Appellation d’origine contrôlée
Appellation d’origine contrôlée (AOC), som kan oversettes med «kontrollert opphavsbetegnelse», er et fransk sertifiseringssystem for kvaliteten på ulike landbruksprodukter som vin, ost, olivenolje med mer. Administrasjonen ligger ved det statlige Institut National des Appellations d'Origine (INAO). Systemet er basert på det franske konseptet om terroir som innebærer at et produkt reflekterer opphavsområdets geografi, jordsmonn, klima, lokale tradisjoner og jordbruksteknikker. Terroir vil si at et spesifisk produkt kan bare lages på en bestemt plass og navnet skal derfor beskyttes.
Historisk var sannsynligvis beskyttelsen av osten Roquefort, etter vedtak i det franske parlamentet på 1500-tallet, begynnelsen på apellasjonssystemet. Klassifikasjonsystemet for Bordeauxviner fra 1855 var også et steg i utviklingen. Loven om beskyttelse av opprinnelsessted ble vedtatt i 1919 og INAO ble grunnlagt i 1935 og Côtes du Rhône vinområdet ble det første som fikk AOC status i 1937.
Vin
redigerAOC systemet ble i første omgang laget for å regulere fransk vin. AOC beskriver eksakt de vinmarkene som kommer inn under en opphavsbeskyttelsen. Alle druer må være dyrket innenfor et bestemt geografisk område. Oppmålt og nedtegnet av INAO. Strengt regelverk som setter klare grenser for godkjente druer, begrensninger i vinmengde per areal, detailer rundt produksjonen, lagring med flere. Det er over 300 vinområder som har fått AOC-status av INAO.
Kvalitetsinndelingen er en rangering av kvaliteten til vinmarken, ikke vinen. Dette er den høyeste kategorien inne fransk vin og gjelder kun terroir-viner - at det såkalte terroir kan smakes i vinen. Dette franske uttrykket, terroir, kan kanskje oversettes med «typisitet». Det at smaken på vinen er typisk for akkurat det området. Grunntanken er at viner fra ulike områder skal smake ulikt på grunn av dyrkning i et litt annet jordsmonn, med litt annerledes soleksponering, endring i temperatur (som er viktig for modningen) og at vinbønder bruker forskjellig jordbruksteknikk med flere. Alle viner som blir klassifisert i AOC, skal ha noe som er typisk og unikt kun for dem. I det franske klassifiseringssystemet er det forutsatt at områder som setter, eller har lov å sette, områdenavnet på etiketten innehar den typiske karakteristikken for området.
Inndelingen begynner med store geografiske områder, regionale viner som går over hele departementer eller flere kommuner, før det går ned til den miste lille parsell i vinmarken, omtalt som lieux-dits eller climat i Burgund. Denne parsellen kan da oppnå grand cru eller premier cru-status som er den høyeste kvalitetsinndelingen i det franske vinsystemet. Til mer nøyaktig geografisk plassert en vin er, til høyere er dens potensielle kvalitet.
Det franske cru-systemet er ikke teknisk sett en klassifisering av vinkvalitet per se, men kun ment å indikere det store potensial som ligger i vinmarken og dets evne til å vise sitt terroir, typisitet. Det er garanti for ektheten, ikke kvaliteten. Å levere kvalitet er opp til den enkelte vinbonde. Det er derfor viktigere å finne rett produsent enn rett vinområde.
Det er tre trinn i systemet, jo mindre området, jo strengere reglene og desto høyere kvalitet og forventet pris.
AOC générique
rediger(som AOC Bordeaux, Bourgogne...) Overordnete større områder med ofte forholdsvis enkle regler for å oppnå AOC statusen.
AOC régionale
rediger(som AOC Médoc, Côtes de Nuits...) Deler AOC générique i flere mellomstore enheter, økende krav og kvalitet.
AOC communale
rediger(som AOC Margaux, Romanée-Conti...) Den strengeste delen av klassifikasjonssytemet, her finner man alle store viner på for eksempel Grand Cru nivå eller i den offisielle klassifikasjonen av Bordeauxviner fra 1855.
Andre jordbruksprodukter
redigerOver 40 forskjellige oster (Roquefort, Camembert, Reblochon, med mer) er godkjent som AOC. Blant andre produkter nevnes kylling fra Bourg-en-Bresse (Poule de Bresse), oliveolje fra ulike plasser, skinke (Bayonne), likører og brennevin med mer.
Andre land
redigerDet franske systemet har hjulpet å gjøre AOC produkter til merkevarer som er gjenkjennelig og har en sikret kvalitet. Det har ført til at andre land har etterlignet systemet, særlig for vin. For eksempel nevnes det italienske Denominazione di origine controllata systemet eller det spanske Denominación de Origen. I Norge kalles et tilsvarende merkesystem Beskyttede betegnelser.
