Bernhard av Clairvaux
Bernhard av Clairvaux (latin: Bernardus Claraevallensis, også kalt St. Bernhard; født 1090 ved Dijon i Burgund, død 20. august 1153) var en fransk kirkelærer og abbed, og den fremste reformator av den katolske cistercienserordenen i 1098, regnet som en av de mest innflytelsesrike åndelige og politiske personer på sin tid og kanonisert i 1174. Katolsk festdag: 20. august.[7]
| Bernhard av Clairvaux | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Antagelig 1091[1][2][3] Fontaine-lès-Dijon (Hertugdømmet Burgund, Kongeriket Frankrike)[4] | ||
| Død | 20. aug. 1153[5][6] Clairvaux (grevskapet Champagne, Kongeriket Frankrike)[2][3] | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, skribent, filosof, geistlig, salmedikter, mystiker, medlem av katolsk orden | ||
| Embete |
| ||
| Far | Tescelin de Fontaine | ||
| Mor | Alèthe | ||
| Søsken | Nivard of Clairvaux Gerard of Clairvaux Humbeline of Jully | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Frankrike | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerBernhard ble født inn i fransk adel i Burgund som sønn av Tescelin, herre av Fontaines, og Aleth av Montbard. Som tredje sønn i en søskenflokk på syv - seks var sønner - fikk Bernhard god skolegang. Ni år gammel ble han sendt til skolen i Châtillon-sur-Seine, og var særlig interessert i litteratur.[8] I 1107 døde moren, noe han skal ha tatt tungt.[9]
Klosterlivet
redigerI år 1113, da Bernhard var 23 år, ble han munk i cisterciensernes første kloster der Stephen Harding var abbed, det lille klosteret i Cîteaux som fulgte en streng versjon av benedikternes klosterregel.[10] Familien hans prøvde å få Bernhard til å ombestemme seg; men i stedet fikk han overtalt 30 mannlige venner og slektninger til å følge seg inn i klosterlivet, deriblant sin far og fire av sine brødre. I 1112 var Cîteaux det eneste cistercienserklosteret som fantes. Ved Bernhards død 40 år senere fantes det 343 cistercienserklostre rundt om i Europa.[11] Han la ikke skjul på at han ikke hadde noe til overs for livet i mange klostre rundt om: «Hva har disse latterlige uhyrer i klostrene å gjøre? Disse motbydelige aper, rasende løver og avskyelige kentaurer?...Våkn opp, grip brenneslen og gjør litt hardt arbeid!»[12]
_-_Gregorio_Fern%C3%A1ndez.jpg)
Klosteret i Cîteaux var fattig, og livet der var preget av en kravløshet og enkelhet som tiltalte Bernhard, som strebet etter et liv i enkelhet og religiøs meditasjon. Han viste stor ydmykhet i sitt levesett, og spiste og sov ikke mer enn strengt nødvendig. Ryktet om hans strenge askese og fromhet spredte seg raskt, og i 1115 ble han utnevnt til leder for en gruppe munker for å grunnlegge et kloster i Clairvaux i regionen Champagne. I løpet av et par år var klostret i Clairvaux så framgangsrikt at det ga opphav til ytterligere 163 klostre. Ved Bernhards død i 1153 hadde klosteret i Clairvaux 700 munker.
Bernhard preket for et korstog østover og støttet tempelridderordenen som bar sine hvite cistercienserkapper med et rødt kors på. Selv var Bernhard jomfru Marias egen ridder. Da han en gang knelte foran en statue av henne og Jesusbarnet, opplevde han en visjon der statuen ble levende og spurtet litt morsmelk inn i munnen på ham.[13] I Clairvaux begynte Bernhard å utforme sine åndelige skrifter, deriblant sine betraktninger om jomfru Marias bebudelse der han beskrev hennes fortjenester, fremfor alt som antatt fredsstifter. Mange kunstnere fant inspirasjon i hans visjon om å ha fått i seg tre dråper melk fra brystet på den svarte madonnastatuen i Châtillon, ellers mest kjent for angivelig å ha gjenopplivet døde spedbarn.[14] Bernhard skrev bortimot 60 betraktninger om Høysangen i Det gamle testamente, der han identifiserer kvinnen som sier om seg selv: «Svart er jeg, men søt, dere Jerusalems døtre»[15] som Maria fra Betania, på den tiden oppfattet som identisk med Maria Magdalena. I én versjon av legenden utfordret han jomfru Maria med ordene monstra te esse matrem[16] («vis at du er en mor»), noe som fikk statuen til å våkne til liv og spurte morsmelk på ham. I noen versjoner ga dette ham visdom, andre at morsmelken traff han i øyet og helbredet en øyebetennelse. Et av de første kunstverkene som gjengir hendelsen, er San Bernardo-alteret fra 1290 i tempelriddernes kirke i Palma de Mallorca[17]
Hildegard av Bingen på sin side «så» Bernhard i en visjon («Jeg så deg i en visjon, som en mann som så rett inn i solen, tapper og uredd») og skrev til ham om dette. Han sendte henne et oppmuntrende svar.[18]
Bernhard av Clairvaux var tempelherrenes fremste talsmann og anerkjente dem som en militær og religiøs orden. Han hjalp til med å utforme eden som ordensmedlemmene avla.[19]
Økende innflytelse
redigerTakket være Bernhards omdømme og forfatterskap vant han innflytelse og makt på kontinentet. Tre ganger krysset han Alpene midt på vinteren på oppdrag av paven. Han var ofte grov og omtalte biskopen av Winchester som «den gamle skjøge i Winchester, en tyv og en røver».[20] Bernhard eide ikke skrupler når det gjaldt å felle noen han oppfattet som sine motstandere, slik som Pierre Abelard, en innflytelsesrik og liberal intellektuell. Kunnskap var ikke det Bernhard satte høyest («Å gløde er mer enn å vite»[21]), og hans fordømmelse av Abelard, støttet av Guillaume de Saint-Thierry, fortsatte selv etter at abbed Petrus av Cluny (ca 1090–1156)[22] hadde prøvd å megle. Bernhard avskydde alt han anså som kjetteri, ikke minst forfulgte han albigenserne.
Til gjengjeld bidro han i 1146 til å få stanset en rekke pogromer i Rhinlandet.[23] I 1130 ble han benyttet som megler for å avslutte det pavelige skisma. Da pave Honorius II i 1130 døde, ble to kandidater nominert til paveembetet – Anaklet II og Innocens II. Det lyktes Bernhard å avgjøre dette til fordel for pave Innocens II som levde i landflyktighet i Frankrike, og Anaklet II ble sendt bort fra Roma.
I pave Eugenius IIIs tid oppfordret Bernhard til et nytt korstog for å vinne Jerusalem tilbake på kristne hender; som han skrev: «En kristen fryder seg ved en muslims død fordi Kristus derved forherliges. Guds gavmildhet blir åpenbar ved en kristens død, fordi han føres ut for å få sin lønn.»[24] Men det andre korstog førte til store tap av menneskeliv og nederlag for de kristne.[25]
Referanser
rediger- ^ ESBE / Bernard Klervoskij[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b MSR / Bernar iz Klervo[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b PBE / Bernard Klervosskij[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ MSR / Bernar iz Klervo, «... ум. 20 авг. 1153 аббатом в Клерво.»[Hentet fra Wikidata]
- ^ PBE / Bernard Klervosskij, «... ум. в Клервосе, 20 августа 1153 г.»[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Den hellige Bernhard av Clairvaux (~1090-1153)», Katolsk.no
- ^ «St. Bernard», Catholic encyclopeda 1913
- ^ «St. Bernard», pdf
- ^ John J. Delaney: «Bernard av Clairvaux», Dictionary of Saints, 1980
- ^ Bamber Gascoigne: De kristne (s. 112), forlaget Grøndahl, Oslo 1978, ISBN 82-504-0275-8
- ^ Bamber Gascoigne: De kristne (s. 78-79)
- ^ Bamber Gascoigne: De kristne (s. 81)
- ^ Den svarte madonna i Châtillon-sur-Seine
- ^ Høys 1,5, nettbibelen.no
- ^ «Lactation of Saint Bernard», GrandCurtius
- ^ «St. Bernhard», Ancient origins
- ^ St. Bernard's encouraging letter to St. Hildegard
- ^ Plinio Corrêa de Oliveira: «St. Bernard»
- ^ Bamber Gascoigne: De kristne (s. 81)
- ^ Store norske leksikon (2005-07): «Bernhard fra Clairvaux» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 14. mars 2024 fra [1]
- ^ «Peter of Cluny»
- ^ John J. Delaney: «Bernard av Clairvaux», Dictionary of Saints, 1980
- ^ Bamber Gascoigne: De kristne (s. 112)
- ^ Bian McGuire: Bernard of Clairvaux: A Difficult Saint for Our Time
Litteratur
rediger- Gran, John W. (1991): Den hellige Bernhard av Clairvaux, UNKF (blabok hos Universitetetsbiblioteket)