Avsavnsrente er en rentegodtgjørelse utmålt etter prinsipper for erstatning og kan gjøre seg gjeldende for pengekrav som kreditor er ukjent med, og som det derfor kan ta tid før det blir beregnet forsinkelsesrente for kravet.

Avsavnsrente må beregnes etter vanlige utmålingsprinsipper for erstatning, og vil derfor ikke settes til forsinkelsesrenten, men til det tap som kreditor har hatt ved at han ikke har fått disponere pengene. Hvis et bestemt tap ikke kan påvises vil vanligvis bankens innskuddsrente bli brukt.[1]

Avsavnsrente krever ingen konkret hjemmel i loven, men kan tilkjennes etter alminnelige erstatningsprinsipper.

Senere rettsutvikling[2] har også gått i retning av å åpne for å tilkjenne avsavnsrenter også utenfor prinsipper for erstatning. Her åpnes det for at avsavnsrenter kan tilkjennes på grunnlag av en konkret rimelighetsvurdering[3][4][5].

Referanser rediger

  1. ^ Viggo Hagstrøm (2011). Obligasjonsrett (norsk) (2 utg.). Universitetsforlaget. s. 604. ISBN 978-82-15-01776-1. 
  2. ^ Blant annet dommene inntatt i Rt. 2002 s. 71, Rt. 2010 s. 816, Rt. 2012 s. 393, Rt. 2013 s. 484 og Rt. 2014 s. 501.
  3. ^ Se dom inntat i Rt. 2014 s. 501 avsnitt 39-48.
  4. ^ Bergsåker, Trygve (2015). «Kap. III: Renter og rentesrenter». Pengekravsrett. Gyldendal Norsk forlag. s. 70–73. ISBN 978-82-05-46258-8. 
  5. ^ Erik Monsen, Om reklamasjonsregler, passivitetsprinsipper og realitetsdrøftelser Jussens Venner 2010 s. 147-203