Vår (gudinne)
Vår (norrønt Vár) er gudinne, åsynje, som er i norrøn mytologi den som vokter over eder som mennesker inngår, og avtaler mellom kvinner og menn, og hun straffer de som bryter disse.[1] Vår er blant annet attestert i Den yngre Edda som ble skrevet på 1200-tallet av Snorre Sturlason. Syn nevnes også i kjenninger i skaldediktningen, og i en runeinskripsjon. Vår må ikke forveksles med Var.
I kildene rediger
I Trymskvadet i Den eldre Edda blir Vårs velsignelse påkalt av jotnen Trym etter at hans «brud» (Tor forkledd som Frøya) ble gitt den stjålne hammeren Mjølner som brudegave:
- Då kva det Trym,
- Tussedrotten:
- «Bere inn hamar’n
- bruri å vigje,
- leggje Mjollne
- på møyar kne,
- vigje oss saman
- med Vår si hand.»[2]
I Gylvaginning i Den yngre Edda forteller Den Høye (Odin) Ganglere (kong Gylve i forkledning) om åsynjene, og han lister Vår som den niende: «Ho lyder på eidane som folk sver, og på dei avtalene som kvinner og menn gjer seg imellom; slike avtaler heiter difor «vårar». Og ho tek hemn over dei som svik.»[3]
I tillegg opptrer Vår ytterligere to ganger i Den yngre Edda. I Skaldskaparmål opptrer hun også på en liste med navnene til 27 åsynjer.[4] Navnet Vår opptrer i en kjenning som viser til gudinnen Skade i diktet Haustlong av skalden Tjodolv den kvinværske.[5] En runeinskripsjon fra Bergen som ble risset inn en gang rundt år 1300 nevner også Vårs navn (foruten også gudinnen Eir):
- Vör kennir mér víra
- vitr úglaðan sitja;
- Eir nemr opt ok stórom
- öluns grundar mik blundi.
- «Kloke Vår av tråd [«kvinne av filigran», i betydningen «kloke smykkekledde kvinne»] lar (meg) sitte uglad.
- Eir [kvinne] fra makrellgrunn [«havkvinne» eller «gullkvinne»] tar ofte og mye søvn fra meg.»[6]
Første linje henviser til at kvinne (eller kanskje ekteskap) gjør mannen ulykkelig, og en særskilt og ikke minst krevende kvinne, enten hun er knyttet til havet, eller gull i overført betydning, tar all søvn fra mannen.
Betraktninger rediger
I henhold til den seremonielle, maritime referanse til Vår i Trymskvadet mener forskeren Andy Orchard at «alderen til slikt et rituale er langt fra klart».[7] Den svenske forskeren Britt-Mari Näsström har argumenterer at, slik som det var med mange mindre gudinner, var Vår opprinnelig ett av Frøyas mange navn og som «senere ble oppfattet som en uavhengig gudinne».[8]
Rudolf Simek sier Vår må regnes blant andre kvinnelige guddommer som burde bli betraktet som vagt definerte figurer og som må bli sett på som kvinnelige skytsgudinner som var ansvarlige for særskilte områder i den private sfære, og dog ble det skilt klart mellom dem slik at de på mange måter tilsvarte de germanske matroner».[9]
Referanser rediger
- ^ Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å, side 225
- ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), vers 30, side 96
- ^ Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda), side 306
- ^ Faulkes (1995: 157).
- ^ Faulkes (1995:87).
- ^ Ross, Margaret Clunies (2005): A history of old Norse poetry and poetics, side 20; se også MacLeod. Mees (2006:59) som tolker makrellgrunn til gull, ikke hav.
- ^ Orchard (1997:173).
- ^ Näsström (2003:83).
- ^ Simek (2007:274)..
Litteratur rediger
- Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda) i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse, Det Norske Samlaget 2002. ISBN 82-521-5961-3
- Faulkes, Anthony (Overs.) (1995): Snorri Sturluson: Edda. 1. utg. 1987. London: Everyman. ISBN 0-460-87616-3
- Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å. Oslo: Samlaget 2007, 2. utg. ISBN 978-82-521-7141-9
- Näsström, Britt-Mari (2003): Freyja – the great Goddess of the North. Harwich Port: Clock & Rose, 2003. 1. utg.: University of Lund, 1995. ISBN 1-59386-019-6.
- Orchard, Andy (1997): Dictionary of Norse Myth and Legend. Cassell. ISBN 0 304 34520 2
- Simek, Rudolf (overs. av Angela Hall, 2007): Dictionary of Northern Mythology. Boydell & Brewer. ISBN 0-85991-513-1