Ademar av Chabannes

Ademar av Chabannes (født 989 i Chabannes som langt senere ble bydel av Saint-Sylvestre; død 1034[8]) antagelig i Jerusalem) var en fransk munk tilhørende benediktinerordenen, meget kjent for sine krøniker. Han nedtegnet de første av Aquitaines annaler fra senantikken, komponerte, og bedrev vellykkede forfalskninger. Særlig hans innsats for å plassere Sankt Martial i skaren av Jesu disipler avfødte et ekstraordinært antall forfalskninger.

Ademar av Chabannes
Fødtca. 988[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Saint-SylvestreRediger på Wikidata
Død1034[5][1][2][6]Rediger på Wikidata
Jerusalem[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Munk[7], krønikeskriver, komponistRediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongeriket FrankrikeRediger på Wikidata

Manuskripttegning av St. Cybard fra Adémars hånd.
Intonasjonsformlene for de åtte toner ifølge det aquitanske tonarium, som var blitt delvis notert av Adémar (F-Pn lat. 909, fol. 151r-154r)

Liv og virkeRediger

Ademar ble utdannet i benediktinerklosteret Saint-Martial i Limoges av sin onkel Roger de Chabannes som var klosterets kantor fra 1010 til sin død i 1025[9], og tilbragte sitt liv der eller i klosteret Saint-Cybard i Angoulême. Adémar lærte seg kalligrafi, å lese, komponere og annotere liturgisk sang, kompilere og revidere liturgiske bøker, og å komponere og skrive liturgiske tekster, homilier, krøniker og hagiografier.[10]

Han forfattet krøniker, og hans hovedverk var Chronicon Aquitanicum et Francicum (eller Historia Francorum) i tre bøker, so behandler frankernes historie fra den legendariske kong Faramund og frem til år 1028.

De første to bøkene er ikke mer enn en avskrift av Gesta regum Francorum av Aimoin av Fleury. Men den tredje boken, som behandler tiden fra 814 til 1028, skulle bli tillagt betraktelig betydning i ettertiden[11] , før hans hang til uetterretteligheter ble bedre lagt merke til. Den baserer seg på lokale annaler, på klassiske og monastiske nedtegnelser, og dessuten på hva Adémar dannet seg av oppfatninger ved å høre på hva som ble sagt om den urett som hjemsøkte hans region og hans land. I en kritisk historikers øyne begår Adémar for mange feil og konstruksjoner, skjønt også disse er av en indirekte verdi som et innblikk i hvilken frykt og hvilke oppfatninger folk i Limousin var preget av.[12] Krøniken er i moderne tid blitt publisert i Monumenta Germaniae Historica Scriptores, bind IV (Hannover og Berlin, 1826–1892). Han skrev dessuten Commemoratio abbatum Lemovicensium basilicae S. Martialis apostoli (848–1029) og Epistola ad Jordanum Lemovicensem episcopum et alios de apostolatu S. Martialis, begge offentliggjort av Migne i Patrologia Latina, bind CXLI (Paris, 1844–1855).

Han døde i 1034 i Det hellige land, formodentlig i Jerusalem, hvorhen han i 1033 hadde lagt ut på pilegrimsferd.[13]

ForfalskningerRediger

Han tok til seg den pågående legendedannelsen som gikk ut på at Sankt Martial, som var biskop av Limoges i det 3. århundre, og som kristnet Limousin, i virkeligheten hadde levde århunmrer tidligere og hadde vært en av Jesu Kristi 72 disipler. Og han utdypet de mer enn karge informasjoner om denne angivelige apostel Martial først med en forfalsket biografi, so hanm tilla Martials etterfølger, biskop Aurelian; og så komponerte han, for å understøtte sine påstander, en «apostolisk messe». Denne messen finnes bevart i Ademars egen håndskrift (Paris Bibliothèque nationale de France, MS Latin 909), og er blitt forstått som den eldste autograf av vestlig musikk. Den lokale biskop og abbed synes å ha støttet opp om hans arbeide, og messen ble benyttet første gang den 3. august 1029.[14]

I biografien heter det at Martialis ble født i Det hellige land og hadde blitt omvendt av Jesu forkynnelse i en alder av femten år. Han ble døpt av apostelen Peter, som var hans fetter. Han ble en disippel og levde i Frelserens selskap. Det var han som var «det lille barnet» som Jesus viste apostlene da han oppfordret dem til å bli som barn hvis de ville komme inn i himmelen (Matt 18,2-3): «Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: ‘Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket’». Han var også «gutten som hadde fem brød og to fisker» (Joh 6,9) som Jesus ifølge evangeliet mettet 5 000 med: «Det er et barn her som har fem byggbrød og to fisker. Men hva er det til så mange?»
Martialis skal også ha vært tilstede ved Den siste nattverd, hvor han bar håndkleet da Jesus vasket disiplenes føtter. Han var også til stede ved Kristi Himmelfart og i pinsen, hvor han mottok Den Hellige Ånd sammen med de andre disiplene. Han hadde også vært til stede da Lasarus ble oppvakt fra de døde. Etter Kristi Himmelfart fulgte Martialis Peter til Antiokia ved Orontes i Syria, hvor han møtte to prester av østlig opprinnelse, de hellige Alpinian og Austriclinian, som reiste med ham til Roma. Der sendte Peter ham og hans to ledsagere for å forkynne evangeliet i Gallia.
Martial brakte med seg Peters bispestav til Aquitania, og med denne staven oppvakte han i Tulle sønnen av en romersk prokonsul fra de døde, etter at gutten var blitt kvalt av en demon, og han befridde også sin verts datter fra en ond ånd. Disse to miraklene førte til at 3600 personer omvendte seg. Han brukte også Peters stav til å slå enhver hedensk prest som våget å opponere mot ham, med blindhet. Han omvendte kristne over hele Aquitania (ikke lenger bare provinsen Limoges), inkludert spesielt en jente ved navn Valeria, som deretter avviste sin hedenske forlovede, hertug Stefan. Han svarte med å hogge av Valerias hode, hvorpå Valeria plukket det opp og bar det i sine egne hender til Martialis, før hun falt død om ved hans føtter. Hun kan i dag ses i en utskjæring i katedralen i Limoges der hun bærer sin eget avhogde hode. Hertug Stefan ble omvendt og dro til Roma på valfart, og der fant han Peter som underviste folket på et sted som ble kalt Vatikanet. Hertugen kunne gi Peter siste nytt om Martialis og avgi en fordelaktig rapport om misjonens fremgang i Gallia.[15]

Ulykkeligvis for Ademar ble liturgien oppdaget av en omreisende munk, Benedikt av Chiusa, som betegnet Martials' forbedrede vita som forfalskning og gudsbespottelse. Ademars reaksjon å støtte opp forfalskningen med en ny forfalskning: Han oppfant en synode som i 1031 bekreftet Martialis apostoliske status, og frembragte også et falskt pavelig skriv fra pave Johannes XIX (1024-32) som også skulle støtte det hele. Sannheten om dette patologiske løgnens flettverk ble nøstet opp i 1920-årene av den benediktinske kirkehistoriker Louis Saltet.

Ademar som forfalsker hadde forsåvidt lykkes ikke bare på kort sikt - på sent 1100-tall ble Martial faktisk æret som apostel i Frankrike - men over atskillige århundrer. I Roma ville man imidlertid ikke gå god for den franske oppfatning. Biskop Bernard Buissas av Limoges (1844-56) ba så sent som i 1853 Den hellige stol om at den eldste av hans forgjengere ikke skulle fratas den æren som han så lenge hadde hatt som en av Jesu 72 disipler. Men Rituskongregasjonen avslo den 8. april 1854 enstemmig denne anmodningen, og pave Pius IX (1846-78) gjentok dette avslaget i sin bulle av 8. mai 1854. Vatikanet avslo fullstendig å gi Martial tittelen Kristi disippel og nøyde seg med å si at den kulten som ble ham til del, var av svært gammel opprinnelse. Men bispedømmet Limoges fikk tillatelse til å kalle ham sin apostel. Rituskongregasjonen nektet å ratifisere den angivelige bullen fra pave Johannes XIX og erklærte at Martial skulle æres i messen, litaniet og officiet bare som biskop og bekjenner.[15]

UtgaverRediger

  • Ademari Cabannensis opera omnia. Brepols, Turnhout 1999 ff.
    • Bind 1: Chronicon. Hrsg. von Pascale Bourgain, Richard Landes und Georges Pon (= Corpus Christianorum. Continuatio Mediaevalis. Bind 129). 1999, ISBN 2503042910.
    • Bind 2: Opera liturgica et poetica. Musica cum textibus. Hrsg. von James Grier (= Corpus Christianorum. Continuatio Mediaevalis. Bind 245). 2 Bind, 2012, ISBN 9782503543987.
  • Georges Pon med Yves Chauvin: Adémar de Chabannes: Chronique, i serien Miroir du Moywen Âge, Turnhout: Prepols, ny kommentert utgivelse av krøniken, 2003, ISBN 978-2-503-51119-1, eISBN: 978-2-503-56268-1

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Treccani's Enciclopedia on line, oppført som Ademaro di Chabannes, Treccani-ID ademaro-di-chabannes, besøkt 27. september 2022[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jo20221137073, besøkt 17. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gran Enciclopèdia Catalana[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Visuotinė lietuvių enciklopedija Online[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ LIBRIS, libris.kb.se, utgitt 2. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Trove, oppført som Adémar, NLA Trove people ID 954019, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Mirabile: Digital Archives for Medieval Culture[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Landes (1995, 77).
  9. ^ James Grier (2006)
  10. ^ James Grier (1995).
  11. ^ Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
  12. ^ Georges Pon med Yves Chauvin: Adémar de Chabannes: Chronique, i serien Miroir du Moywen Âge, Turnhout: Prepols, ny kommentert utgivelse av krøniken, 2003, ISBN 978-2-503-51119-1, eISBN: 978-2-503-56268-1, doi: 10.1484/M.MMA-EB.5.106103 kommentert i presentasjonen.
  13. ^ Chisholm 1911
  14. ^ Se James Griers artikkel for "Adémar de Chabannes" i New Grove Dictionary.
  15. ^ a b Per Einar Odden: Den hellige Martial av Limoges, katolsk.no, lest 26. juli 2020.

LitteraturRediger

  • Bourgain, Pascale (1985). «Un nouveau manuscrit du texte tronqué de la Chronique d'Adhémar de Chabannes». Bibliothèque de l'école des chartes. 143 (1): 153–9. doi:10.3406/bec.1985.450372. 
  • Holland, Tom. Millennium. London: Abacus, 2009.
  • Landes, Richard (1995). Relics, Apocalypse, and the Deceits of History: Ademar of Chabannes, 989-1034. Cambridge: Harvard UP. 
  • Leyser, Karl. "The Ascent of Latin Europe." In Communications and Power in Medieval Europe. The Carolingian and Ottonian Centuries London, 1994. Inaugural lecture, first published as Karl Leyser, The Ascent of Latin Europe. Oxford, 1986.
  • Grier, James (1995). «Roger de Chabannes (d. 1025), Cantor of St Martial, Limoges». Early Music History. 14: 53–119. JSTOR 853930. doi:10.1017/s0261127900001443. 
  • Grier, James. «Adémar de Chabannes». Grove Music Online. doi:10.1093/gmo/9781561592630.article.52477. 
  • Grier, James (2006). The musical world of a medieval monk: Adémar de Chabannes in eleventh-century Aquitaine. Cambridge, New York, Melbourne, Madrid, Cape Town, Singapore, São Paulo: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-85628-7. 
  • Grier, James (2013). «Adémar de Chabannes (989–1034) and musical literacy». Journal of the American Musicological Society. 66 (3): 605–638. doi:10.1525/jams.2013.66.3.605. 
  • James Grier, "Hoax, History, and Hagiography in Adémar de Chabannes's Texts for the Divine Office," in Robert A. Maxwell (ed), Representing History, 900–1300: Art, Music, History (University Park, PA, Pennsylvania State University press, 2010),

Eksterne lenkerRediger