Tsjads historie

Tsjads historie går langt tilbake i tid, et mulig funn av tidlige mennesker er mer enn 7 millioner år gammelt. På begynnelsen av 6000-tallet f.Kr. flyttet store grupper av mennesker inn i Tsjad-senkningen. Ved slutten av det første årtusenet f.Kr. kom og falt en serie stater og imperier i Tsjads sahelbelte, hvor alle var innstilt på kontroll over de transsahariske handelsrutene som passerte gjennom regionen. Frankrike erobret området i 1920 og innlemmet det som en del av Fransk Ekvatorial-Afrika. Under ledelse av François Tombalbaye ble Tsjad selvstendig i 1960. Hans politikk vakte misnøye i den muslimske nordlige delen av landet, noe som kulminerte i utbruddet av en langvarig borgerkrig i 1965. Denne uroen råder fortsatt i landet.

Topografisk kart over Tsjad som viser de tre klimatiske soner, fra savannen i sør til Sahara-ørkenen i nord.

Tsjad er generelt ett av de fattigste og mest korrupte landene i Afrika. Tsjad er innlandsland i Sentral-Afrika som i dag grenser til Libya i nord, Sudan i øst, Den sentralafrikanske republikk i sør, Kamerun og Nigeria i sørvest, og Niger i vest. På grunn av landets avstand til havet og dets hovedsakelig ørkenklima er landet tidvis blitt referert til som «Afrikas døde hjerte». Tsjad består av tre større geografiske regioner: en ørkensone i nord, et tørt sahelbelte i midten og en mer fruktbar savanne i sør. Landet har navn etter den store Tsjadsjøen i sørvest.

Forhistorie

Lokaliseringen av det arkeologiske funnet Sahelanthropus tchadensis i 2002.

Det området som i dag er kjent som Tsjad utgjør en del av de rikeste arkeologisk områdene i Afrika. En mulig hominid hodeskalle som ble funnet i 2002 i Borkou kan være mer enn 7 millioner år gammel, og har blitt gitt det vitenskapelige navnet Sahelanthropus tchadensis. I 1996 ble et kjevebein fra en hominid funnet og gitt navnet Australopithecus bahrelghazali, uoffisielt kalt fro «Abel». Det er blitt datert ved hjelp av beryllium-basert radiometrisk datering fra ca. 3,6 millioner år siden.

I løpet av 6000-tallet f.Kr. ble den nordlige halvdelen av Tsjad en del av en bredere flate av jord som strakte seg fra Indusdalen i øst til Atlanterhavet i vest, og hvor de økologiske forholdene var gunstige for tidlig menneskelig bosetning. Helleristninger og bergkunst i den såkalte «rundhodestilen» har blitt funnet i regionen Ennedi og har blitt datert til før 6000-tallet f.Kr. På grunn av de redskapene som ble benyttet for å forme berget og de bilder som er avbildet, kan de utgjøre de eldste bevis i Sahara fra neolittisk industri. Flere av keramikken og andre neolittiske aktivitetene i Ennedi er datert lengre tilbake i tid enn de i Nildalen lengre øst.

I den forhistoriske tiden var Tsjad langt våtere enn landet er i dag, noe er bevitnet av store dyrene som ble jaktet på og som ble avbildet i bergmaleriene i regionene Tibesti og Borkou.

Nyere lingvistisk forskning har antydet at alle afrikanske språk sør for Saharaørkenen, med unntak av khoisanspråk, har sin opprinnelse i forhistorisk tid i et smalt bånd mellom Tsjadsjøen og Nildalen. Opprinnelsen til folket i Tsjad er imidlertid uklart. Flere av de beviste arkeologiske funnstedene har kun blitt delvis undersøkt, og andre steder som har store muligheter har ennå ikke blitt skikkelig kartlagt.

Rikenes tid (900–1900 e.Kr.)

Mot slutten av 1000-tallet e.Kr. begynte det å dannes en rekke stater over hele sentrale Tsjad i sahelbeltet mellom ørkenen og savannene. I de neste 1000 år dominerte disse statene Tsjads historie, deres forhold til hverandre, og deres innflytelse på de folkene som levde i de statsløse samfunnene i utkanten av disse. Nyere forskning har antydet at innfødte afrikanere eksisterte i de flere av disse statene, ikke innvandrende arabisktalende grupper slik man trodde tidligere. Innvandrende arabisktalende grupper har uansett spilt en betydelig rolle, særlig på grunn av konfliktene med islam, i opprettelsen og den tidlige utviklingen av disse statene.

De fleste av disse statene begynte som kongedømmer hvor kongen ble betraktet som hellig og hadde ulike åndelig krefter. Alle statene var militaristiske, men ingen av dem strakte seg langt inn i sørlige Tsjad hvor de tette skogene og tsetsefluer vanskeliggjorde bruken av kavaleri. Kontroll over den transsahariske handelsrutene som passerte gjennom regionen utgjorde det økonomiske grunnlaget for disse kongedømmene. Selv flere stater oppsto og falt sammen igjen, var den viktigste og mest varige av disse rikene Kanem-Bornu, Baguirmi, og Ouaddai, i henhold til de fleste skriftlige kilder, hovedsakelig hoffkrøniker og skrifter fra arabiske handelsmenn og andre reisende.

Kanem-Bornu

• Se hovedartikkel, Kanemriket (inkludert Kanem-Bornu)

En gruppe Kanem-Bu-krigere.

Kanemriket hadde sin opprinnelse på 800-tallet i nordøstlige Tsjadsjøen. Historikere er overens om at lederne fra den nye staten var etterkommere av folket Kanembu, og var et resultat av folkevandring av et nomadisk folk kalt Zaghawa som snakket språkene til Teda–Daza eller toubou-gruppen. Mot slutten av 1000-tallet hadde Sayfawa-kongen (eller mai, titlene på Sayfawa-herskerne) Hummay konvertert til islam. I de følgende århundrene ekspanderte Sayfawa-herskerne sørover og inn Kanem hvor deres første hovedstad ble reist, Njimi. Kanems ekspansjon nådde sitt høydepunkt i det lange og energiske styret til mai Dunama Dabbalemi (ca. 1221–1259).

Mot slutten av 1300-tallet hadde indre strid og ytre angrep revet Kanemriket fra hverandre. Til sist tvang det muslimske bilalafolket en gang rundt 1396 mai Umar Idrismi å oppgi Njimi og flytte kanembufolket til Bornu på den vestlige enden av Tsjadsjøen. Over tid førte innbyrdes giftemål mellom bilalafolket og kanembufolket til at det ble opprettet et nytt folk og språk, kanurifolket, som opprettet en ny hovedstad, Ngazargamu.

Kanem-Bornu hadde sitt høydepunkt under den framstående statsmannen mai Idris Aluma (ca. 1571–1603). Aluma er husket for sin militære dyktighet, administrative reformer og islamske tro. De administrative reformene og militære dyktighet opprettholdt riket fram til midten av 1600-tallet da dets makt igjen begynte å forvitre. Ved slutten av 1800-tallet var Kanem-Bornu åpenbart et rike i nedgang og i 1808 erobret muslimske fulanikrigere fra Sokotokalifatet hovedstaden Ngazargamu. Bornufolket overlevde, men Sayfawadynastiet endte i 1846 og riket selv falt i 1893.

Baguirmi og Wadai

• Se hovedartikler, kongedømmene Baguirmi og Wadai

Kart over Sentral-Afrika i år 1750.

I tillegg til Kanem-Bornu var det to andre stater i regionen, Baguirmi og Wadai, som oppnådde historisk prominens. Baguirmi oppsto i sørøst for Kanem-Bornu på 1500-tallet. De adopterte islam og staten ble et sultanrike. Det ble innlemmet i Kanem-Bornu, men Baguirmi brøt fri senere på 1600-tallet, kun for igjen å bli underlagt på midten av 1700-tallet. Tidlig på 1800-tallet havnet Baguirmi i nedgang og forfall, og ble truet militært av naboriket Wadai. Selv om Baguirmi stridte imot, måtte landet aksepterte å bli underlagt og betalte tributt for å få hjelp fra Wadai for å slå ned intern stridigheter. Da hovedstaden brant ned i 1893, søkte sultanen og fikk beskyttelse hos Frankrike. Lokalisert i nordøst for Baguirmi var Wadai et kongedømme som ikke var muslimsk og framsto på 1500-tallet som utløper av staten Darfur (i dagens Sudan). Tidlig på 1600-tallet hadde grupper kommet sammen til Abd al-Karim Sabun, som veltet det herskende Tunjur-gruppen, omformet Wadai til et islamsk sultanat. I løpet av det meste av 1700-tallet motsto Wadai å bli underlagt Darfur.

Omtrent i 1804 forsøkte sultanatet under Sabun å ekspandere sin makt. En ny handelsrute i nord ble oppdaget og Sabun sendte ut kongelige karavaner for å dra fordeler av den. Han begynte å prege sine egne mynter og importerte ringbrynjer, skytevåpen og militære rådgivere fra Nord-Afrika. Sabuns etterfølgere var mindre dyktige enn han selv var. Darfur dro fordel av intern strid om etterfølgeren i 1838 med å fremme sin egen kandidat, men den taktikken slo tilbake da Darfurs valg, Muhammad Sharif, avviste Darfur og sikret sin egen autoritet. I å gjøre så fikk han aksept fra Wadais ulike fraksjoner og ble en av Wadais dyktigste herskere. Sharif etablerte til sist Wadais overherredømme over Baguirmi og kongedømmer så langt unna som Chari. Wadai motsatte seg fransk dominans til godt inn på 1900-tallet.

Kolonialisme (1900–1940)

Kommandant Lamy av Frankrike blir drept, 1900

Franskmennene trengte seg første gang inn i Tsjad i 1891, etablerte sin autoritet via militære ekspedisjoner hovedsakelig mot de muslimske rikene. Det avgjørende kolonialistiske slaget for Tsjad ble utkjempet den 22. april 1900 i slaget ved Kousséri mellom styrkene til den franske majoren Amédée-François Lamy og styrkene til den sudanske krigsherren Rabih az-Zubayr. Begge lederne ble drept i slaget.

I 1905 ble det administrative ansvaret for Tsjad plassert under en generalguvernør stasjonert i Brazzaville, hovedstaden for Fransk Ekvatorial-Afrika (AEF). Tsjad hadde ikke egen kolonialstatus før i 1920 da det ble plassert inn under en guvernørløytnant stasjonert i Fort-Lamy (i dag hetende N'Djamena).

To grunnleggende temaer dominerte i kolonialistiske Tsjad og Frankrike: et fravær av politikk utformet for å forene området og en særdeles langsomt tempo i å modernisere området. I de franske prioriteringene, sto kolonien Tsjad bortimot på bunnen av den franske listen. Franskmennene så på Tsjad utelukkende som en kilde til råvarer, da råbomull og manuell, utrent arbeidskraft som kunne bli benyttet i de mer produktive koloniene lengre sør.

Gjennom hele koloniperioden ble store områder i Tsjad aldri styrt effektivt: i det store området i nord, prefekturet Borkou-Ennedi-Tibesti, som i dag utgjør den halvparten av hele Tsjad, etterlot de håndfull franske militære administratorer folk i dette området bortimot alene, men i sentrale Tsjad var det franske styret kun noe mer vesentlig. I virkeligheten var franske styre kun effektivt administrert helt i sør av Tsjad.

Avkoloniseringen (1940–1960)

Félix Éboué i en samtidig politisk vittighetstegning fra den andre verdenskrig.

Under den andre verdenskrig var Tsjad den første franske kolonien som ble med de allierte, noe som skjedde den 26. august 1940, etter det franske nederlaget overfor Tyskland. Under administrasjonen til Félix Éboué, Frankrikes første svarte koloniguvernør, dro en hær som også omfattet to bataljoner med Sara-tropper, kommandert av oberst Philippe Leclerc de Hauteclocque, nord fra N'Djamena for å kjempe mot aksemaktene i Libya. Der gikk de sammen med Long Range Desert Group, en enhet under den britiske hæren, og erobret Kufra, en oasegruppe i Den libyske ørken.

Etter krigen begynte lokale partier å utvikles i Tsjad. Den første var det radikale Tsjads progressive parti (PPT) som ble dannet i februar 1947, opprinnelig ledet av Gabriel Lisette, født i Panama, men fra 1959 ledet av François Tombalbaye. Det mer konservative Tsjads demokratiske union (UDT) ble grunnlagt i november 1947 og representerte franske kommersielle interesser og en blokk av tradisjonelle ledere sammensatt av hovedsakelig muslimske adelige fra Wadai. Konfrontasjonen mellom PPT og UDT var mer enn kun ideologisk; det representerte ulike regionale identiteter hvor PPT var det kristne og animistiske sør og UDT det islamske nord

PPT vant i mai 1957 de før-uavhengige valgene takket være en utvidet fransk handelsavtale og Lisette ledet regjeringen av den territoriale råd inntil han tapte en tillitsvalg den 11. februar 1959. Etter en folkeavstemning om territorial uavhengighet den 28. februar 1958, ble Fransk Ekvatorial-Afrika oppløst, og dets fire konstituerende stater – Gabon, Congo (Brazzaville), Den sentralafrikanske republikk, og Tsjad ble selvstyrte medlemmer av Det franske fellesskapet fra 28. november 1958. Som følge av Lisettes fall i februar 1959, kunne opposisjonslederne Gontchome Sahoulba og Ahmed Koulamallah ikke danne en stabil regjering og PPT ble igjen bedt om å danne en administrasjon – hvilket det gjorde under lederskapet til François Tombalbaye den 26. mars 1959. Den 12. juli 1960 ble Frankrike enig med Tsjad om at landet skulle bli helt uavhengig. Den 11. august 1960 ble Tsjad et uavhengig land og François Tombalbaye ble landets første president.

Tombalbayes epoke (1960–1975)

Et av de mest framtredene aspekter av François Tombalbayes styre i bevise seg selv var hans autoritære prinsipper og manglende tillit til demokrati. Allerede i januar 1962 forbød han alle politiske partier, unntatt sitt eget PPT, og begynte øyeblikkelig å konsentrere all makt i egne hender. Hans behandling av opposisjon, virkelige og innbilte, var ekstremt harde, og fylte opp fengslene med tusenvis av politiske fanger.

Hva som hva faktisk verre, var hans konstante diskriminering av de sentrale og nordlige regioner av Tsjad hvor administratorene i sør kom til å bli oppfattet som arrogante og inkompetente. Denne krenkelse eksploderte til sist i et opprør mot skattleggingene den 1. november 1965 i prefekturet Guéra og medførte 500 drepte. Året etter ble det i Sudan opprettet den Tsjads nasjonal frigjøringsfront (FROLINAT), opprettet for militært å velte Tombalbaye og dominansen i sør. Det ble begynnelsen på en blodig borgerkrig.

Tombalbaye tok grepet tilkalle franske tropper. Selv om de var moderat suksessfulle, var de ikke i stand til å kvele opprøret. Det viste seg å være mer heldig å bryte med franskmennene og søke å knytte vennskapelig bånd med den libyske president Gaddafi, noe som fjernet opprørernes viktigste kilde for forsyninger. Mens han etter sigende hadde en del suksess i kampen mot opprørerne, begynte Tombalbaye å oppføre seg mer og mer irrasjonelt og brutalt, jevnlig brøt han ned den alminnelige enigheten i den sørlige eliten som dominerte alle nøkkelposisjoner i hæren, i den sivile og politiske administrasjon og i det herskende partiet. Som en konsekvens av dette var det flere enheter i N'Djamenas politi som drepte Tombalbaye den 13. april 1975 under et statskupp.

Militærstyre og borgerkrig (1975-1982)

MiG-23MS fra det libyske flyvåpen med tomme missilskinner på flyplassen i Faya-Largeau i nordlige Tsjad, midten av 1980-tallet.

Statskuppet i 1975 som avsluttet Tombalbayes regjering fikk entusiastisk mottagelse i N'Djamena. General Félix Malloum (fra sørlige Tsjad) framsto som formann for den nye junta.

De nye militære lederne var ikke i stand til holde på popularitet lenge som de hadde fått ved å fjerne Tombalbaye. Malloum viste seg å ikke være i stand til å hanskes med FROLINAT og til sist besluttet at hans eneste sjanse var å inngå et form for samarbeid med opprørerne: i 1978 allierte han seg med opprørlederen Hissène Habré som deretter gikk inn i regjeringen som statsminister.

Interne uenighet med regjeringen førte til statsminister Habré sendte sine egne styrker mot Malloums nasjonale hær i hovedstaden i februar 1979. Malloum ble forvist fra presidentskapet, men den påfølgende borgerkrigen mellom de 11 fraksjonene som dukket opp, var så vidstrakt at det gjorde den sentrale regjeringen i stor grad irrelevant. Ved dette tidspunkt besluttet andre afrikanske regjeringer å intervenere.

En rekke av fire internasjonale konferanser ble holdt, støttet av Nigeria og Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), i et forsøk på føre de ulike fraksjonene i Tsjad sammen. Ved den fjerde konferanse som ble hold i Lagos i Nigeria i august 1979, ble Lagosoverenskomsten signert. Denne etablerte en overgangsregjering i påvente av nasjonale valg. I november 1979 ble en overgangsregjering opprettet med mandat til å styre Tsjad i 18 måneder. Goukouni Oueddei (fra nordlige Tsjad) ble navngitt som president; oberst Kamougué (fra sørlige Tsjad) ble visepresident; og Habré ble forsvarsminister. Denne koalisjonen var skrøpelig og i januar 1980 brøt det ut nye kamper mellom Goukounis og Habrés styrker. Med støtte fra Libya tok Goukouni kontroll over hovedstaden og andre byer mot slutten av året. Imidlertid, Goukounis utsagn i januar 1981 at Tsjad og Libya hadde inngått enighet om å samarbeide for fullstendig forening av de to landene førte til omfattende internasjonalt press og Goukouni måtte til sist trekke tilbake alle utenlandske, hovedsakelig libyske styrker.

Habrés epoke (1982–1990)

Aouzoustripen (mørk grønn), krevd og okkupert av Libya mellom 1976 og 1987, og områder holdt av opprørere støttet av Libya (lys grønn).

Libyas delvis tilbaketrekning til Aouzoustripen (se illustrasjon) i nordlige Tsjad gjorde veg for at Habrés styrker kunne dra inn i N’Djamena i juni. Franske styrker og en fredsbevarende styrke fra OAU på 3 500 menn fra Nigeria, Senegal og Zaire (delvis finansiert av USA) forble nøytrale under konflikten.

Habré fortsatte å møte bevæpnet motstand på ulike fronter, og var brutal i sin undertrykkelse av antatte motstandere, massakrerte og torturerte mange i løpet av sin tid ved makten. Sommeren 1983 angrep opprørstyrker regjeringens posisjoner i nordlige og østlige Tsjad med tung støtte fra Libya. Som svar på Libyas direkte innblanding intervenerte styrker fra Frankrike og Zaire for å forsvare Habré. De presset libyske og opprørernes styrker nord for 16. nordlige breddegrad (se illustrasjon). I september 1984 annonserte de franske og libyske regjeringene en enighet om felles tilbaketrekning av sine styrker fra Tsjad. Mot slutten av året var alle franske og zairiske styrker trukket tilbake. Libya holdt derimot ikke overenskomsten om å trekke sine styrker ut, og fortsatte å okkupere den nordlige tredjedelen av Tsjad.

Opprørernes kommandogrupper, codos, i sørlige Tsjad ble brutt opp av regjeringens massakreringer i 1984. Året etter ble Habré kortvarig forsonet med en del av sine motstandere, blant annet Tsjads demokratiske front (FDT) og Den koordinerende aksjonskomiteen for det demokratiske revolusjonære råd. Goukouni begynte også å samle seg mot Habré, og med hans støtte greide Habré med hell å forvise alle styrker fra Tsjads områder. En våpenhvile mellom Tsjad og Libya ble oppretthold fra 1987 og til 1988, og forhandlinger over de neste årene førte til i 1994 at Den internasjonale domstolen tok beslutning om å gi Tsjad overherredømme over Aouzoustripen, noe som effektivt avsluttet Libyas okkupasjon.

Débys epoke

Vekst til makt

Rivaliseringen mellom grupperingene til Hadjerai, Zaghawa og Gorane innenfor regjeringen vokste mot slutten av 1980-tallet. I april 1989 avhoppet Idriss Déby, en av Habrés fremste generaler og en Zaghawa, og flyktet til Darfur i Sudan. Derfra ledet han en rekke Zaghawa-støttede angrep på Habré. I desember 1990 marsjerte Débys styrker, med støtte fra Libya og motstand fra de franske troppene stasjonert i Tjsad, mot N’Djamena. Etter 3 måneder med midlertidig regjering, overtok Débys Patriotiske frelsebevegelse (MPS), og vedtok den 28. februar 1991 Déby som president.

I løpet av de neste to årene kom det to forsøk på statskupp mot Déby. Regjeringsstyrkene hadde voldelige sammenstøt med opprørere i nærheten av Tsjadsjøen og i de sørlige regioner av landet, inkludert Bevegelsen for demokrati og utvikling (MDD), Nasjonal fornyelsekomité for fred og demokrati (CSNPD), Tsjads nasjonale front (FNT) og Vestlige bevæpnede styrker (FAO). Tidligere franske krav om at landet skulle holde en nasjonalkonferanse resulterte i en samling av 750 delegater som representerte de politiske partier (noe som var blitt lovlig i 1992), regjeringen, fagforeningene og hæren. Hensikten var å diskutere opprettelsen av et pluralistisk demokratisk styre.

Imidlertid fortsatte uroen, videreført av en massakre i sørlige Tsjad med mengder av drap på sivile. CSNPD, ledet av Kette Moise og andre sørlige grupper, gikk med på en fredsavtale med regjeringsstyrkene i 1994, men som senere ble brutt. To nye grupper, De bevæpnede styrker for en føderal republikk (FARF), ledet av en tidligere alliert av Jette, Laokein Barde, og Demokratiske front for fornyelse (FDR), og et reformerte MDD hadde sammenstøt med regjeringsstyrkene fra 1994 til 1995.

Flerpartivalg

Samtaler med politiske motstandere tidlig i 1996 gikk ikke bra, men Déby annonserte at han hadde til hensikt å holde presidentvalg i juni. Han vant Tsjads første flerpartivalg for president med støtte i den andre omgangen fra opposisjonslederen Kebzabo, beseiret general Kamougue (lederen av kuppet i 1975 mot Tombalbaye). Débys parti MPS vant 63 av 125 seter i valget i januar 1997. Internasjonale observatører anmerket tallrike og alvorlige uregelmessigheter i valgprosessene.

Ved midten av 1997 signerte regjeringen fredsavtaler med lederskapet i FARF og MDD og greide å fjerne forsyningslinjene til deres baser i Den sentralafrikanske republikk og Kamerun. Det ble også inngått enighet med opprørerne fra Tsjads nasjonale front og Bevegelsen for sosial rettferdighet og demokrati i oktober 1997. Freden varte ikke lenge da opprørere fra FARF kjempet mot regjeringssoldater og til sist overga seg i mai 1998. Barde ble drept i kampene, det samme ble hundrevis av andre, hovedsakelig sivile.

Siden oktober 1998 har opprørere fra Tsjads bevegelse for rettferdig og demokrati (MDJT), ledet av Youssuf Togoimi inntil hans død i september 2002, hatt sammenstøt med regjeringssoldater i regionen Tibesti, hvilket har medført hundrevise av døde, sivile, regjeringssoldater og opprørere, uten at noen av partene har vunnet mark. Ingen aktiv bevæpnet opposisjon har dukket opp i andre deler av Tsjad.

Déby greide på midten av 1990-tallet gradvis å gjenopprette de grunnleggende funksjonene til regjeringen og inngå enhet med Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet for å gjennomføre betydelige økonomiske reformer. Oljeutvinning i den sørlige regionen Doba begynte i juni 2000, og hvor Verdensbanken finansierte delvis et fellesprosjekt mellom Tsjad og Kamerun for en petroleumsrørledning, en 1000 km lang nedgravd rørledning som gikk gjennom Kamerun og til Guineabukta. Prosjektet etablerte unike mekanismer for Verdensbanken, den private sektor, regjeringen og det sivile samfunn som garanterte framtidige inntekter fra oljeutvinningen, som man håper vil gi fordeler for den lokale befolkningen og minske fattigdommen. Men suksess er avhengig av at alle partier holder sine forsikringer. De «unike» mekanismene for å overvåking og administrasjon av inntektene har dog møtt kritikk fra begynnelsen. Samtidig ble Tsjads statsgjeld ettergitt i mai 2001.

Déby vant en tvilsom seier på 63 prosent i presidentvalget i mai 2001. Etter å ha anklaget regjeringen for juks ble seks opposisjonsledere arrestert to ganger og en opposisjonell partileder ble drept ved annonseringen av valgresultatet. Til tross for påstander om korrupsjon i regjeringen, favorisering av Zaghawa, og misligheter av sikkerhetsstyrkene, har opposisjonspartiene og fagforeningenes opprop om generalstreiker og mer aktive demonstrasjoner mot regjeringen var lite vellykte. Til tross for bevegelser for demokratiske reformer, har makten blitt værende i hendene på et etnisk oligarki fra nordlige Tsjad.

I 2003 begynte Tsjad å motta flyktninger fra Darfur-regionen i vestlige Sudan. Mer enn 200 000 flyktninger flyktet fra krigen mellom to opprørsgrupper og regjeringsstøttede militsgrupper kjent som Janjaweed. Et antall grenseepisoder førte til krig mellom Tsjad og Sudan, også kalt for Tsjads borgerkrig (2005–2010).

Idriss Deby døde 20. april 2021 i et sammentreff med en opprørsgruppe fra Nord-Tsjad.

Krig i østlige Tsjad

Kart over regionen Darfur i Sudan

Krigen begynte den 23. desember 2005 da Tsjads regjering erklærte krig mot Sudan, og ba Tsjads innbyggere om å mobilisere seg mot en «felles fiende». Sudanske militser hadde angrepet landsbyer og byer i østlige Tsjad, stjålet krøtter, myrdet innbyggere, og brent ned hus. Over 200 000 flyktninger fra regionen Darfur i nordvestlige Sudan søkte tilflukt i østlige Tsjad. Tsjads president Idriss Déby anklaget den sudanske president Omar al-Bashir på å «destabilisere vårt land, å drive vårt folk inn i elendighet, å skape uorden og eksportere krigen fra Darfur til Tsjad». Den muslimsk kontrollerte regjeringen i Sudan har blitt dokumentert av FN å ha deltatt i massemord på rundt 100 000 ikke-arabiske sivilister i Darfur mellom 2003 og 2006.

Et angrep på byen Adre i Tsjad, ikke langt fra grensen til Sudan, førte til at mellom 100 og 300 opprørere ble drept. Den sudanske regjeringen ble anklaget for angrepet, men en talsmann fra Sudans utenriksdepartement nektet for enhver innblanding i Tsjads indre anliggender. mellom de muslimske arabere i nord og subsaharisk kristne i sør. Den 13. april 2006 angrep allierte opprørere mot N'Djamena, Tsjads hovedstad, i et forsøk på å velte Tsjads regjering. Angrepet skjedde kun måneder etter at det hadde oppstått alvorlige spenninger mellom Tsjad og Sudan. Opprørerne forsøkte å erobre bygningen til nasjonalforsamlingen, men angrepet ble slått tilbake av Tsjads hær. Minst 400 mennesker, av dem 370 opprørere, ble drept i angrepet, og 271 opprørere ble tatt til fange. President Déby anklaget Sudan for å ha støttet angrepet.

Den 25. november 2006 erobret opprørerne den østlige byen Abéché, hovedstad i regionen Ouaddaï, og et senter for humanitær støtte til Darfurregionen i Sudan. Den samme dagen hadde en annen opprørsgruppe erobret byen Biltine. Den 26. november hevdet Tsjads regjering å ha gjenerobret begge byene. Regjeringsbygninger og hjelpekontorene i Abeche skal ha blitt plyndret. Tsjad hevdet at begge opprørsgruppene var støttet av regjeringen i Sudan.

Den 1. februar 2008 angrep opprørere, en allianse bestående av lederne Mahamat Nouri (tidligere forsvarsminister) og Timane Erdimi (en nevø av Idriss Déby og presidentens tidligere stabssjef) N'Djamena, faktisk omringet presidentpalasset, men Tsjads hær klarte igjen å fordrive dem. Franske militære fløy inn forsyninger, men deltok ikke i krigshandlingene. FN uttalte at 20 000 mennesker hadde forlatt regionen og søkt tilflukt i Kamerun og Nigeria. Tsjad anklaget igjen Sudan for å stå bak angrepet, samtidig som han hevdet å ha kontroll.

Eksterne lenker

• «A Country Study: Chad», The Library of Congress
• «Tchad», BBC: Timeline
• tchad.org «Virtual Chad on the we»b