mot dem.[2]

Det var første gang at folkelige og sosiale tanker ble nedskrevet. England hadde en uvanlig høy grad av lese- og skrivekyndighet. Politiske budskap ble spredt på engelsk ved rim, prekener, plakater, løpesedler, profetier, men i ettertid å forstå den folkelige tenkning er ikke lett med tanke på de fragmentariske bevis, motstridende fortellinger og det gåtefulle budskapet til den mest kjente av opprørslederne i form av den bannlyste presten John Ball som spredte sitt budskap i en blanding av ordspråk, profetier og merkelige prekener: «When Adam dalf and Eve span, Wo was thanne a gentilman?»[3]

I det korte løp tapte opprørerne. Hva de hadde blitt lovt ble trukket tilbake, men opprøret forsvant ikke fra landets hukommelse, verken av de som styrte eller de som ble styrt. Minnet om 1381 inspirerte håp og skapte frykt; det var andre opprør i 1450, 1471 og 1497, som direkte fulgte i fotsporene til Wat Tyler ved å marsjere til London for å møte kongen. Da den franske revolusjonen brøt løs, trakk demokrater som Thomas Paine fram minnet om Wat Tyler og Ball som ur-revolusjonære. Ortodokse marxister har alltid vært mistenksomme overfor bønder, men viktorianske sosialister som William Morris beundret dem.[3]

Ettermæle rediger

Historiografi rediger

 
En representasjon fra 1400-tallet av presten John Ball som oppmuntrer opprørerne; Wat Tyler er vist i rødt, foran til venstre.

Samtidens krøniker av hendelsene i opprøret har vært en viktig kilde for historikerne. Krønikere var fordomsfulle mot opprørets sak og framstilte opprørerne som, i henhold til historikeren Susan Crane, «dyr, uhyrer, eller villedete tåper».[4] London-krønikerne var også uvillige til å innrømme rollen til ordinære London-borgere i opprøret, og foretrakk å legge skylden helt og holdent på bønder fra sørøstlige England.[5] Blant de fremst redegjørelser er den anonyme Anonimalle-krøniken [6] hvor forfatteren synes å ha vært en del av det kongelige hoffet[7] og var øyevitne til mange av hendelsene i London.[8] Kronikøren Thomas Walsingham var tilstede for det meste av opprøret, men fokuserte sin redegjørelse på terroren av den sosial uroen og var ekstremt fordomsfull mot opprørerne.[9] Hendelsene ble også nedtegnet i Frankrike av Jean Froissart, forfatteren av Krøniker.[10] Han hadde godt plasserte kilder nær opprøret, men var tilbøyelig til å utdype de kjente fakta med fargerike fortellinger.[11] Det er ingen redegjørelser som var sympatisk innstilt til opprørerne som har overlevd.[12]

Mot slutten av 1800-tallet var det en bølge av historisk interesse for bondeopprøret, fremmet av blant annet den samtidige veksten av arbeider- og sosialistbevegelsene.[13] Utgivelser av Charles Oman, Edgar Powell, André Réville og G.M. Trevelyan etablerte og fastsatte opprørets gang.[14] Ved 1907 var redegjørelsene av alle krønikene tilgjengelige i trykk og de fremste offentlige opptegnelsene i arkivene blitt identifisert.[15] Réville begynte å utneytte de juridiske anklagene som hadde vært benyttet mot mistenkte opprørere etter opprøret var over som en fersk kilde for historisk informasjon. I løpet av det neste århundret ble det utført omfattende forskning av de lokale økonomiske og sosiale historien til opprøret ved å benytte lokale kilder spredte over sørøstlige England.[16]

Tolkninger av opprøret har endret seg i årenes løp. Historikere på 1600-tallet, som John Smyth, etablerte tanken at opprøret hadde markert slutten på ufritt arbeid og leilendingsvesenet i England.[17] Historikere på 1800-tallet, som William Stubbs og Thorold Rogers, forsterket denne konklusjonen, Stubbs beskrev det som «en av de mest illevarslende hendelser i hele vårhistorie.» [17] På 1900-tallet ble denne tolkningen i økende grad utfordret av historikere som May McKisack, Michael Postan og Richard Dobson, som reviderte den innvirkning og innflytelse som opprøret hadde på de senere politiske og økonomiske hendelser i England.[18] På midten av 1900-tallet var marxistiske historikere interessert i, og var generelt sympatisk innstilt til, opprørets årsak, en tendens som kulminerte i Rodney Hiltons redegjørelser fra 1973 av opprøret, plassert i en kontekst av bredere bondeopprør i Europa i perioden.[19] Bondeopprøret fikk mer akademisk oppmerksomhet enn noe annet opprør i middelalderen, og denne forskningen har vært tverrfaglig, og involvert historikere, litteraturforskere og internasjonalt samarbeid.[20]

Den engelske betegnelsen «the Peasants' Revolt», på norske bondeopprør, oppsto på 1700- og tidlig på 1800-tallet, og første gang det er nedtegnet i bruk var i John Richard Greens Short History of the English People i 1874.[5] samtidens krøniker har ikke gitt opprøret noen særskilt betegnelse, og den engelske betegnelsen «peasant», bonde, ble ikke benyttet i engelsk språk før på 1400-tallet.[5][21] Denne betegnelsen har blitt kritisert av moderne historikere som Miri Rubin og Paul Strohm, begge på grunner at det var mange som deltok som ikke var bønder, og at hendelsene minnet mer om en forlenget protest enn utelukkende et opprør.[22]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e Tombs (2015), s. 119
  2. ^ a b c Tombs (2015), s. 120
  3. ^ a b Tombs (2015), s. 121
  4. ^ Crane (1992), s. 208; Strohm (2008), s. 198–199
  5. ^ a b c Strohm (2008), s. 201
  6. ^ «Anonimalle Chronicle: English Peasants' Revolt 1381», Medieval Sourcebook
  7. ^ Pollard, A.F. (oktober 1938): «The Authorship and Value of the 'Anonimalle' Chronicle», The English Historical Review 53 (212), Oxford University Press, s. 577-605
  8. ^ Jones (2010), s. 215
  9. ^ Dunn (2002), s. 99–100; Jones (2010), s. 215
  10. ^ Reynaud (1897), s. 94
  11. ^ Jones (2010), s. 215–216
  12. ^ Strohm (2008), s. 203
  13. ^ Dyer (2003), s. x
  14. ^ Dyer (2003), s. x; Powell (1896); Oman (1906); Réville (1898); Trevelyan (1899)
  15. ^ Dyer (2000), s. 191
  16. ^ Dyer (2000), s. 191–192; Hilton (1987), s. 5
  17. ^ a b Hilton (1987), s. 2
  18. ^ Hilton (1987), s. 2–3
  19. ^ Strohm (2008), s. 203; Hilton (1995); Jones (2010), s. 217; Dyer (2003), s. xii–xiii
  20. ^ Cohn (2013), s. 3–4
  21. ^ «peasant (n.)», Online Etymology Dictionary
  22. ^ Rubin (2006), s. 121; Strohm (2008), s. 202; Cohn (2013), s. 3

Litteratur rediger

  • Crane, Susan (1992): «The Writing Lesson of 1381» i: Hanawalt, Barbara A.: Chaucer's England: Literature in Historical Context. Minneapolis, US: University of Minnesota Press. s. 201–222. ISBN 978-0-8166-2019-7.
  • Dunn, Alastair (2002): The Great Rising of 1381: the Peasants' Revolt and England's Failed Revolution. Stroud, UK: Tempus. ISBN 978-0-7524-2323-4.
  • Dyer, Christopher (2003): «Introduction» i: Hilton, Rodney: Bondmen Made Free: Medieval Peasant Movements and the English Rising of 1381 (Ny utg.). Abingdon, UK: Routledge. s. ix–xv. ISBN 978-0-415-31614-9.
  • Jones, Dan (2010): Summer of Blood: the Peasants' Revolt of 1381. London, UK: Harper Press. ISBN 978-0-00-721393-1.
  • Hilton, Rodney (1987): «Introduction» i: Hilton, Rodney; Alton, T.H.: The English Rising of 1381. Cambridge, UK: Cambridge University Press. s. 1–8. ISBN 978-1-84383-738-1.
  • Oman, Charles (1906): The Great Revolt of 1381. Oxford, UK: Clarendon Press. OCLC 752927432.
  • Tombs, Richard (2015): The English and Their History, Penguin, ISBN 978-0-141-03165-1.
  • Powell, Edgar (1896): The Rising of 1381 in East Anglia. Cambridge, UK: Cambridge University Press. OCLC 1404665.
  • Réville, André (1898): Étude sur le Soulèvement de 1381 dans les Comtés de Hertford, de Suffolk et de Norfolk. Paris, France: A. Picard and sons. OCLC 162490454.
  • Reynaud, Gaston (1897): Chroniques de Jean Froissart. 10. Paris, France: Société de l'histoire de France.
  • Rubin, Miri (2006): The Hollow Crown: a History of Britain in the Late Middle Ages. London, UK: Penguin. ISBN 978-0-14-014825-1.
  • Strohm, Paul (2008): «A 'Peasants' Revolt'?» i: Harris,, Stephen J.; Grigsby, Bryon Lee: Misconceptions About the Middle Ages. New York, US: Routledge. s. 197–203. ISBN 978-0-415-77053-8.
  • Trevelyan, George (1899): England in the Age of Wycliffe. London, UK: Longmans and Green. OCLC 12771030.

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bondeopprøret_i_England&oldid=18021349»