Blankvannslanding

Blankvannslanding er en landingsteknikk for sjøfly.

Ved landing på en stor blank vannflate vil det være vanskelig å beregne høyden ned til vannflaten. Derfor må landingen skje med en moderat gjennomsynkning slik at høyden reduseres med 100 - 150 fot i minuttet. Dersom høydeforskjellen mellom fly og vannflate er stor, vil flyet tilbakelegge en lang strekning for å komme sakte ned mot vannflaten. Dersom landingen skjer nærmere land blir de synlige referansene mye bedre, så det bare blir en lav høydeforskjell som må tilbakelegges som blankvannslanding. Variometeret, som viser høydeforandringer, er et viktig instrument under denne prosedyren.

Den samme teknikken kan også brukes ved landing med ski på en konturløs, flat snøflate.

Flottørene må treffe vannflaten i riktig vinkel. Hvis bakre del av flottørene treffer vannet først gir det større motstand i vannet. Treffer fremre del av flottøren vannet først, blir vannet suget opp langs flottøren og flottøren suges ned i vannet. Ved langsom flyhastighet blir vingenes angrepsvinkel større, flyets haleparti kommer lavere og flyets nese høyere. Stillingen på flyet og gjennomsynkningen kontrolleres med gasshåndtaket, throttelen, og ved å vurdere hvor høyt flyets nese står mot horisonten. I mange situasjoner i flyging kontrolleres ikke fart med gasspådrag og høyde med høyderoret. Derimot styres farten med høyderoret ved vurdering av nesestillingen. Høyden med stigning og gjennomsynkning styres med gasshåndtaket.

Under blankvannslanding er det nødvendig med en del motorpådrag. Ved landing uten motorkraft blir gjennomsynkningen mye større enn ved blankvannslanding. En nødlanding ved motorstans bør derfor gjøres nær land der det er lettere å vurdere høyde over vannflaten.