Wikipedia

Elisabeth Schwarzkopf

Olga Maria Elisabeth Frederike Legge-Schwarzkopf (født 9. desember 1915 i Jarotschin i Preussen, død 3. august 2006 i Schruns i Østerrike) var en tysk operasangerinne, og en av etterkrigstidens mest fremtredende sopraner. Hun er særlig kjent som Mozart- og Strauss-tolker. Gjennom sitt ekteskap med den fremtredende britiske klassiske musikkprodusenten og senere direktøren for Royal Opera House Covent Garden i London Walter Legge, ble hun i 1953 britisk statsborger. I 1992 ble hun adlet av dronning Elisabeth II.

Elisabeth Schwarzkopf
Født9. des. 1915[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Jarocin (Tyskland)
Død3. aug. 2006[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (90 år)
Schruns (Østerrike)
BeskjeftigelseOperasanger, musikkpedagog Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversität der Künste Berlin
EktefelleWalter Legge[5]
Partner(e)Hugo Jury
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetTyskland
Østerrike (1945–)[5]
Storbritannia (1953–)[5]
GravlagtZumikon
Medlem avBayerische Akademie der Schönen Künste
Utmerkelser
6 oppføringer
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Kommandør av Order of the British Empire
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres
Pour le Mérite
Dannebrogordenen
Musikalsk karriere
SjangerOpera
StemmetypeSopran
IMDbIMDb
Elisabeth Schwarzkopf på Commons

Oppvekst rediger

Hun ble født Olga Maria Elisabeth Frederike Schwarzkopf i Jarotschin i den prøyssiske provinsen Posen i det nåværende Polen, og viste interesse for musikk allerede i meget ung alder. Hun sang sin første operarolle i 1928, som Evrydike i en skoleoppsetning av Orfevs og Evrydike i Magdeburg.

I 1934 begynte Schwarzkopf å studere ved Berlins musikkhøyskole, først som mezzosopran, senere som koloratur-sopran. Hun gjorde sin profesjonelle debut ved Staatsoper Berlin den 15. april 1938 som andre blomsterpike i annen akt av Richard Wagners Parsifal. Hun sang i Berlin i fire år, og ble blant annet medlem av nazipartiet, en beslutning som førte til at hun lenge ble boikottet i USA etter krigen.

Karriere rediger

Hun forlot Berlin i 1946 og sluttet seg til Theater an der Wien i Østerrike, hvor hennes roller inkluderte Mimi i La bohème og Violetta i La traviata. Da Wiens statsopera dro på turné fra 1947 til 1948 sluttet Schwarzkopf seg til dem og fikk muligheten til å besøke en rekke av Europas ledende operahus. Med wienerne opptrådte hun på Londons Royal Opera House i Covent Garden den 16. september 1947 som Donna Elvira (Don Giovanni) og på La Scala i Milano den 28. desember 1948 som marsjallinnen (Der Rosenkavalier). Hun sang senere Pamina i Mozarts Tryllefløyten på Royal Opera House den 16. januar 1948, deretter sang hun den 29. juni i Beethovens Missa solemnis (Beethoven) i La Scala-operaen.

Den 11. september 1951 opptrådte hun som Anne Trulove i verdenspremièren på Igor Stravinskijs The Rake's Progress.

I mars 1946 ble Schwarzkopf invitert til å prøvesynge for den klassiske musikkprodusenten Walter Legge. Hun sang Hugo Wolfs lied Wer rief dich denn? og Legge ga henne en eksklusiv kontrakt med EMI. De innledet et nært samarbeide og Legge ble Schwarzkopfs manager. De giftet seg den 19. oktober 1953.

På 1960-tallet konsentrerte hun seg nesten utelukkende om fem operaroller: Donna Elvira, grevinne Almaviva (Figaros bryllup), Fiordiligi (Così fan tutte), grevinne Madeleine (Capriccio (opera)), og, kanskje hennes mest mest berømte rolle, marsjallinnen i Der Rosenkavalier. Hun debuterte i Metropolitan Opera i New York den 13. oktober 1964 i denne rollen.

Schwarzkopfs siste operaopptreden var som marsjallinnen den 31. desember 1971 i La Monnaie i Brussel. I de følgende årene arbeidet hun utelukkende med liedersang. Den 17. mars 1979 fikk Legge et hjerteattakk. Han tok ikke hensyn til legens råd om hvile og var til stede på Schwarzkopfs siste forestilling den 19. i Zürich. Legge døde tre dager senere.

Schwarzkopf ble beundret for sitt vakre ytre såvel som sin stemme, men ble kritisert for sitt stadig mer kokette skuespill og kunstlete sang.[6]

Etter at hun pensjonerte seg, gav Schwarzkopf undervisning og mesterklasser. Hun bodde i Zürich. Hun ble æresmedlem ved Wiener Staatsoper i 1990, ble utnevnt til professor av Württemberg i 1990 og mottok medaljen Litteris et Artibus av Sveriges kong Carl Gustaf. Hun har også mottatt ordenen Pour le Mérite, og i 1992 ble hun adlet av dronning Elisabeth II av Storbritannia.

Kultursentrisk informasjon med begrenset generell relevans rediger

I Norge opptrådte hun i Oslo Konserthus i 1974. Blant de som akkompagnerte hennes sang i en del andre sammenhenger var den norske pianisten Robert Levin.[7][8]

Diskografi rediger

Litteratur rediger

Nekrologer

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Dame Elisabeth Schwarzkopf, Munzinger IBA 00000006925, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0061477[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c www.nndb.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Eleonore Büring (22. desember 2015). «Für das höchste der Gefühle». Frankfurter Allgemeine Zeitung. Besøkt 22. desember 2015. 
  7. ^ https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/robert-levin-1.6198315
  8. ^ https://nbl.snl.no/Robert_Levin

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Elisabeth_Schwarzkopf&oldid=23490491»