Wikipedia

Ager Vaticanus

Ager Vaticanus, «de vatikanske marker», var alluvialslette på høyre (vestre) bredd av Tiberen. Den var også kalt Ripa Veientana eller Ripa Etrusca, på grun av etruskernes herredømme i arkaisk tid.[1] Vest for elven var den innrammet av Janiculum, Vatikanhøyden og Monte Mario, strakk seg sørover til den var på høyde med Aventinen og nordover til der strømmen Cremera tømmer seg i Tiberen.[1]

Kart over de sørlige deler av Ager Vaticanus

Navnet rediger

Det er forskjellige hypoteser om etymologien bak Vātī̆cānus . Ifølge Barthold Georg Niebuhr kunne det vise til en arkaisk etruskisk bosetting kalt Vaticum;[2][3] Varro utleder navnet fra en guddom for barnefødsler, Vaticanus - eller fra Vagitanus som er guddommen for vagiti - romerne oppfattet va som den første stavelse uttalt av et nyfødt barn;[2][4] Aulus Gellius på sin side utleder navnet fra vāticinium, en profeti utledet fra fuglenes formasjoner under flukt eller fra studiet av leveren til de ofrede og inspirert av den guddom som kontrollerte området:[2][4] vaticinikunsten , aruspicina eller Etrusca Disciplina, som var blitt introdusert i Roma av etruskerne.[5] Uttrykket var utledet fra vātēs (sannsigere, profeter) og canō (å synge”).[6]

Historie rediger

I byen Romas første århundrer var Ager Vaticanus grenseland mellom Roma og Veii, en mektig etruskisk by i nord.[1] Etter at romerne hadde erobret denne rivalisende by i 396 f.Kr. bevarte den romerske republikks comitia centuriata tradisjonen med å heise et signalflagg på toppen av Janiculumhøyden for å varsle om mulige etruskiske angrep. Høyden ble kalt Antipolis (gresk: «anti-by») i kontrast til kapitolinerhøyden.

Etter Duodecim Tabulae-lovene kunne insolvente forgjeldede selges som slaver, men bare på Tiberens høyre bredd. Etter at Cincinnatus hadde betalt en stor straffebot for sin sønn fortelles det at han trakk seg tilbake som em mann sendt i eksil til sin eiendom på Ager Vaticanus, skjønt da var området allerede romersk territorium.[1]

Navneformen Ager Vaticanus er funnet frem til det 1. årh. e.Kr.; etter dette begynte man å tale om Vaticanus, skjønt det kom til å bli begrenset til et mendre område: Vatikanhøyden, det som i dag er Petersplassen, og muligens marken rundt den moderne Via della Conciliazione.[1]

Horti rediger

 
Detalj fra Ager Vaticanus fra et kart av Pirro Ligorio fra 1561, med Neros sirkus, Meta Romuli og Hadrians mausoleum.

Ager Vaticanus lå så lavt at det tok imot vann fra Tiberen når den gikk over sine bredder. Her var det grønnsakshager og vinmarker, men området var beryktet for usunt klima og dårlig vin[1][7] frem til utgangen av det 1. århundre f.Kr., da utvikling av eiendommer langs Via Cornelia (mot havnen Caere), via Triumphalis mot Veii og via Aurelia nova[8] muliggjorde det for aristokratiet å anlegge luksuriøse forstedsresidenser her (Horti).[1]

Utgravninger i et område fra Santo Spirito in Sassia[9] til Palazzaccio har avdekket spor etter bygninger fra 100- og 200-tallet, som knyttes til Horti Agrippinae (Agrippinas haver) tilhørende Agrippina den eldre, Germanicus' hustru.[10] Da hun døde gikk disse horti til sønnen Caligula, som lot bygge en hippodrom (Circus Gaianus).[10] I den reiste Caligula en egyptisk obelisk; den ble i 1586 flyttet av pave Sixtus V ( 1590-95) til Petersplassen.[9][11]

Både circus og horti ble arvet av Nero, som der losjerte romere som var blitt rammet av bybrannen i år 64, og for å gjennomføre henrettelser av kristne som ble anklaget for selve brannen.[11] Derfor kalte man til middelalderens slutt området vest for Tiberen nord for Prata Neronis (Nero' enger).[12]

De nærliggende Horti Domitiae som enten var eid av Domitians hustru Domitia Longina, eller av Neros tante Domitia Lepida den yngre,[13] kom også på rikets hender; her bygde Hadrian (regj. 117-138) senere sitt mausoleum.[10] Lenger inn fra elven bygde Trajan en naumachia, en fasilitet fot å fremvise sjøslag.[14]

Veier rediger

Ager Vaticanus hadde to veier: Via Triumphalis og via Cornelia.[15] Begge omtales i eldre litteratur, men deres nøyaktige løp vites ikke helt sikkert.[15] Det er enighet om at den første, hvis navn minner om romerske armeers inntog etter å ha nedkjempet Veii, begynte i Campus Martius, krysset Tiberen på Pons Neronianus, vendte nordover mot Monte Mario og så forente seg med via Cassia;[15] Det er imidlertid flere hypoteser om Cornelias løp: Frem til 1940-årene mente man at den forgrenet seg ut fra Triumphalis etter Neros bro, i øst-vest-retning.[15] Så forestiller man seg at de kristne Nero hadde dømt til døden vandret denne vei mot sitt martyrium på keiserens sirkus.[15] Men etter utgravninger i 1940-årene for flyttingen av bygninger før anleggelsen av Via della Conciliazione, fant man ingen rester etter en slik vei. Nå mener mange lærde at via Cornelia startet fra Ponte Milvio og fulgte elvebredden ned til Hadrians mausoleum og krysset via Triumphalis ved det senere ødelagte Piazza Scossacavalli i Borgo.[15]

En tredje vei, via Aurelia nova, startet fra Pons Aelius og endte i dagens Porta San Pancrazio.[15]

Graver rediger

Ager Vaticanus var alltid utenfor bymurene og pomerium.[7] Nekropoler og graver lå langs veiene der,[16] og ble stort sett latt i fred så lenge ikke byggeprosjekter gjorde det nødvendig å fjerne dem (som den gamle Peterskirken),[17] eller av andre grunner.[18] Dette ble den såkalte Meta Romulis skjebne (deet var en gravpyramide, i tillegg til Gaius Cestius' pyramide utenfor Porta San Paolo)[19] og det nærliggende store sylindriske monument kalt Terebinthus Neronis; begge steder ble i middelalderen ansett som hvor apostelen Peter ledmartyrdøden.[19] Spor etter begge ble funnet ved konstruksjonen av nye bygninger langs Via della Conciliazione.[20]

Av gravene kan fremheves en med sarkofagen til den unge Crepereia Tryphaena; den hadde i tillegg til hennes gravutstyr også en dukke med armer med bevegelige ledd.[21] Funnet ble gjort i 1889 og utløste sterke følelserpå byen.[21]

En fersk oppdagelse fra 2003 (publisert i 2006) er av en stor nekropolis kalt Santa Rosa,[16] langs via Triumphalis. Den kom fordagen ved utgraving av en garasje for Vatikanet under Janiculum. Den viste seg å henge sammen med funn gjort i 1950-årene, slik at det dreide seg om et ganske myeget større gravområde.[22]

St. Peters grav og Konstantins basilika rediger

 
Peterskkirken på 400-tallet

I en av de mer beskjedne graver bar apostelen Peter begravet etter at han var blitt korsfestet under Nero.[23] Da Konstantin den store legaliserte kristendommen ble det først byggearbeider ved Lateranhøyden, men også på mer perifer statlig grunn.[24] Slik begynte byggingen av den første bailika som skulle hete Peterskirken. Den bygget på en overlevert kristen overbevisning om at Peters grav var på nordsiden av Gaianum langs det man da mente var Via Cornelia.[23] Deler av nekropolisen kom under gulvet på den kirke som ble bygd, men er blitt delvis tilgjengelig på grunn av utgravninger i letingen etter Peters grav i 1940- og 50-årene.[25]

Broer rediger

Ager Vaticanus var knyttet til Roma over to broer:

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f g Liverani (2016) s. 21
  2. ^ a b c Gigli (1990) s. 7
  3. ^ Lawrence Richardson (1992). A New Topographical Dictionary of Ancient Rome. Johns Hopkins University Press. s. 405. 
  4. ^ a b Delli (1988) s.947
  5. ^ Biondo, Flavio. «62». Memorie di varie antichità trovate in diversi luoghi della città di Roma (italiensk). 
  6. ^ vaticinor in Charlton T. Lewis (1891) An Elementary Latin Dictionary, New York: Harper & Brothers
  7. ^ a b Gigli (1990) s. 8
  8. ^ Coarelli (1975) s. 311
  9. ^ a b Coarelli (1975) s. 318
  10. ^ a b c Coarelli (1975) s.310
  11. ^ a b Liverani (2016) s. 23
  12. ^ Castagnoli, (1958), s. 239
  13. ^ Liverani (2016) s. 22
  14. ^ Coarelli (1975) s./324
  15. ^ a b c d e f g Gigli (1990) s.9
  16. ^ a b Liverani (2016) p. 24
  17. ^ Coarelli (1975), s.320-321
  18. ^ Petacco (2016) p. 35-37
  19. ^ a b Petacco (2016), p. 34
  20. ^ AA.VV. (2003). Castel Sant'Angelo (italiensk). Electa. s. 14. 
  21. ^ a b Anna Mura Sommella. «Crepereia Tryphaena» (italiensk). Rome: Corte Suprema di Cassazione. Besøkt 9. januar 2020. 
  22. ^ Gigli (1990) p. 10
  23. ^ a b Coarelli (1974), s.320
  24. ^ Krautheimer (1981), s.34
  25. ^ Coarelli (1974), s.319
  26. ^ Liverani (2016) p. 28
  27. ^ Coarelli (1974), p. 322

Litteratur rediger

  • Castagnoli, Ferdinando; Cecchelli, Carlo; Giovannoni, Gustavo; Zocca, Mario (1958). Topografia e urbanistica di Roma (italiensk). Bologna: Cappelli. 
  • Coarelli, Filippo (1974). Guida archeologica di Roma (italiensk). Milan: Arnoldo Mondadori Editore. ISBN 978-8804118961. 
  • Krautheimer, Richard (1981). Roma: Profilo di una città, 312-1308. Rome: Edizioni dell'Elefante. ISBN 8871760379. 
  • Delli, Sergio (1988). Le strade di Roma (italiensk). Rome: Newton & Compton. 
  • Gigli, Laura (1990). Guide rionali di Roma (italiensk). Borgo (I). Rome: Fratelli Palombi Editori. ISSN 0393-2710. 
  • Petacco, Laura (2016). La Meta Romuli e il Terebinthus Neronis. La Spina: dall’Agro vaticano a via della Conciliazione (italiensk). Rome. ISBN 978-88-492-3320-9. 
  • Liverani, Paolo (2016). Un destino di marginalità: storia e topografia dell'area vaticana nell'antichità. La Spina: dall’Agro vaticano a via della Conciliazione (italiensk). Rome. ISBN 978-88-492-3320-9. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ager_Vaticanus&oldid=23105329»