Åtteregelen, oktettregelen, er en enkel tommelfingerregel innen kjemien som sier at atomer har en tendens til å knytte seg til hverandre slik at de hver har åtte elektroner i sine ytterste elektronskall. Dette gir dem samme elektronkonfigurasjon som edelgassene. Regelen fungerer for hovedgruppen elementer, deriblant karbon, nitrogen, oksygen og halogener, men også for metaller som natrium og magnesium. Molekyler og ioner viser seg ofte å være mest stabile når de ytterste skallene på de respektive atomene har åtte elektroner.

Et atom kan oppnå åtte elektroner i ytterste skall ved å gi fra seg, ta opp eller dele elektroner med ett eller flere atomer.

Kovalent binding rediger

For å oppnå åtte elektroner i det ytterste elektronskallet, kan to atomer i en kovalent binding gå inn i en forbindelse og «dele» på elektroner.

Ionebinding rediger

Et atom som har for mange elektroner i ytterskallet sitt kan i en ioneforbindelse «gi fra seg» elektroner til et annet atom som trenger tilsvarende antall. Det dannes da et salt. Et eksempel er at natrium gir fra seg ett elektron til klor, og danner saltet natriumklorid.

Unntak fra regelen rediger

  • Grunnstoffer fra og med periode 3 kan ofte ha mer enn åtte elektroner i ytterste skall. To vanlige eksempler er det sentrale svovelatomet i svovelsyre eller det sentrale fosforatomet i fosfater. Et annet, og ofte brukt eksempel er svovel i SF6. Dette kalles ofte utvidet oktett.
  • Duettregelen i det innerste skallet til atomer: Edelgassen helium har to elektroner i sitt ytterste skall og er veldig stabilt. Hydrogen trenger kun et ekstra elektron for å oppnå denne stabile elektronkonfigurasjonen, mens litium trenger å gi fra seg ett.
  • Frie radikaler (for eksempel nitrogenmonoksid) har ett eller flere atomer der antallet elektroner er et oddetall.
  • For transisjonsmetaller blir oktettregelen erstattet av 18-elektronregelen på grunn av betydningen av d-orbitaler i disse atomene.