Baldassare Castiglione
Baldassare Castiglione (født 6. desember 1478 i Casatico ved Mantova, død 7. februar 1529 i Toledo i Spania), greve av Casatico, var en lombardisk italiensk hoffmann, soldat, diplomat og forfatter.
| Baldassare Castiglione | |||
|---|---|---|---|
 Rafaels portrett av Baldassare Castiglione | |||
| Født | 6. des. 1478[1][2] Marcaria Casatico[2][3] | ||
| Død | 8. feb. 1529[2] (50 år) Toledo[4][2][3] | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, lyriker, skribent, kunsthistoriker | ||
| Ektefelle | Ippolita Torelli[2] | ||
| Far | Cristoforo Castiglione[2] | ||
| Mor | Luigia Gonzaga[2] | ||
| Barn | Camillo Castiglione | ||
| Nasjonalitet | Hertugdømmet Milano | ||
| Gravlagt | Beata Vergine delle Grazie (Grazie, Curtatone) | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Castiglione var av gammel lombardisk adelig byrd.[trenger referanse] Moren var i slekt med markgreven Ludovico II Gonzaga.
Ved seksten års alder ble han innskrevet ved universitetet i Milano og bedrev humanistiske studier, men ble tvunget til å avslutte dem fa faren døde fem år senere. Baldassere ble dermed slekten Castigliones hovedmann, noe som blant annet innebar att han skulle representere dem ved hoffet.[trenger referanse] Alt i alt fikk han slik en omfattende utdanning under humanister ved universitetet som Giorgio Merula og Demetrius Chalcondyles, og ved Ludovico Sforzas hoff i Milano.[trenger referanse]
Karriere rediger
Senere kom han i tjeneste hos betydelige herskere som Francesco Gonzaga og Guidobaldo da Montefeltro, hertug av Urbino. Hoffet i Urbino var et politisk og kulturelt kraftsentrum, der mange store kunstnere og intellektuelle befant seg, som Pietro Bembo, Giuliano de' Medici og Bernardo Dovizi.[trenger referanse] En av hans nærmeste venner ble maleren Raffaello Sanzio, som 1514-1515 utførte et berømt portrett av ham, som senere har havnet i Louvre. Castiglione og Rafael forfattet sammen et skrift om den romerske antikken.
Ved hoffet i Urbino begynte Castiglione å forfatte og selv oppføre skuespill, og dikte i forskjellige sjangre. Hans kjærlighetsbrev til sin tilkommende hustru Ippolita Torelli har likeså en skjønnlitterær verdi.[trenger referanse] De giftet seg i 1516, men hun døde fire år deretter.
I 1513 ble han utnevnt til Urbinos sendemann til det pavelige hoffet i Roma. I 1521 ble Castiglione vervet av paven og Kirkestaten som diplomat. Leo X gav ham tonsuran, hvorved han pågynte sin ekklesiale karriere. I 1525 ble han så sendt til Spania som pavens nuntius, og døde der fire år senere.
Som forfatter er han mest kjent for sin bok om den fullkomne hoffmann, Il libro del cortegiano, som sammen med Ludovico Ariostos Orlando furioso og Niccolò Machiavellis Fyrsten regnes som et av de mest betydelige verkene fra den italienske renessansen.[trenger referanse]
Verker rediger
- Il libro del cortegiano, 1508-16, trykt 1528.
- Opere volgari, e latine.
Referanser rediger
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g Dizionario Biografico degli Italiani, oppført som CASTIGLIONE, Baldassarre, Dizionario biografico degli italiani baldassarre-castiglione, utgitt 1979, besøkt 8. februar 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 12733, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Jacob Burckhardt: Die Kultur der Renaissance in Italien. Ein Versuch. 12. Auflage, Kröner, Stuttgart 2009, ISBN 978-3-520-05312-1.
- Peter Burke: Die Geschicke des Hofmann. Zur Wirkung eines Renaissance-Breviers über angemessenes Verhalten. Aus dem Englischen von Ebba D. Drolshagen. Wagenbach, Berlin 1996, ISBN 3-8031-3587-7.
- Walther Ludwig: Castiglione, seine Frau Hippolyta und Ovid. I: Paul Gerhard Schmidt (Hrsg.): Die Frau in der Renaissance (= Wolfenbütteler Abhandlungen zur Renaissanceforschung. Band 14). Wiesbaden 1994, S. 99–156. Nachdruck in: Walther Ludwig: Miscella Neolatina. Ausgewählte Aufsätze 1989–2003. Hrsg. v. Astrid Steiner-Weber. 3 Bde. Bd. 2. Olms, Hildesheim 2004, ISBN 3-487-12535-8, S. 72–133.
- Edoardo Costadura: Der Edelmann am Schreibpult. Zum Selbstverständnis aristokratischer Literaten zwischen Renaissance und Revolution. Niemeyer, Tübingen 2006, ISBN 978-3-484-55046-9.
- Jörn Steigerwald: Die Selbst-Problematisierung des Hofmanns bei Baldassarra Castiglione und Torquato Accetto. In: R. Behrens, Maria Moog-Grünewald (utg.): Moralistik. Explorationen und Experimente. München 2010, S. 119–150.