Adolfo Alejandro Nouel y Bobadilla
Adolfo Alejandro Nouel y Bobadilla (født 12. desember 1862 i Santo Domingo i Den dominikanske republikk, død 26. juni 1937 i Ciudad Trujillo ved Santo Domingo) var katolsk erkebiskop, pedagog og midlertidig president i Den dominikanske republikk.
| Adolfo Alejandro Nouel y Bobadilla | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. des. 1862[1] Santo Domingo | ||
| Død | 26. juni 1937[1] (74 år) Santo Domingo | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1885–), politiker, katolsk biskop (1904–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Seminario Pontificio Santo Tomás de Aquino | ||
| Nasjonalitet | Den dominikanske republikk | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerAdolfo Alejandro Nouel y Bobadilla ble født av Carlos Rafael Nouel y Pierret, en dominikansk diplomat, jusslærer, journalist og forretningsmann av fransk avstamning, og hans hustru Clemencia Antonia Bobadilla y Desmier D'Olbreuse (datter av president Tomás Bobadilla y Briones, av full spansk avstamning og den første hersker av Den dominikanske republikk, med sin kone av fransk adelig opprinnelse María Virginia Desmier D'Olbreuse y Allard, fra Desmier av Olbreuse-dynastiet) i Santo Domingo. Nouel var 3/4 fransk og 1/4 spansk. Hans oldefar, Barthelemy Pierret Grinet, var en fransk skyttersersjant som ankom øya den 29. januar 1802 i flåten under kommando av general Charles Leclerc, Napoleons svoger.[2]
Han begynte studiene ved El Colegio El Estudio i Santo Domingo, og etterpå studerte han ved presteseminareti hovedstaden. Før han dro til å studere i utlandet, var han student under erkebiskop Fernando Arturo de Meriño. Han dro til Italia hvor han studerte ved Collegio Pio Latino i ti år. Han utmerket seg der som en av de flinkeste studentene. I 1883 mottok han en doktorgrad i filosofi og bachelorgrad i teologi og kanonisk rett fra Det pavelige gregorianske universitet.
Prest
redigerI 1885 returnerte han i følge med msgr Meriño til Santo Domingo, og ble presteviet i katedralen i Santo Domingo.
I 1888 ble han prest i San Juan. I 1890 ble han sogneprest for katedralen i Santo Domingo og visekansler ved Konsiliarseminaret Santo Tomas de Aquino. På dette seminaret underviste han i filosofi, latin og teologi. Senere ble han sogneprest for militærkatedralen Santa Barbara, så i Santa Cruz en el Seibo, San Juan de la Maguana og til slutt i La Vega. I denne byen satte han i gang byggingen av en kirke; byen utpekte ham som «adoptert sønn».
I 1903 ble han valgt til deputert for provinsen La Vega.
Koadjutorbiskop, så erkebiskop, av Santo Domingo
redigerHan reiste så til Roma, der hen den 11. oktober 1904 ble utnevnt til titulærerkebiskop av Methymna og koadjutorbiskop av Santo Domingo. Tre dager etter vle han vispeviet av kardinalstatssekretær Rafael Merry del Val; medkonsekratorer var biskopeb av Belém do Pará, Francisco do Rêgo Maia, og biskopen av Larino, Bernardino di Milia OFMCap.
Han etterfulgte Fernando Arturo de Meriño i erkebispedømmet Santo Domingo etter hans død den 20. august 1906.
Politikken: President 1912-1913
redigerHan ble innsatt som midlertidig president for Den dominikanske republikk gjennom et dekret fra nasjonalkongressen den 30. november 1912. Hans tiltredelse til embetet skyldtes den pågående borgerkrigen og nødvendigheten av at presidentembedet ble besatt av en nøytral person som inspirerte tillit og respekt, og kunne tilby en stabil fred. Han trakk seg før nasjonalforsamlingen sammentrådte den 13. april 1913, etter å ha vurdert at han hadde oppnådd sin oppgave å bringe fred til landet.
Kirkelig protest mot amerikanerne
redigerInvasjonen av Den dominikanske republikk av amerikanske tropper overrasket ham mens han var i Roma, dit han hadde reist av helsemessige årsaker. Han returnerte til Santo Domingo i 1920 og skrev et brev til den amerikanske ambassadør William W. Russell der han protesterte mot den amerikanske intervensjonen, og dens brutaliteter. I protestskrivelsen fremholdt han blant annet:
- «Det er sant at det dominikanske folk under den politiske uro har opplevd uberettiget forfølgelse, brudd på individuelle rettigheter, utallige henrettelser og så videre, og det mer enn én gang. Likevel ble den aldri utsatt for kinesisk vanntortur, brenning av kvinner og barn, trelldom, jakt etter menn på savannen som var de ville dyr, og sleping av en sytti-år gammel mann fra halen til en hest midt på lyse dagen i hovedgaten i Hato Mayor»[3]
Fratreden
redigerDen 11. oktober 1935 frådte han tilbake som erkebiskop av Santo Domingo og ble tildelt en ny tittel som det var vanlig den gan, og ble titulærbiskop av Sergiopolis. Hans etterfølger som erkebiskop av Santo Domingo ble Ricardo Pittini.
Forfatterskap
redigerHans litterære verk er ikke blitt publisert. Maskinskrevne kopier oppbevares av Universidad Autonoma de Santo Domingo. Han hadde ansvaret for å redigere sin fars arbeide Historia Eclesiastica de la Arquidiocesis de Santo Domingo. Han var midt i prosessen med å revidere flere dokumenter fra Archivo de Indias da han døde i 1937.
Til hans ære er en provins blitt oppkalt etter ham. I 1992 ble provinsen La Vega, og den da nyopprettede provins kalt Monseñor Nouel.
Episkopalgenealogi
redigerHans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Alessandro Mattei (1744-1820) *1767
- Kardinal Pietro Francesco Galleffi (1770-1837) *1819
- Kardinal Giacomo Filippo Fransoni (1775-1856) *1822
- Kardinal Carlo Sacconi (1808-1889) *1851
- Kardinal Edward Henry Howard of Norfolk (1829-1892) *1872
- Kardinal Mariano Rampolla del Tindaro (1843-1913) *1882
- Kardinal Rafael Merry del Val y Zulueta (1865-1930) *1900
- Erkebiskop Adolfo Alejandro Nouel y Bobadilla (1862-1937) *1904[4]
Referanser
rediger- ^ a b Autorités BnF, oppført som Adolfo Nouel y Bobadilla, BNF-ID 17726777q[Hentet fra Wikidata]
- ^ Espinal Hernández, Edwin Rafael (3. desember 2005). «Los descendientes de la flota de Leclerc». Cápsulas Genealógicas. Instituto Dominicano de Genealogía (Dominican Institute of Genealogy).
- ^ Emelio Betances. The Catholic Church and Power Politics in Latin America: The Dominican Case in Comparative Perspective. Rowman & Littlefield Publishers. s. 31.
- ^ nouel, lest 26. mai 2024