Åpne hovedmenyen
Illustrasjon av et bjelkelag i tre:
1. Murkrone (øverste kanten på muren)
2. Kantbjelke
3. Svill (grunnmurssvill)
4. Grunnmuren
5. Gulvbjelke
6 M står ikke for meter, men er en betegnelse for modul.
Tversnitt av et bjelkelag med en innlagt drager i stål.

Bjelkelag er en del av husets bærende konstruksjon og deler et hus i etasjer samtidig som det binder sammen veggene. Til dette formålet kreves det normalt at bjelkelaget er stivt (slik at det ikke gynger) og sterkt nok, og at lyd og varme i minst mulig grad slipper gjennom. Bjelkelaget med alle tilhørende deler kalles også etasjeskiller. I tillegg til selve bjelken består det av stubbloftet, stubbloftsfyllet (isolerende materiale), himlingen og gulvet. Sammen med vegger og tak utgjør det husets tre hoveddeler.[1]

Den vanligste dimensjonen er bjelker, eller sperrer på 48*198 mm med en senteravstand (cc) på 60 cm. Bjelkelaget må imidlertid dimensjoneres ut fra forventet egenvekt og nyttelast på etasjeskillet. Ved spennvidder over 4 m øker dimensjonene raskt og en må ofte legge bjelkene tettere. Med en vanlig husbredde på ca. 8 m må en dermed ha en understøttelse nær midten av bygget.

Det er også utviklet sammensatte bjelker etter samme prinsipp som H-bjelker. Dels i tre med steg av sponplate eller med tre i flensene og et stålfagverk i blikk i steget. Slike bjelker kan lages med et beskjedent forbruk av materialer, men likevel med betydelig bjelkehøyde.

Bjelkelaget legges på grunnmuren eller underliggende vegger. Eventuelt kan vegger erstattes av dragere i stål eller tre. Dragere tar last fra flere bjelker og må derfor ofte understøttes av søyler. Plasseringen av dragere varierer, noen ganger legges de under mens ståldragere ofte felles inn i selve bjelkelaget.

I gamle konstruksjoner la en først ut en svill på grunnmuren. Bjelkelaget ble lagt på denne og stolpene i veggene gikk forbi bjelkene og ned på svillen. En ulempe var at når bjelkelaget tørket ut, så fikk en en glippe mellom gulvlist og gulv.

I nyere konstruksjoner er det vanlig å sette en bjelke på kant, en kantbjelke, som ytre avslutning. Kantbjelken er like høy som bjelkelaget, men ofte tynnere. Oppå dette bjelkelaget velger enkelte å legge et rågulv av forskalingsbord. Dette danner en arbeidsplattform for det videre arbeidet og metoden omtales som plattformkonstruksjon. Deretter legges en veggsvill oppå kantbordet. Veggen står dermed oppå bjelkelaget og det oppstår ikke en svinnsprekk mellom gulvlist og vegg når bjelkelaget tørker ut.

Ofte må deg lages utsparinger i bjelkelaget grunnet vertikale kontruksjoner som pipe og trapp. Da kappes de aktuelle sperrene. Disse bæres av en bjelke på tvers, en utveksling. Sidesperrene som bærer utvekslingen må ofte legges dobbel på grunn av den økte belastningen.

Hulrommet i bjelkelagene («stubbloftet») fylles normalt med materiale for isolerende materiale for å hindre varmetap og lydgjennomgang. Tidligere var det vanlig å bruke tørker og knust leire, senere er mineralull vanlig.[2] Kiselgur, skall av små alger,[1] og sagflis har også vært brukt.[3]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Nielsen, N. Peder (1953). Yrkeslære for tømrere. Oslo: Yrkesopplæringsrådet for håndverk og industri. 
  2. ^ Geirbo, Einar (1977). Tilleggsisolering av bygninger. Oslo: Norges byggforskningsinstitutt. ISBN 8253600534. 
  3. ^ Aschehoug, Øyvind (1970). Trehus 70. Oslo: Norges byggforskningsinstitutt. 

Eksterne lenkerRediger