Baumol-effekten

Baumol-effekten eller Baumols kostnadssyke,[1][2][3] etter engelsk Baumol effect og Baumol's cost disease, er vekst i lønna selv om produktiviteten ikke øker. Dette mønsteret er tilsynelatende i strid med klassisk samfunnsøkonomisk teori der reallønnsvekst er nært knytta til økt arbeidsproduktivitet. Effekten er oppkalt etter den amerikanske økonomen William J. Baumol (1922–2017) som beskreiv fenomenet i 1960-åra.

Baumol-effekten skyldes stigende lønninger i «fremadskridende virksomheter» (the progressive sector), for eksempel i industri som kan produsere flere varer med færre ansatte enn før. Denne lønnsveksten påvirker arbeidsmarkedet og det generelle lønnsnivået i samfunnet, også «stillestående virksomheter» (the stagnant sector) der en ikke har samme mulighet til å investere i ny teknologi eller å jobbe mer effektivt.[4] Baumols teori om stigende lønnskostnader til tross for uforandra produktivitet, gjelder blant annet arbeidskrevende bransjer og sektorer innafor helse, utdanning og kultur. Baumoleffekten viser seg særlig i tjenesteytende næringer der det offentlige tar hovedansvaret for produksjon og finansiering.

ReferanserRediger

 Denne økonomirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.