Wáng (pinyin, kinesisk tegn 王) har betegnet kongeverdigheten i den kinesiske kulturkretsen. Tittelen er en av de eldste, og ble brukt under Shang-dynastiet (1600 − 1000 f.Kr.). Da Qin-dynastiet innførte ærestittelen huángdì (keiser, 皇帝), ble wáng brukt på de viktigste føydalherrene, gjerne keiserens nærmeste slektninger. Senere ble statsledere i omkringliggende formelt avhengige stater og stammer titulert med wáng. I tider med fragmentering av Kina ble tittelen brukt av selvstendige føydalherrer. Wáng spredte seg også fra Kina til andre land i Øst-Asia.

Historisk utvikling rediger

Under Shang-dynastiet var bruk av herskerens navn tabubelagt, og under mange varianter av omskrivninger dukket betegnelsen wáng opp. Under det påfølgende Zhou-dynastiet (1000 − 246 f.Kr.) dominerte wáng i ærestitlene som ble tildelt tidligere herskere posthumt. Ved Qin-dynastiet ble ærestittelen huángdì (keiser, 皇帝) innført (221 f.Kr.). Da hadde allerede wáng-tittelen vært i bruk av konkurrerende føydalherrer i de stridende staters tid. Kong Huiwen av Qin antok tittelen i 325 f.Kr, og fire av de andre kopierte ham i 323 f.Kr.

Etter Qin-dynastiets fall ble tittelen wáng tatt i bruk av rivaliserende generaler som delte landet mellom seg. De var formelt underordnet Xiang Yu som hadde erklært seg pa-wang (overkonge, 霸王). Xiang Yu ble umiddelbart styrtet av Liu Bang, grunnleggeren av Han-dynastiet.[1]

Under Han (fra 206 f.Kr.) ble tittelen wáng opprinnelig holdt av herskerne i de delvis uavhengige statene som kontrollerte to tredjedeler av imperiet. Liu Bang erstattet dem flere ganger med egne slektninger, vanligvis sønner. Over tid begrenset Han-keiserne wángenes makt, og reduserte størrelsen på lenene deres, slik at rangen til slutt garanterte inntekt og status, men ikke kontroll over territorier. Selv i de følgende kinesiske dynastiene ble tittelen wáng vanligvis gitt til keiserens sønner, eller til andre slektninger, og sjeldnere til innflytelsesrike dignitærer. Tittelen var arvelig og tilsvarte omtrent en europeisk konge eller fyrste.

I boka «Mengzi» er tittelen beskrevet, og står over de fem andre aristokratiske titlene gong (hertug, 公), hou (marki, 侯), bo (jarl, 伯), zi (vicomte, 子), og nan (baron, 男).

Det var flere grader av rangering, for eksempel i Tang- og Song-dynastiet i den synkende rekkefølgen Qingwang (親王, fyrste av blodet), S'-wang (嗣王, fyrste-arving) og ünün-wang (親王, kommanderi-fyrste).

Statusen til rettighetshavere har variert gjennom århundrene. Noen ganger, ut fra posisjonen til keiserens slektninger og høye dignitærer, bestemte de imperiets politikk, for eksempel i de siste tiårene av Jin-dynastiet (265–420). Andre ganger hadde de ingen politisk makt.

I løpet av perioder med Kinas oppløsning ble herskerne i noen uavhengige regionale stater navngitt som wáng med mindre de antok tittelen keiser. Det kinesiske imperiet rangerte også herskere i de omkringliggende ikke-kinesiske statene og stammene ved tittelen wáng, og bruken spredte seg deretter til hele Øst-Asia med, unntak av Japan. I begge tilfeller har det betydningen av en europeisk konge.

Under Taipingopprøret (1850−1864) brukte Hong Xiuquan igjen tittelen wáng for å betegne et krav om øverste makt.

Referanser rediger

  1. ^ Ulrich Theobald (23. september 2011). «Names of Persons and Titles of Rulers» (engelsk). ChinaKnowledge.de.