Ad apostolorum principis
Ad Apostolorum Principis er en encyklika hvorved pave Pius XII den 29. juni 1958 for annen gang vendte seg til de kinesiske biskoper og det kinesiske katolske folk med tematikken «kommunismen og kirken i Kina». Han hadde allerede i encyklikaen Ad sinarum gentem av 7. oktober 1954 tatt for seg kirken situasjon i Folkerepublikken Kina, og uttrykkelig advart mot noen form for kinesisk «statskirke», og i 1952 i det apostoliske skriv Cupimus imprimis brennemerket kristendomsforfølgelsen i Kina.
Innhold rediger
De av de kinesiske biskoper som hadde tatt del i grunnleggelsen av den statlig forordnede kinesiske katolske patriotiske forening, skrev han, hadde derved forbrutt seg mot Gud og det høyeste presteembede. Encyklikaen inneholdt den advarsel at katolikker ikke må følge kommunismen, som bedrar med falske følelser for å vekke det inntrykk at denne patriotiske forening tjener freden og forsvarer politisk frihet og religionsfrihet. Dette er imidlertid et bedrag, fremhever paven, for snarere etterstreber man at katolikker skal ta til seg den ateistiske materialisme av kommunistisk merke.[1]
Han beskrev den pågående virkelighet i Kina de alle som ikke syntes å samarbeide og undergi seg, det være seg biskoper, prester, ordensbrødre, ordenssøstre, og det troende legfolk i store antall, allerede var i fengsler; prester, ordensfolk, kirkelige studenter og troende av alle aldre tvinges til å delta på kurs og foredrag som kan strekke seg over uker og måneder, for å svekke deres tanke og viljeskraft, ved en form for psykisk tvang.[2] Under slike omstendigheter burde hver kristen legge til side enhver tvil, og rolig og fast gjenta de ord som Peter og de andre apostlene svarte de første av kirkes forfølgere: «En skal lyde Gud mer enn mennesker»[3] (ApG, 5,29).
Konklusjon rediger
Sammenfatningsvis skriver pave Pius XII, at ingen myndighet, annen en Den Høyeste Hyrdes, ingen person eller forsamling av prester eller lekfolk kan anmase seg retten til å utnevne biskoper. Ingen kan rettmessig foreta noen bispevielse uten å ha visshet om at han er i besittelse av pavelig mandat til å gjøre dette. En slik ordinasjon ville være et ytterst alvorlig anslag mot guddommelig og menneskelig rett, og mot selve den kirkelige enhet, og ville rammes av ekskommunikasjonsstraff.[4] Om det pavelige primat fremholdt han at «jurisdiksjonsmakten» er blitt overdratt til paven ved guddommelig rett, og den samme rett til biskopene bare fra Paven. [5] Biskopene er å vise lydighet overfor Peters etterfølger, og de er ved dette forpliktet til denne hellige ordnings enhetsbånd.
Autentisk tekst rediger
- Acta Apostolicae Sedis, Roma, Vaticano, 1939, 1951
- Ad Apostolorum principis, Acta Apostolicae Sedis, AAS, 1958, 601
Litteratur rediger
- Analyse av Ad Apostolorum Principis i Betty Ann Maheu M.M. (red.), Elmer Wurth M.M. (kompilert): Papal Documents Related to China 1937-2005, Holy Spirit Study Centre, Hongkong 2006, 92-94
Referanser rediger
Eksterne lenker rediger
- Ad Apostolorum principis: full tekst i engelsk oversettelse på Vatikanets nettsider