Wikipedia

Wilhelm Furtwängler

tysk dirigent og komponist

Wilhelm Furtwängler (født 25. januar 1886 – død 30. november 1954) var en tysk orkesterleder og komponist.

Wilhelm Furtwängler
Emil Orlik: Wilhelm Furtwängler (1928)
FødtGustav Heinrich Ernst Martin Wilhelm Furtwängler
25. jan. 1886[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Schöneberg
Død30. nov. 1954[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (68 år)
Baden-Baden
BeskjeftigelseKlassisk komponist, dirigent, komponist Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleElisabeth Furtwängler
FarAdolf Furtwängler
Philipp Furtwängler
MorAdelheid Furtwängler
SøskenWalter Furtwängler
BarnAndreas E. Furtwängler
Dagmar Bellová
NasjonalitetTyskland
GravlagtBergfriedhof
Medlem avBayerische Akademie der Schönen Künste
Berlinfilharmonien
UtmerkelserPour le Mérite for vitenskap og kunst
Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1952)
Ridder av Æreslegionen
Goethe-medaljen for kunst og vitenskap (1932)
Pour le Mérite
Signatur
Wilhelm Furtwänglers signatur
Wilhelm Furtwängler på Commons

Furtwängler regnes som en av 1900-tallets mest betydelige og særpregede symfoni- og operadirigenter. Han er godt dokumentert gjennom mange innspillinger, noe som har bidratt til at han fått et varig ry. Flere senere orkesterledere er påvirket av ham, og han brukes ofte som referanse når ulike dirigenters interpretasjon diskuteres.[5][6]

I to perioder, fra 1922 til 1945 og fra 1952 til sin død i 1954, var Furtwängler sjefdirigent ved Berlinfilharmonien. Han var også sjefdirigent ved Gewandhausorchester Leipzig (1922–1926) og gjestedirigent ved Wiener Philharmoniker og andre store orkestre.

Furtwängler var en av de siste representantene for en ekspressiv dirigentstil karakterisert av en rubato som første gang ble beskrevet av Richard Wagner i Über das Dirigieren (1869).[7]

Familie og bakgrunn rediger

Unge år rediger

Wilhelm Furtwängler vokste opp i München, der faren Adolf Furtwängler var en kjent professor i klassisk arkeologi ved byens universitet. Morens pikenavn var Adelheid Wendt.[8]

Furtwängler ble tidlig interessert i musikk. Han gikk aldri på musikkskole eller konservatorium; han fikk all undervisningen privat og tok aldri noen eksamen.[9] Faren var overbevist om at Wilhelm var et komponistgeni.[8] Han fikk privatundervisning i satslære og komposisjon fra 1899. Klaverundervisning fikk han hos komponistene Josef Rheinberger, Max von Schillings og Conrad Ansorge.

Privatliv rediger

 
Wilhelm Furtwänglers grav på Heidelberger Bergfriedhof, avdeling R

Furtwängler var gift to ganger, første gang med danske Zitla Lund, fra 1923 til 1943. Ekteskapet var barnløst og han var far til fire barn utenfor ekteskap da de giftet seg. I 1943 ble han gift med Elisabeth Ackermann, en 30 år gammel enke med fire barn fra før. Med Furtwängler fikk hun en sønn, Andreas E. Furtwängler, som var Furtwänglers eneste barn født innenfor ekteskap. Lik sin farfar ble Andreas klassisk arkeolog. Før han ble gift med Elisabeth hadde han et fem år langt forhold til hennes halvsøster Maria. Elisabeth Furtwängler (født 1910) var 24 år yngre enn ham. Hun døde 103 år gammel i 2013, etter 59 år som enke.[10][11][12][13][14]

Furtwängler er gravlagt på Bergfriedhof i Heidelberg. Gravsteinen er påført en tekst fra Paulus’ første brev til korinterne: «Nun aber bleibt Glaube, Liebe, Hoffnung, diese drei; aber die Liebe ist die größte unter ihnen».[15]

Dirigentkarriere rediger

Tidlig karriere (1906–1933) rediger

 
Wilhelm Furtwängler

Sitt første engasjementet fikk Furtwängler som 2. repetitør i Berlin 1906, året etter var han i Wrocław og Zürich. Han vendte snart tilbake til hjembyen München, der han var fra 1907 til 1909. I 1910 engasjerte Hans Pfitzner ham som 3. kapellmester i Strasbourg, og i 1911 ble Furtwängler Hermann Abendroths etterfølger som dirigent ved Theater Lübeck. Han brøt gjennom som konsertdirigent i tiden i Lübeck.[5]

I 1915 ble han operadirektør i Mannheim, fra 1919 til 1921 fungerte han som sjefdirigent ved Wiener Tonkünstler-Orchester. I 1920 overtok han ansvaret for konsertene ved Staatsoper Berlin etter Richard Strauss, og fra 1921 til 1927 var han i samarbeid med Leopold Reichwein konsertdirektør ved Gesellschaft der Musikfreunde i Wien. I denne funksjonen dirigerte han Wiener Sinfonieorchester.[16] Etterhvert som hans virke og ferdighet som dirigent økte komponerte han stadig mindre.[8] Han besøkte USA første gang i 1925 og dirigerte i Carnegie Hall i New York; to år senere var han på konsertturné rundt i landet.[5]

Furtwängler hadde nå opparbeidet seg et solid ry i musikkverdenen. Han fikk flere prestisjefylte engasjementer: I 1922 ble han sjefdirigent ved Berlinfilharmonien og han var kapellmester ved Gewandhausorchester Leipzig (etter Arthur Nikischs død); i 1931 ledet han Richard-Wagner-Festspiele i Bayreuth hvor han blant annet dirigerte Tristan og Isolde. Han ble sjef for Staatsoper Berlin rett før nazistene kom til makten i 1933.[8][17]

Under nazismen rediger

Jødiske og venstreorienterte dirigenter og komponister ble fjernet fra sine stillinger de første ukene etter at nazistene under ledelse av Adolf Hitler kom til i makten tidlig i 1933. Innen utgangen av 1933 hadde blant andre komponister Arnold Schönberg, Bruno Walter, Otto Klemperer og Fritz Busch forlatt Tyskland.[8] Ulikt mange framstående tyske musikere, ble Furtwängler igjen i Tyskland etter nazistenes maktovertakelse. Takket være sin dominerende posisjon i kulturlivet ble han i stand til å hjelpe jødiske kollegaer.[18] Eksempelvis kansellerte han en planlagt konsert i Mannheim i april 1933 på grunn av kraftige protester i byen mot de jødiske musikerne som skulle medvirke, og uttalte at han ikke ønsket å opptre i byen så lenge det fantes slike holdninger der.[19] Furtwängler publiserte 11. april 1933 i Vossische Zeitung et åpent brev til propagandaminister Joseph Goebbels der han kritiserte diskrimineringen av jødiske musikere, og erklærte at han bare anerkjente én skillelinje: den mellom god og dårlig kunst. I brevet tok han avstand fra konsekvensene av nazistenes politikk uten å gå mot nazistenes ideologi. Han uttrykte støtte til arbeidet mot den rotløse og destruktive jødiskhet («rotløs» var en standardfrase i antisemittisk propaganda).[8][20]

I juli 1933 utnevnte nazi-lederen Hermann Göring ham likevel til prøyssisk Staatsrat. Høsten 1933 kom Furtwängler de nye makthaverne såpass i møte at han lot seg utnevne til visepresident ved Reichsmusikkammer, et statlig organ underlagt Goebbels' Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda.[21] Etter krigen hevdet Furtwängler at til tross for at han var motstander av NS-regimet, hadde han akseptert disse postene i håp om å kunne inngå et taktisk samarbeid med makthaverne, for i det minste å forhindre[22] de verste utslagene i kunsten.[23] I virkeligheten medvirket han sammen med presidenten i Reichsmusikkammer, Richard Strauss, til at jøder og såkalte kulturbolsjevister ble holdt utenfor kammeret, noe som var jevngodt med et yrkes- og oppføringsforbud.[24] På dette tidspunktet var Furtwängler og Strauss de mektigste personene i tysk musikkliv.[8]

I februar 1934 ledet Furtwängler en oppføring av tre stykker fra Felix Mendelssohns Ein Sommernachtstraum, til tross for at komponisten sto på nazistenes forbudsliste. I tillegg gjennomførte Furtwängler senere på året en demonstrativ feiring av Mendelssohns 125-års fødselsdag. Mars 1934 uroppførte han Paul Hindemiths symfoni Mathis der Maler, en musikk nazistene senere la ned forbud mot som Entartete Kunst.[25] Selv om symfonien fikk en entusiastisk mottakelse, og ble kringkastet og oppført flere ganger, forbød Hitler samme høst en planlagt oppføring av Hindemiths opera med samme navn som symfonien. Furtwängler hadde skrevet under et opprop der han erklærte seg som følgesvenn av der Führer.[26] I en oppsiktsvekkende avisartikkel i Deutsche Allgemeine Zeitung (25. november 1934) ga Furtwängler sin fulle støtte til Hindemith, som han mente ble urettferdig kritisert og truet med trekke seg fra sine verv.[8][27] Til hans store skuffelse gav ikke makthaverne etter. Valget sto dermed mellom å si opp eller bli sparket, og den 4. desember 1934 sa han fra seg postene som direktør ved statsoperaen, leder for Berlinfilharmonikerne og visepresident ved Reichsmusikkammer.[28] I 1937 skrev han at min holdning til Hindemith er den samme som førerens holdning.[8]

Furtwängler unngikk etter dette å dirigere ved åpenbart politiske arrangementer og sjelden i okkuperte land. Han skal ha hjulpet opp mot åtti personer som ble forfulgt av regimet og i enkelte tilfeller reddet han på denne måten liv.[8]

 
Furtwängler dirigerer en Kraft durch Freude-konsert i AEG-Werk, Berlin 1942
Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-L0607-504 / CC-BY-SA 3.0

Den 28. februar 1935 stilte Furtwängler opp i et møte med Goebbels og erklærte at han ikke hadde til hensikt å legge seg opp i Statens kunstpolitikk, siden den «også etter hans mening selvsagt bare kunne avgjøres av Føreren og av den fagministeren han hadde innsatt.»[29][30] Etter ytterligere samtaler med Rosenberg og Hitler[31] fikk han tilbake dirigentjobben ved Berlinfilharmonikerne.[32]

Furtwängler var i tre år hoveddirigent ved Festspillene i Bayreuth, en festival nazistene benyttet i propagandistisk øyemed for alt den var verd. Verkene Lohengrin, Nibelungringen og Parsifal ble fremført. Videre representerte han Tyskland under verdensutstillingen i Paris 1937[5][33] og aksepterte verv og oppdrag for nazistene .

I 1936 fikk Furtwängler mulighet til å forlate Tyskland for å bli Arturo Toscaninis etterfølger ved New York Philharmonic, men misforståelser eller politiske intriger førte til at tilbudet ble trukket tilbake.[5][34] I 1938 forlot han operaen i Berlin og ble dirigent for Wiener Philharmoniker. Han fortsatt turnevirksomheten under andre verdenskrig og var blant annet i Oslo i 1940.[5] I 1939 ble han direktør for musikk i Wien.[8]

Nazilederne, særlig SS-lederen Heinrich Himmler, ble mot slutten av krigen stadig mer negativt innstilt til Furtwängler og fra 1944 bodde han etter forståelse med regimet overveiende i Luzern.[8]

Etter krigen rediger

Selv om Furtwängler betraktet seg som en apolitisk kunstner og aldri var medlem av NSDAP,[35] fikk han etter andre verdenskrig forbud mot å dirigere. Han gjennomgikk avnazifiseringsprosess både i Tyskland og Østerrike.[8] I 1947 frikjente en avnazifiseringsdomstol ham, i høy grad takket være gode skussmål av den «entartete» komponisten Paul Hindemith, de jødiske musikerne Yehudi Menuhin og Szymon Goldberg og hans mangeårige sekretær Berta Geissmar, også hun jøde. Den 25. mai 1947 dirigerte han Berlinfilharmonikerne i sin første offentlig konsert etter krigen,[36] men stillingen som sjefdirigent ved Berlinfilharmonikerne fikk han tilbake først i 1952.[37] Han fortsatte å dirigere internasjonalt etter at oppgjøret med nazitiden var avsluttet. I 1951 ble festspillene i Bayreuth gjenopptatt og han dirigerte der blant annet Beethovens 9. symfoni.[5]

Furtwänglers rolle i nazi-perioden blir ulikt vurdert av musikkhistorikere. Eberhard Straub framstiller ham som en typisk opportunist, mens musikkteoretikerne Fred K. Prieberg og Herbert Haffner først og fremst ser ham som kunstner og går langt i å renvaske ham.[38][39]

Virke rediger

Dirigentstil rediger

Furtwängler er særlig kjent for sine tolkninger av Beethoven, Brahms og Wagner. Et særtrekk ved stilen hans er svært frie tempovalg. Kritikere som verdsetter moderne notetro fremføring og presisjon har karakterisert ham som slurvete. Andre kommentatorer og kritikere mener han er musikkhistoriens viktigste dirigent.[40][41][42] Furtwängler identifiserte seg med komponisten og søkte å gjenskape opphavspersonens verk på en intutiv og improvisatorisk måte. Furtwängler anså musikken som et mysterium der verkene måtte oppleves og formes på nytt hver gang: Han tilførte ofte verkene nye og ukjente aspekter med et personlig preg. Han var svært følelsesmessig engasjert i musikken og hadde en sikker form- og klangsans.[5]

Furtwänglers direksjonskunst blir sett på både som en syntese[43] og kulminasjon av den såkalte «tyske dirigentskole».[44][45] Denne retningen startet med Richard Wagners brede og hyperromantiske stil, med tempoendringer som en del av konseptet. Wagner regnet hver fortolkning som en nyskapning og la mer vekt på frasen enn på takten.[46] Dette var forsåvidt ikke helt nytt: Beethoven, som også var kjent for å variere tempoet, skrev i et brev at tempoangivelsene hans bare var gyldige for de første taktene, etterhvert ville følelsen og uttrykket kreve sin egen puls.[47][48] Wagners samtidige, Mendelssohn, foretrakk derimot hurtige, konsistente tempi, og fylte musikken med det mange så som en forbilledlig logikk og presisjon.[49] En tredje av Wagners samtidige, Hans von Bülow, la mer vekt på det symfoniske verkets enhetlige struktur, mens Arthur Nikisch, Furtwänglers forbilde,[50] betonte en grandios tone. Kritikeren John Ardoin har vist at den subjektive direksjonsstilen kan følges fra Wagner via Felix Mottl, som var Wagners elev og Furtwänglers lærer,[51] og fram til Furtwängler selv. På lignende måte kan en si at den objektive stilen kan føres fra Mendelssohn til Toscanini.[52]

 
Frimerke fra 1955 til minne om Furtwängler

Fra 1920 samarbeidet Furtwängler tett med musikkteoretikeren Heinrich Schenker og var svært påvirket av hans ideer[53] om tonale musikkstykkers underliggende, vidtrekkende harmoniske spenninger og oppløsninger.[54][55] Schenker på sin side betraktet Furtwängler som verdens største dirigent, den eneste som virkelig forsto Beethoven.[56]

Innspillinger med Furtwängler karakteriseres av en stor klanglig rikdom[43] med særlig vekt på celli,[43] kontrabasser, slagverk og treblåsere.[57] Furtwängler sa selv at det var Nikisch som lærte ham å skape denne spesielle klangen. En av virkemidlene er noe som ofte kalles Furtwänglers «flytende takt»,[58] og denne «vage» takten oppnås takket være en liten tidsforskyvning mellom musikerne som gjør at hjernen kan oppfatte hvert enkelt av orkesterinstrumentene, selv i tuttiene.[59] I tillegg forsøkte ikke Furtwängler å undertrykke emosjoner, noe som gav interpretasjonene hans et hyperromantisk aspekt.[60] Som Richard Wagner søkte Furtwängler å bevare et aspekt av improvisasjon og det uventede, slik at hver konsertframføring skulle få et preg av nyskaping.[43] For Furtwänglers del gikk det likevel ikke på bekostning av den melodiske linjen eller verkets overordnede enhet, delvis takket være musikkteoretikeren Heinrich Schenkers innflytelse og dels fordi Furtwängler skrev musikk selv og studerte komposisjon hele livet.[61]

Komponist rediger

Furtwängler er mindre kjent som komponist. Han skrev mye i årene fram mot første verdenskrig, men i de to påfølgende tiårene konsentrerte han seg nesten helt om dirigentkarrieren. De mest betydningsfulle verkene skrev han etter 1935. Hans beskjedne verkliste omfatter tre symfonier, noen orkesterstykker, en klaverkonsert, noe kammermusikk,[9] og fra den tidlige perioden korstykker, klaverstykker og lieder. I 1903 fullførte han en symfoni i d-dur og det var hans første symfoni. Hans Te Deum ble oppført i Breslau og Strasbourg i 1910–1911.[5]

Fra 1935 fullførte han fiolinsonate med klaver nr 1 (i d-moll) og Symphonisches Konzert for klaver og orkester (begge uroppført 1937) samt fiolinsonate nr 2 i d-dur (oppført 1940). Hans store symfoni nr 2 i e-moll (komponert 1944-1945) ble uroppført i 1948.[5] Den første fiolinsonaten ble påbegynt i 1916 mens den symfoniske konserten ble påbegynt i 1920. Symfoni nr 1 dateres vanligvis til 1937–1940, men ble påbegynt i 1905 og han arbeidet på den jevnlig i mellomtiden. Etter at symfonien var offisielt ferdig i 1940 ble den bearbeidet videre til rundt 1947. Han arbeidet på symfonien i 42 år, noe som tyder på ubesluttsomhet. Fremføringene av hans tidlige verker fikk stort sett dårlige, til dels drepende, kritikker. Dette skjedde blant annet med symfoni i d-moll (1903) og Te Deum i 1910. De neste 25 årene fullførte han ikke noen egne komposisjoner, og han var nervøs for å fremføre egne verk offentlig. Etter at nazistene kom til makten ble Furtwänglers foretrukne musikkstil offisielt på moten. Fiolinsonaten urfremført i 1937 fikk gode kritikker. Den symfoniske konserten har ikke vært god nok til å komme på orkestrenes standardrepertoar.[8]

De modne verkene er uvanlig omfattende (eksempelvis er spilletiden for den tresatsige klaverkvintetten 80 minutter) og utviser en høy grad av motivisk-tematisk arbeid. Furtwänglers stil er tradisjonell senromantisk med en arv fra Anton Bruckner og Johannes Brahms, og i klar opposisjon til moderne stil tidlig på 1900-tallet. Komposisjonene er for en stor del formbevisste og i monumental stil som utvidet sonateform med avansert harmonikk. Han var spesielt dyktig til å utnytte et tema maksimalt.[5] Han videreførte tradisjonen på originalt vis, slik at det ikke er korrekt å karakterisere ham som en ren epigon, slik enkelte gjør. Han gikk for langt i å utvikle sitt eget, personlige tonespråk; stemningen er ofte grublerisk og tragisk, i tillegg kommer at musikken er krevende både for tilhørere og utøvere. De spilletekniske kravene er nok en viktig grunn til musikken hans ikke er blitt en del av konsertrepertoaret, selv om dirigenter som Wolfgang Sawallisch, George Alexander Albrecht og Daniel Barenboim i nyere tid har gjort en innsats for å gjøre Furtwänglers musikk kjent.

Kunstsyn rediger

Furtwängler var beryktet for en svært uartikulert måte å beskrive musikk på, eleven Sergiu Celibidache husket at det beste han fikk ham til å si var «Vel, hør bare». Om sine spesielle tempovalg sa Furtwängler, «Det finnes bare ett tempo, og det er det riktige.»[62][63]

I skriftlig form kunne han likevel tenke dypt om musikk, noe essaysamlingen On Music viser.[64] Som musikkskribent drøftet han formproblemer og relasjonen mellom komponist, utøver og tilhører. Gjennomgående i skriftene hans er en overbevisning om tysk kunstmusikks overlegenhet, samtidig som han forfektet at samtidsmusikken representerte et forfall som begynte med Max Reger. Furtwängler var skremt av intellektualismen og foraktet modernistisk musikk, særlig den atonale. Allerede før 1933 brukte Furtwänglers en lignende sjargong som nazistene, med ord som Kraft, Volk, Sieg, Blut og Boden.[8]

Personlighet og politisk syn rediger

I likhet med mange andre tyskere av sin generasjon hadde Furtwängler problemer med å akseptere Tysklands nederlag i første verdenskrig og lengtet under Weimarrepublikkens politiske kaos tilbake til det autoritære keiserdømmets trygghet. Personlig mislikte han NSDAP, hovedsakelig på grunn av partitoppenes enkle bakgrunn og folkelige holdning til kunst, men håpet at partiet ville gjenopprette keiserdømmet.

Den britiske musikkhistorikeren Chris Walton beskriver Furtwängler som elitistisk og intenst forfengelig og antyder at han lot være å emigrere fordi han fryktet å bli satt i skyggen av den nye dirigentstjernen Herbert von Karajan.[8]

Ettermæle rediger

 
Stellan Skarsgård fremstiller Furtwängler i Szabos film fra 2001 (foto fra 2014).

Furtwängler ble æresdoktor ved Universitetet i Heidelberg (1927), tildelt den tyske ordenen Pour le Mérite (1930) og Goethe-medaljen i (1932).[5]

Etter Furtwänglers død er det blitt opprettet en rekke Furtwänglerselskap, blant annet i Storbritannia (stiftet 1968), Frankrike, USA, Japan og Ungarn og det har vært avholdt jevnlige Furtwängler-festivaler i Jena siden 1997.[8]

Mange av 1900-tallets største musikere viste dirigenten Furtwängler den største aktelse, eksempler er Arnold Schönberg,[65] Paul Hindemith,[66] Arthur Honegger,[67] Dietrich Fischer-Dieskau,[68][69] Yehudi Menuhin,[70] og Maria Callas.[71] Elisabeth Schwarzkopf, som arbeidet med nesten alle de ledende dirigentene på 1900-tallet, erklærte at Furtwängler var den betydeligste av dem alle.[72]

Debatten om Furtwänglers forhold til nazistene blusset opp igjen i 1986 i forbindelse med at den tyske musikkhistorikeren Fred Prieberg ga ut Kraftprobe (på engelsk i 1991). Elisabeth Furtwängler inviterte Prieberg til å skrive en bok om sin avdøde mann og ga Prieberg full tilgang til sitt private arkiv. Prieberg konkluderte med at Furtwängler samarbeidet med nazistene, men at planen hans var å bidra til å undergrave regimet fra innsiden. Sam Shirakawa ga i 1992 ut The Devil's Music Master som omtalte Furtwängler enda mer fordelaktig. De to bøkene utløste en langvarig debatt i The Times Literary Supplement og i The Times. Også Elisabeth Furtwängler, som arbeidet utrettelig for mannens ettermæle,[11] deltok i debatten. Den franske forfatteren Gérard Géfen ga i 2002 ut en mer apologetisk biografi og la til grunn at nazistene brukte Furtwängler som et redskap. Herbert Haffner gir et mer objektivt bilde i sin biografi Furtwängler (2003).[73]

István Szabó laget filmen Taking Sides (2001) om Furtwängler i avnazifiseringsprosessen etter andre verdenskrig. Filmen er basert på Ronald Harwoods skuespill med samme tittel. Klaus Manns roman Mefisto (1936) (filmatisert av Szabó som Mephisto i 1981) basert på Gustaf Gründgens liv har også tydelig likheter med Furtwänglers livsløp.[74]

Innspillinger rediger

Furtwängler gjorde for sin tid relativt mange innspillinger, den første var overtyren til Carl Maria von Webers Der Freischütz med Berlingerfilharmonikerne i 1926. De viktigste opptakene er med symfonier av Beethoven, Brahms og Anton Bruckner, samt musikkdrama av Richard Wagner.[5]

Referanser og noter rediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Wilhelm Furtwangler, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Wilhelm-Furtwangler, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, «Wilhelm Furtwängler», SNAC Ark-ID w63b61d8[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m Cappelens musikkleksikon. Oslo: Cappelen. 1979. ISBN 8202036860. 
  6. ^ Cowan, Rob. «Furtwängler – Man and Myth». Gramophone. Besøkt 6. september 2014. 
  7. ^ Walton s. 21.
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Walton, Chris (2004). «Furtwängler the Apolitical?». The Musical Times. 1889. 145: 5–25. ISSN 0027-4666. doi:10.2307/4149126. Besøkt 19. juni 2021. 
  9. ^ a b Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforlaget. 1992. ISBN 8257305049. 
  10. ^ «Elisabeth Furtwängler». The Times (engelsk). 18. mars 2013. ISSN 0140-0460. Besøkt 20. juni 2021. 
  11. ^ a b «Controversial conductor's wife stood by her man». The Sydney Morning Herald (engelsk). 27. mars 2013. Besøkt 20. juni 2021. 
  12. ^ «Second coming». the Guardian (engelsk). 26. november 2004. Besøkt 20. juni 2021. 
  13. ^ Shirakawa, S. H. (1992). The devil's music master: the controversial life and career of Wilhelm Furtwängler. Oxford University Press.
  14. ^ Familienarchiv Giselher Klebe
  15. ^ «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» Fra norsk bibeloversettelse på 1 Kor 13,13:
  16. ^ I 1933 ble navnet endret til Wiener Symphoniker
  17. ^ Aschehougs konversasjonsleksikon. Oslo: Aschehoug. 1969. ISBN 8203061222. 
  18. ^ Se f.eks. Prieberg
  19. ^ «bei Ihnen solche Gesinnung herrscht.» Sitert i Prieberg s. 92.
  20. ^ «Nur einen Trennungsstrich erkenne ich letzten Endes an: den zwischen guter und schlechter Kunst.»
  21. ^ Friedrich Herzfeld: Wilhelm Furtwängler. Weg und Wesen, Leipzig 1941, s. 93-96.
  22. ^ Ref. Johannes Althoff: Die Philharmonie. Berlin 2002, s. 31f.
  23. ^ „die Kunst von allem ‚Niederen‘ freihalten“, sitert i Prieberg s. 73.
  24. ^ Prieberg s. 209 og s. 323.
  25. ^ Wilhelm Furtwängler. Die Programme der Konzerte mit dem Berliner Philharmonischen Orchester 1922–1954. Wiesbaden 2. opplag 1965, s. 29–30.
  26. ^ Ordlyden var «gehören zu des Führers Gefolgschaft», Langer Abschied i Der Spiegel 23/1989. Artikkelen omhandler hovedsakelig den tyske arkitekten Ludwig Mies van der Rohe.
  27. ^ Wilhelm Furtwängler: Der Fall Hindemith. I Deutsche Allgemeine Zeitung, Berlin, 25. november 1934.
  28. ^ Fred K. Prieberg: Kraftprobe. Wilhelm Furtwängler im Dritten Reich. Wiesbaden 1986, s. 190–194.
  29. ^ «auch nach seiner Auffassung selbstverständlich allein vom Führer und Reichskanzler und dem von ihm beauftragten Fachminister bestimmt»
  30. ^ Uttalelse fra Goebbels og Furtwängler i morgenutgaven av Deutsche Allgemeine Zeitung 1. mars 1935, s. 1.
  31. ^ Herbert Haffner: Furtwängler, Berlin 2003, s. 208–210.
  32. ^ GESCHICHTE DER BERLINER PHILHARMONIKER DIE ÄRA WILHELM FURTWÄNGLER, berliner-philharmoniker.de
  33. ^ Sitert i Fred K. Prieberg: Kraftprobe. Wilhelm Furtwängler im Dritten Reich. Wiesbaden 1986, s. 244–246, 303–307, 234, 267, 284, 393 f., 286 f.
  34. ^ Sitert i Fred K. Prieberg: Kraftprobe. Wilhelm Furtwängler im Dritten Reich. Wiesbaden 1986, s. 254–259.
  35. ^ David Cairns "Wilhelm Furtwängler" i The New Grove Dictionary of Music and Musicians London: Macmillan, 1980
  36. ^ Henning Smidth Olsen: Wilhelm Furtwängler Konzertprogramme, Opern und Vorträge 1947 bis 1954, F. A. Brockhaus Wiesbaden 1972, s. 7.
  37. ^ Die Chefs des besten Orchesters der Welt,welt.de
  38. ^ Se Prieberg
  39. ^ Herbert Haffner: Furtwängler. Berlin 2003; Eberhard Straub: Die Furtwänglers. Geschichte einer deutschen Familie, München 2007.
  40. ^ „The Furtwangler Legacy“, BBC, november 2004.
  41. ^ «Professor Dr. Joachim Kaiser, der einflussreichste deutsche Musikkritiker, beantwortet in seiner Video-Kolumne Fragen der Leser. Diesmal: Warum gilt Wilhelm Furtwängler als größter Dirigent aller Zeiten?», Joachim Kaiser, videoforedrag, youtube.com.
  42. ^ «Kanskje den største dirigent i historien», Patrick Szersnovicz, Le Monde de la musique, desember 2004, s. 62.
  43. ^ a b c d Patrick Szersnovicz: Le Monde de la musique (französisch). Dezember 2004, s. 62–67.
  44. ^ Harold Schönberg, The great conductors, Simon and Schuster, 1967.
  45. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994.
  46. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994, s. 19–20.
  47. ^ «Meine Tempi gelten nur für die ersten Takte, da Gefühl und Ausdruck ihr eigenes Tempo benötigen»
  48. ^ Beethoven, CD Furtwängler, Beethoven's Choral Symphony, Tahra FURT 1101–1104, s. 28.
  49. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994, s. 18.
  50. ^ Elisabeth Furtwängler, Pour Wilhelm, Paris, 2004, s. 32.
  51. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994, s. 25.
  52. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, Portland, Amadeus press, 1994, s. 22.
  53. ^ Elisabeth Furtwängler, Pour Wilhelm, Paris, 2004, s. 54.
  54. ^ SchenkerGUIDE By Tom Pankhurst, s. 5 ff.
  55. ^ Schenker Documents Online Arkivert 7. november 2014 hos Wayback Machine..
  56. ^ «einzigen Dirigenten, der Beethoven wirklich verstand», sitert i CD Furtwängler, Beethoven's Choral Symphony, Tahra FURT 1101–1104, s. 19.
  57. ^ David Cairns, CD Beethoven's 5th and 6th Symphonies, 427 775-2, DG, 1989, s. 16.
  58. ^ John Ardoin, The Furtwängler Record, 1994, s. 12.
  59. ^ Patrick Szersnovicz, Le Monde de la musique, December 2004, s. 66.
  60. ^ Wilhelm Furtwängler, Carnets 1924–1954, 1995, S. 103.
  61. ^ Elisabeth Furtwängler, Pour Wilhelm, 2004, s. 55.
  62. ^ «Es gibt nur ein Tempo und das ist das richtige»
  63. ^ Die Zeit, Zeit Geschichte nr. 1 2008, s. 46.
  64. ^ Wilhelm Furtwängler, Ronald Taylor (red., oversetting): On Music, Scolar Press, 1991
  65. ^ Gérard Géfen, Furtwängler, une Biographie par le disque, Belfond, 1986, s. 51.
  66. ^ Leins Hermann, Diener der Musik, herausgegeben von Martin Müller und Wofgang Mertz, Rainer Wunderlich Verlag, 1965, s. 180–187.
  67. ^ CD Wilhelm Furtwängler The Legend, 9 08119 2, EMI, 2011, s. 7.
  68. ^ Dietrich Fischer-Dieskau, Jupiter und ich: Begegnungen mit Furtwängler, Berlin University Press, 2009 (ISBN 978-3-940432-66-7).
  69. ^ http://www.guardian.co.uk/music/2005/may/20/classicalmusicandopera2 Interview of Dietrich Fischer-Dieskau for The Guardian.
  70. ^ Yehudi Menuhin, « La légende du violon », Flammarion, 2009, s. 242.
  71. ^ John Ardoin: The Furtwängler Record, Amadeus Press, 1994, s. 12.
  72. ^ DVD The Art of Conducting – Great Conductors of the Past, Elektra/Wea, 2002.
  73. ^ Walton s. 9
  74. ^ Walton s. 10

Litteratur rediger

På norsk
  • Henrik Holm Musikkens Logos : et hermeneutisk forsøk over Wilhelm Furtwänglers interpretasjonskunst Avhandling (ph.d.) - Norges musikkhøgskole ISBN 978-82-7853-229-4
På tysk

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Wilhelm_Furtwängler&oldid=23965198»