Antonij (Makhota)
Antonij (ukrainsk: Митрополит Антоній, Vladislav Vasilovitsj Makhota, født 8. november 1966 i Slatino i Kharkov oblast i Den ukrainske SSR i Sovjetunionen, død 23. mars 2021 i Khmelnytskyj i Ukraina) var en ukrainsk prelat og biskop i den ukrainske ortodokse kirke i årene 2019—2021[1].. Før det var han erkeepark i Den ukrainsk-ortodokse kirke (Kyiv-patriarkatet), da som metropolitt av Khmelnytskyj og Kamenets-Podolskij (1997—2018).
| Antonij | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 8. nov. 1966 Slatyne | ||
| Død | 23. mars 2021 (54 år) Khmelnytskyj | ||
| Beskjeftigelse | Forkynner | ||
| Utdannet ved | Det nasjonale tekniske universitet «Kharkiv polytekniske institutt» | ||
| Nasjonalitet | Ukraina | ||
| Gravlagt | St. Andrew's Cathedral | ||
| Utmerkelser | 3. klasse av Ukrainas fortjenesteorden 2. klasse av Ordenen for fortjenester | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Han kom fra en familie av ledere i kommunistpartiet.[2] Moren døde da gutten var ett år og fire måneder gammel, og derfor vokste han de første årene blant slektninger på morssiden.
I 1983 ble han uteksaminert fra videregående skole i den russiske byen Sudzja i Kursk oblast. Fra 1983 til 1984 studerte han ved Kharkov tekniske skole for å bli installatør av radioutstyr. Fra 1984 til 1991 studerte han ved Kharkiv polytekniske institutt til maskiningeniør (fra 1984 til 1986 var han innrullert i den sovjetiske hær). Han kom til bevisst kristentro i samband med et klosterbesøk i Kharkov.[trenger referanse] Så begynte han på teologisk seminar.
Diakon, prest rediger
Den 27. mai 1991 ble i eparkiet Zjytomyr han ordinert til diakon i den hellige treenighets kirke i landsbyen Trokovitsji, og den 29. mai 1991 til prest. Han ble da utnevnt av rektor for Fødselskirken til de aller helligste Theotokos i landsbyen Skurata i Zjytomyr oblast. I august 1992 ble han utnevnt til kirkerektor i byen Malin og dekan for Malin-distriktet i eparkiet Zjytomyr oblast.
I mars 1994 flyttet han til Krim, hvor han ble utnevnt til ansvarlig for Treenighetskatedralen i Simferopol av erkebiskop Lazar (Sjvets) i Simferopol og Krim.
I 1995 gikk han over til den ukrainske ortodokse kirke i Kyiv-patriarkatet (UOK-KP), og 24. mars 1995 ble han utnevnt til rektor for de apostel-like Vladimir og Olga menighet i Simferopol. Den 18. juli 1996 ble han tonsurert og fikk klosternavnet Antonius.
Biskop, erkebiskop, metropolitt rediger
Den 21. juli 1996 ble han biskop av Simferopol og Krim (UOK-KP). Den 29. oktober 1997 ble han utnevnt til biskop av Khmelnytskyj og Kamenets-Podilsky, leder for Khmelnytskyj bispedømme. Den 23. januar 2004 ble han elevert til erkebiskops rang, og 23. januar 2012 ble han ved dekret fra patriark Filaret (Denisenko) elevert til metropolittverdighet.
Den 15. desember 2018 kom han inn under jurisdiksjonen til den nydannede forente ortodokse kirke i Ukraina, og 21. desember appellerte han kleresi og lekfolk i de tre bispedømmer representert i Khmelnytskyj oblast om at de alle skulle gjenforenes i denne nydannede kirkestrukturen[3][4].
Han døde 23. mars 2021 i Khmelnytskyj fra lungebetennelse forårsaket av konsekvensene av covid-19[5][6].
Referanser rediger
- ^ «ΑΡΧΙΕΡΕΙΣ ΥΠΑΧΘΕΝΤΕΣ ΣΤΗ ΔΙΚΑΙΟΔΟΣΙΑ ΤΗΣ ΕΚΚΛΗΣΙΑΣ ΤΗΣ ΟΥΚΡΑΝΙΑΣ». 6. januar 2019. Besøkt 13. januar 2019.
- ^ Олена Щегельська (4. juni 2017). «Митрополит Антоній Махота: «Коли нам не давали жодного храму, я тиждень молився на площі під ялинкою»». ye.ua. Besøkt 27. desember 2018.
- ^ «На Хмельниччині владика Антоній Махота закликав УПЦ МП відкинути “рускій мір” і долучитися до помісної церкви». informator.news. 22. desember 2018. Arkivert fra originalen 27. desember 2018. Besøkt 27. desember 2018.
- ^ Ірина Олійник (25. desember 2018). «На Хмельниччині перша парафія РПЦ перейшла до Православної церкви України». ye.ua. Besøkt 27. desember 2018.
- ^ «От последствий COVID-19 умер митрополит Хмельницкий и Каменец-Подольский Антоний». gordonua.com. Гордон. 24. mars 2021. Besøkt 24. mars 2021.
- ^ «Умер митрополит ПЦУ из Хмельницкого Антоний Махота». tsn.ua. ТСН. 24. mars 2021. Besøkt 24. mars 2021.