Weimarforfatningen

Weimarforfatningen (Weimarer Reichsverfassung, offisielt Verfassung des Deutschen Reiches, Det tyske rikes forfatning) var Tysklands forfatning fra 14. august 1919 til 1933. Den foreskrev en parlamentarisk-demokratisk og føderativ republikk hvor makten skulle utgå fra folket. Deler av den weimarske riksforfatningen (artiklene 136, 137, 138 og 141) er fremdeles formelt del av den tyske grunnloven.

Weimarforfatningen

Motivasjon

Blant de viktigere grunner til at Tyskland i 1919 mente seg å trenge en ny forfatning, var at den inntil da gjeldende, som var preget av Otto von Bismarck, ikke hadde noen del om de fundamentale rettigheter, men innskrenket seg til bestemmelser for myndighetsområdene til de forskjellige statlige organer, og at den la til grunn monarkiet som statsform.

Offisielt navn

Forfatningens offisielle navn (Verfassung des Deutschen Reiches, Det tyske rikes forfatning) var det samme som for forfatningen av 1871. Av den grunn ble det naturlig å avgrense de to fra hverandre i omgangsspråket som Bismarcksche Reichsverfassung, og Weimarer Verfassung /Weimarer Reichsverfassung, etter byen der den ble til.

Utarbeidelse

Weimarforfatningen ble utarbeidet av den liberale politikeren og juristen Hugo Preuss med utgangspunkt i forfatningene fra 1849 og 1871. Den ble vedtatt 31. juli 1919 av nasjonalforsamlingen som møttes i Weimar, og undertegnet av statspresident Friedrich Ebert 11. august samme år. Den trådte ikraft 14. august.

Forfatningen bestod av to hoveddeler, oppbygning og oppgaver for Riket og grunnrettigheter og grunnplikter for tyske borgere. Den innebar en stor demokratisering i forhold til forfatningen av 1871. Stemmerettsalderen ble redusert til 20 år, ektefolks rettigheter ble sikret og det ble åpnet for folkeinitiativer og folkeavstemninger. Rettsfilosofisk var forfatningen preget av en rettspositivistisk grunninnstilling, som gav seg uttrykk i at forfatningen uttrykkelig slo fast at hele forfatningen kunne endres av et nytt politisk flertall.

Oppbygning av forfatningen

• Preambel
• Første hoveddel: Aufbau und Aufgaben des Reiches (oppbygning og oppgaver for Riket)
  • Første avsnitt: Reich und Länder (rike og land (delstater))
  • Annet avsnitt: Der Reichstag (Riksdagen)
  • Tredje avsnitt: Der Reichspräsident und die Reichsregierung (rikspresidenten og riksregjeringen)
  • Fjerde avsnitt: Der Reichsrat (Riksrådet)
  • Femte avsnitt: Die Reichsgesetzgebung (rikslovgivningen)
  • Sjette avsnitt: Die Reichsverwaltung (riksforvaltningen)
  • Syvende avsnitt: Die Rechtspflege (rettspleien)
• Annen hoveddel: Grundrechte und Grundpflichten der Deutschen (grunnrettigheter og grunnplikter for tyske borgere)
  • Første avsnitt: Die Einzelperson (enkelpersonen)
  • Annet avsnitt: Das Gemeinschaftsleben (samfunnslivet)
  • Tredje avsnitt: Religion und Religionsgesellschaften (religion og religionssamfunn)
  • Fjerde avsnitt: Bildung und Schule (utdannelse og skole)
  • Femte avsnitt: Das Wirtschaftsleben (næringslivet)
• Übergangs- und Schlussbestimmungen (overgangsbestemmelser m.v.)

Artikkel 48

Artikkel 48 tillot rikspresidenten, under gitte omstendigheter, å sette igang krisetiltak uten samtykke fra riksdagen. Denne makten innebar proklameringen av nødforordninger (Notverordnungen).

Litteratur

• Anschütz, Gerhard: Die Verfassung des Deutschen Reiches vom 11. August 1919, Berlin 1933
• Poetzsch-Heffter, Fritz: Handkommentar der Reichsverfassung vom 11. August 1919 Ein Handbuch für Verfassungsrecht und Verfassungspolitik, Berlin 1928

Eksterne lenker

(de) Verfassung des Deutschen Reiches (1919) – originaltekster fra den tyskspråklige Wikikilden

• Deutsches Historisches Museum: Der Text der Verfassung
• Documentarchiv.de: Der Text der Verfassung