Valentin Vilhelm Hartvig Huitfeldt
Valentin Vilhelm Hartvig Huitfeldt (født 30. april 1719 på Elingård, død 20. november 1792) var en dansk-norsk offiser og godseier. Han ble generalmajor, kammerherre og hvit ridder av Dannebrogordenen.
| Valentin Vilhelm Hartvig Huitfeldt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 30. apr. 1719 | ||
| Død | 20. nov. 1792 (73 år) | ||
| Ektefelle | Ingeborg Kirstine Reichwein | ||
| Far | Henrik Jørgen Huitfeldt | ||
| Mor | Birgitte Christine Kaas | ||
| Barn | Arild Christopher Huitfeldt Søster Huitfeldt | ||
| Nasjonalitet | Norge Danmark | ||
Karriere rediger
Han var sønn av general Henrik Jørgen Huitfeldt og Birgitte Christine Kaas. I motsetning til sin far tjenestegjorde Huitfeldt ved flere regimenter. Han begynte sin løpebane som fenrik ved Det Gevorbne Infanteriregiment i 1736, og ble året etter sekondløytnant ved dette. Fra 1739 tjenstegjorde han ved Livgarden til Fods i København. I 1744 ble han kaptein ved 2. Smålenske Nationale Regiment, og i 1749 igjen forflyttet til København. I 1753 fikk han majors grad ved Det Gevorbne Infanteriregiment og ble i 1759 oberstløytnant ved samme regiment. I 1761 ble han sekond-oberstløytnant ved sin fars gamle avdeling, 1. Smålenske Infanteriregiment. I 1765 ble han virkelig oberstløytnant, og i 1769 oberst og sjef for 1. Bergenhuske Nationale Infanteriregiment. Samtidig ble han også kammerherre. I 1772 ble han forflyttet til 2. Akershuske Infanteriregiment og fikk i 1777 generalmajors grad. I 1782 ble Huitfeldt hvit ridder.
Huitfeldt nøt anseelse som en dyktig og ærekjær offiser. I 1764 uttalte hans daværende regimentssjef, generalmajor Claus Jørgen Schnell, om ham: "Sein Vater ist Generallieutnant und Chef des Isten Smaalehnsehen Regiments gewesen. 1st von Persohn beherzt, munter und dabey faeil. Seine Conduite ist bedaehtsam und zu reehter Zeit resolvirt. Er liebet den Dienst und ist zu denselben vollkommen geschiekt. Seine Auffiihrung ist wohl anstindig, sein Wesen freundlich, gesetzt und ganz militair. Sein Endzweek und Augemark ist die Ehre. Die UmsVinde seiner Haushaltungs Geschifte aber sind in einiger Unordnung, und mit Schulden behaftet."
Levemann rediger
Denne "uorden og gæld" skulle komme til å avslutte Huitfeldts karriere. Allerede fra sin ungdom var han vant til at leve på en stor fot. Da han sammen med sin bror tjenestegjorde i København, gikk de under navnet «de norske prinser» på grunn af deres flotte vaner. Huitfeldts inntekter tillot ikke i lengden dette leveviset, og han måtte kvitte seg med sine eiendommer. I 1778 måtte han selge herregården Elinggård. Hans etterkommer, norsk riksarkivar H.J. Huitfeldt-Kaas, har sammenlignet situasjonen med "den reisende, som etterhvert kaster ut det ene barnet etter det andre til de forfølgende ulver." Etter å ha blitt anmeldt av en fordrukken og ondskapsfull kollega ble han i 1788 stilt for krigsrett og avskjediget for å ha mottatt "skænk og gave".
Huitfeldt ektet i 1755 Ingeborg Kirstine Reichwein og fikk åtte barn. Han døde 20. november 1792 og ble bisatt i familiens gravkapell i Hurum kirke.
Oslo Militære Samfund har et portrettmaleri av Huitfeldt.