Åpne hovedmenyen
Kart over Bulgaria og Øst-Rumelia i 1882, uten hensyntagen til Tamrasj-republikken.
Øst-Rumelia - grensen tar her hensyn til Tamrasj-republikken, som ligger sør for den røde grensestreken.
Etnisk kart
Administrative enheter i Øst-Rumelia

Øst-Rumelia (bulgarsk: Източна Румелия, Iztokhna Rumelija; osmantyrkisk: روم الى شرقى, Rumeli-i Şarkî; gresk: Ανατολική Ρωμυλία, Anatoliki Romylia) var en autonom statlig enhet under Høyporten dannet ved Berlinkongressen i 1878 som bestod de facto til 1885. Den omfattet det sørlige Bulgaria og hadde som hovedstad Plovdiv.

Befolkningen var overveiende bulgarsk, men det var betydelige tyrkiske og greske minoriteter. Språkene til disse tre grupper var alle offisielt anerkjent, men ettersom bulgarerne var i flertall, ble ikke dette annet enn en papirbestemmelse.

Innhold

NavnetRediger

Området tilsvarer omtrent det sørlige Bulgaria, og Sør-Bulgaria var også det navn russerne foreslo under Berlinerkonferansen. Men dette ville ikke britene gå med på.[1] Av de folkegruppene som bodde der var området kalt Nord-Trakia.

Navnet Øst-Rumelia kom fra det osmanske Rumelia som ble benyttet samlende for alle de europeiske deler Det osmanske rike, begynnende ved Bosporos og Istanbuls vestlige deler.

Storpolitisk begrunnelse, historieRediger

Øst-Rumelia ble dannet fordi de europeiske stormakter ville forhindre opprettelsen av et Stor-Bulgaria, som ville ha stått under russisk innflytelse og som samtidig kunne vanskeliggjøre handelsforbindelsene med Det osmanske rike. Mens Fyrstedømmet Bulgaria, som ble dannet samtidig, stod under russisk innflytelse, var Øst-Rumelia tenkt som et territorium med vasallstatus under Det osmanske rike.

Om lag tyve pomakiske (bulgarmuslimske) landsbyer i Rhodopefjellene nektet å anerkjenne østrumelsk myndighet over seg og dannet den såkalte Tamrasj-republikken.

I 1885 var befolkningen på 975.030 innbyggere. Derav var 681.734 kristne (for det meste ortodokse) bulgarer, 200.498 (over 20 %) tyrkere og muslimske bulgarer, 53.028 (ca 5 %) grekere, 27.190 (2,7 %) sigøynere, 6.982 jøder, 1.865 armenere og 3.733 personer av andre nasjonaliteter. I Plovdiv/Philippopel (1900: 15 % tyrkere)[2] og i enkelte andre byer var tyrkerne en betydelig minoritet.

Konstruksjonen Øst-Rumelia varte ikke lenge, den sluttet med Bulgarias gjenforening 6. september 1885 - skjønt på papirtet de jure bestod den som osmansk vilajet til 1908.

GeneralguvernørerRediger

# Portrett Name
(Født-død)
Embedstid
1   Aleksander Bogoridi
(1822–1910)
18. mai 1879 26. april 1884
2   Gavril Krastevitsj
(1813–1898)
26. april 1884 18. september 1885
3   Alexander Joseph
(1857–1893)
17. april 1886 7. september 1886
4   Ferdinand Maximilian
(1861–1948)
7. juli 1887 5. oktober 1908

LitteraturRediger

  • R. J. Crampton: A Concise History of Bulgaria. Cambridge University Press, Cambridge 2005, ISBN 9780521616379.
  • István Diószegi: Das Problem Ostrumelien in der österreichisch-ungarischen Außenpolitik 1878–1879. In: Christo Choliolčev (Hrsg.): Nationalrevolutionäre Bewegungen in Südosteuropa im 19. Jahrhundert. Verlag für Geschichte und Politik, Wien 1992, ISBN 3-486-55961-3, S. 202–210.
  • Gabriel Golz: Eine christlich-islamische Kontroverse um Religion, Nation und Zivilisation. Die osmanisch-türkischen Periodika der Deutschen Orient-Mission und die Zeitung Balkan in Plovdiv. In: Studien zur orientalischen Kirchengeschichte. LIT Verlag, Münster 2002, ISBN 3825864340.

ReferanserRediger

  1. ^ Luigi Albertini: The Origins of the War of 1914, volume I (Oxford University Press), 1952, s 20.
  2. ^ Gabriel Goltz: Eine christlich-islamische Kontroverse um Religion, Nation und Zivilisation. Die osmanisch-türkischen Periodika der Deutschen Orient-Mission und die Zeitung Balkan in Plovdiv 1908-1911. Lit, Münster 2002, ISBN 3-82586-434-0, S. 7.

Eksterne lenkerRediger