Bernardino Rivadavia
Bernardino Rivadavia (født 20. mai 1780 i Buenos Aires, død 2. september 1845 i Cádiz) var Argentinas første president. Han hadde vervet mellom 8. februar 1826 og 7. juli 1827.
Bernardino Rivadavia | |||
---|---|---|---|
Født | 20. mai 1780[1][2][3][4] Buenos Aires[5] | ||
Død | 2. sep. 1845[1][2][4][6] (65 år) Cádiz[5] | ||
Beskjeftigelse | Politiker, diplomat | ||
Embete | |||
Utdannet ved | National School of Buenos Aires (1798–) Colegio Nacional de Monserrat | ||
Ektefelle | Juana del Pino (1809–) (bryllupssted: Our Lady of Mercy Church) | ||
Far | Benito Rivadavia | ||
Søsken | Santiago Rivadavia | ||
Parti | Unitarian Party | ||
Nasjonalitet | Argentina | ||
Utdanning og bakgrunn
redigerSom sønn av en rik jurist studerte Bernardino Rivadavia jus ved Real Colegio de San Carlos, men han fullførte ikke studiene. I 1809 ble han gift med Juana del Pino y Vera Mujica, datter til den spanske visekongen av Rio de la Plata, Joaquín del Pino y Rozas.
Karriere
redigerEtter å ha vært aktiv i motstandskampen mot Storbritannia i 1806 og mairevolusjonen i 1810 ble han i 1811 den dominerende i triumviratet som ledet landet gjennom verv som finansminister og forsvarsminister. Fra 1814 til 1821 var han sammen med Manuel Belgrado i Europa for å søke politisk støtte i Spania, Storbritannia og Frankrike, men den turen ble en diplomatisk fiasko.[trenger referanse]
Han ble likevel utnevnt til minister for Buenos Aires i 1821 og i det vervet mye for å utvikle byen, ofte på bekostning av resten av landet.[trenger referanse] For å gjøre byen mer europeisk bygget han brede gater, skoler og utvidet nasjonalbiblioteket. Han grunnla Universitetet i Buenos Aires så vel som teater og kontinentets første naturvitenskapelige museum. Prosjektene ble finansiert med lån, disse ble senere overtatt av landet og ble ikke nedbetalt før i 1904.
President
redigerDa han i 1826 ble valgt til president, hadde landet mange problemer, blant annet en pågående krig med Brasil om området som nå er kjent som Uruguay. Han møtte også mye motstand fra de øvrige provinsene i landet. Hans periode som president ble derfor kort, allerede 29. juni 1827 leverte han inn sin avskjed og ble etterfulgt av Vicente López y Planes. I ettertid er hans presidentgjerning blitt vurdert positivt for arbeidet med å utvikle utdanning og å skille kirke og stat, men negativt for hans anglofile holdning, hans tollpolitikk med lave tollgrenser som tillot stor grad av britisk import og skadet den svake innenriksøkonomien.[trenger referanse]
I 1829 reiste han i eksil til Europa, men returnerte i 1834 for å konfrontere sine politiske fiender. Han ble etter hjemkomsten umiddelbart idømt nytt eksil og reiste da først til Brasil, senere til Spania, hvor han døde. Til tross for at han ba om at de ikke måtte bringes tilbake til Argentina, ble hans jordiske levninger i 1857 tilbakeført til landet, hedret som generalkaptein og lagt i et mausoleum på Plaza Miserere, ved siden av Avenida Rivadavia i Buenos Aires. I Bahía Blanca er det et stort monument til minne om landets første president.
Bibliografi
rediger- Félix Luna (1999): Grandes protagonistas de la historia argentina: Bernardino Rivadavia. Argentina: Grupo Editorial Planeta. ISBN 978-950-49-0429-8.
- Pablo Mendelevich (2010). El Final. Buenos Aires: Ediciones B. ISBN 978-987-627-166-0.
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Bernardino-Rivadavia, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 53011[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Spansk biografisk leksikon, Spanish Biographical Dictionary ID 14506/bernardino-rivadavia, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Ривадавия Бернардино, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 13871556, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]