Blomstrandøya
Blomstrandøya er en øy, tidligere halvøy tilhørende Svalbard. Øya ligger nordvest på Svalbard i Kongsfjorden, og rett nord for Ny-Ålesund.
| Blomstrandøya | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Geografi | |||
| Øygruppe | Svalbard | ||
| Areal | 16,4 km² | ||
| Lengde | 5 kilometer | ||
| Bredde | 4 kilometer | ||
| Høyeste punkt | Irgensfjellet (385 moh.) | ||
| Administrasjon | |||
| Land |  Norge | ||
| Posisjon | |||
 Blomstrandøya 78°58′40″N 12°04′38″Ø | |||
Den hang sammen med resten av Spitsbergen, gjennom Blomstrandbreen; fram til de første årene av 1990-årene.[1][2] Breens resesjon er blitt tolket som ett klart signal på den globale oppvarmingen. Utviklingen har vært nøye overvåket av det vitenskapelige miljø; både nasjonalt og internasjonalt. Den har et areal på ca. 16,4 km2. Det høyeste punktet, Irgensfjellet; når 385 moh. og ligger nord/nordøst på øya. Blomstrandbreen ligger over sundet i nordøst.
Øya er Svalbards største øy; beliggende i en fjord. Omliggende øyer: i øst Gerdøya og i, nordøst foran brefronten; Tjukkholmen. Øya har ikke lenger noe permanent isdekke. Den har en kompakt og rund form og et tverrsnitt på ca. 5 km.[3]
Sørvest på øya, ved Peirsonhamna; ligger det forlatte gruvesamfunnet Ny-London. Stedet ble etablert; sommeren 1911, for utvinning av marmor av det engelske selskapet; Northern Exploration Company. Grunnet problemer med frostsprengning av blokkene; ble stedet forlatt i 1920. I 1932 kjøpte den norske stat Northern Exploration Companys eiendom for, 100 000 kroner.[4] Noen bygninger ble flyttet til Ny-Ålesund; som ble etablert ca. 5 km. sør for denne bosettingen, nordøst på Brøggerhalvøya.
Den tidligere halvøya; nåværende øya har fått navnet sitt etter Blomstrandbreen. Breen er for øvrig oppkalt; etter den norske geologen og kjemikeren, Christian Wilhelm Blomstrand (1826–1899).
Referanser rediger
- ^ «Bomstrandhalvøya er blitt en øy!». Svalbardposten. 5. juli 1991. s. 5.
- ^ «Kartlegging i Arktis». www.arcticsystem.no. Polarinstituttet. Besøkt 14. august 2017.
- ^ «Blomstrandhalvøya». Besøkt 18. september 2017.[død lenke]
- ^ Rapp, Ole Magnus (24. oktober 2011). «Marmordrømmen som falt i grus». Aftenposten. s. 4.