Aja (folk)

folkegruppe i Benin og Togo

Aja er en folkegruppe som lever i den sør-vestlige delen av Benin og den sør-østlige delen av Togo.[1]

Ifølge muntlig tradisjon migrerte aja-folket fra Tado ved Mono-elven i dagens Togo til det sørlige Benin på 1100- eller 1200-tallet. Kongedømmet Allada var den dominerende staten i ajafolkets rike, på begynnelsen av 1600-tallet. Tradisjonen sier at det var en uenighet mellom de tre aja-prinsene i Allada: Kokpon, Teagbanlin og Dogbari, som førte til at ajaene spredte seg over et større område. Kokpon ble i Allada, Teagbanlin dro mot sør, der han grunnla kongedømmet Porto-Novo, og Dogbari dro rundt 60 km nordover, til Abomey-platået, og grunnla sitt kongedømme der. Ajaene blandet seg med de lokale folkene på platået, gedeviene, og et nytt folk, fon, utviklet seg. Dette ble den dominerende folkegruppen i kongedømmet Dahomey, som eksisterte fra rundt 1625 til 1900. Fon omtales av flere forskere som et aja-folk.[2]

Aja snakker et språk kjent som aja-gbe, eller bare aja. Mange er trespråklige, og snakker også fransk og fongbe, lingua franca sør i Benin, mens ewe snakkes som andrespråk av de ajaene som bor i Togo og Ghana.

Ajaene var et av folkeslagene som ble ført som slaver til Amerika fra Beninbukta, Togo og Ghana i den transatlantiske slavehandelen før slutten av attende århundre, da jorubaene ble de vanligste slavene fra regionen.[3]

Det bor et betydelig antall ajaer i kystregionen Benin og Togo, Sør-Nigeria og Gabon. På grunn av alvorlig landmangel i det tett befolkede grenseområdet mellom Togo og Benin, har mange ajaer flyttet derfra og søkt dyrkbar, eller søkt arbeid i eller ved bysentre. Flere har slått seg ned i byene Cotonou, Lomé, Lagos og Libreville.

ReferanserRediger

  1. ^ Asiwaju, A.I. (1979). «The Aja-Speaking Peoples of Nigeria: A Note on Their Origins, Settlement and Cultural Adaptation up to 1945». Journal of the International African Institute. 49 (1): 15. 
  2. ^ Alpern, Stanley B. (1998). Amazons of black Sparta : the women warriors of Dahomey. New York University Press. s. 17. 
  3. ^ Lovejoy, Paul E. (2012). Transformations in Slavery (3 utg.). New York: Cambridga University Press. s. 79–80.