Beingrinda

Beingrinda er et vandresagn dokumentert både i Norge, Sverige og Danmark. Den er ikke blant de mest kjente, men er blitt fortalt over mesteparten av landet bortsett fra de nordligste fylkene. I Reidar Th. Christiansens katalog over vandresagn har den typenummer ML 4020.

«Beingrind» er et eldre norsk ord for skjelett.

Fortellingen kan variere mye, men i kortform er innholdet slik:

Kirkegårdsgraveren skal ta opp en grav, men kommer over et lik som ser helt friskt ut. Liket blir satt opp mot kirkeveggen, og etter hvert begynner det å snakke. Liket forteller at han har sviktet ei jente han fikk barn med, og hun har ikke villet tilgi ham levende eller død. Nå ber han graveren snakke med jenta, og hun sier at dersom Gud tilgir ham, kan hun også gjøre det. Da graveren kommer tilbake til kirkegården, er liket smuldret opp.

En variant av sagnet står trykt i:

Knut Hermundstad I Manns Minne: Gamal Valdreskultur III. Oslo 1944 (Norsk folkeminnelags skrifter nr.55, side 50f.