Teoriladethet

I vitenskapsteorien omtales en observasjon som teoriladet hvis den er påvirket av observatørens teoretiske antagelser. Flere filosofer (bl.a. Popper, Hanson, Kuhn, Lakatos, Feyerabend) har argumentert for at enhver observasjon er teoriladet, men har trukket veldig ulike konklusjoner fra denne innsikten.

Former for teoriladethet

Man kan skille mellom ulike former av teoriladethet:

• Måleteknisk teoriladethet – enhver måling er avhengig av at måleinstrumentet faktisk måler det det er ment å måle. Dette forutsetter en teori om sammenhengen mellom fenomen og måleresultat. For å uttale seg om planetbaner, må man f.eks. ta i bruk et teleskop, noe som innebærer at observasjonene ikke bare bestemmes av planetenes bevegelse, men også av optikkens lover. I noen tilfeller kan det være vanskelig å avgjøre om et uventet måleresultat skyldes en feil i måleinstrumentet eller et nyoppdaget fenomen. Denne formen for teoriladethet ble allerede påpekt av Pierre Duhem.
• Semantisk teoriladethet – når en observasjon, et forskningsresultat eller et eksperimentoppsett beskrives, må man bruke et språk. Ord er imidlertid sjelden 100 % entydige og alltid kontekstavhengig. Dette innebærer at en observasjon aldri kan formidles på en teorifri måte, selv om selve observasjonen hadde vært teorifri. Karl Popper var den første som påpekte at selve datagrunnlaget for alle teorier selv forutsetter teorier: Den tilsynelatende enkle observasjonssetningen «her står et glass med vann,» forutsetter f.eks. allerede en teori om hva glass er (amorft SiO₂) og hva vann er (flytende H₂O), som går langt utover selve observasjonen. Ifølge Popper er derfor alle iakttagelser «mettet med» eller «gjennomtrukket av» teorier (theory-impregnated, soaked in theory).
• Epistemologisk teoriladethet – ifølge den sterkeste versjonen av teoriladethet kan ikke en gang sanseinntrykket som ligger til grunn for en observasjon, være teorifri. For det første er våre sansinntrykk avhengig av hva man velger å ha fokus på. For det andre er ikke sanseapparatet vårt like mottagelig for alle typer inntrykk, men filtrerer selektivt hva som kommer opp i bevisstheten. Dette kan illustreres gjennom optiske illusjoner. Popper gikk i sin evolusjonære erkjennelsesteori så langt som å betegne selv sanseorganer som teorier (dvs. som «evolusjonære gjetninger» på hvilken type sanseinntrykk som vil kunne få betydning for en organisme). Slike forestillinger står i sterk kontrast til empirisme, behaviorisme og tanken om sinnet som en ubeskreven tavle (tabula rasa).

Konsekvenser av teoriladethet

Ulike filosofer har trukket ulike konklusjoner av teoriladethet. Hanson, Kuhn og Feyerabend konkluderte relativistisk: Teoriladetheten til observasjoner betyr at det ikke fins noen rasjonalistisk måte å formidle mellom forskjellige tolkninger på, siden alle personer er «fanget» i sin «referanseramme». I Kuhns terminologi tilhører forskere forskjellige forskningstradisjoner (paradigmer), og deres oppfatninger er ikke bare uforenlige, men til en viss grad gjensidig uforståelige (inkommensurable).

Popper konkluderte derimot realistisk: Objektiv vitenskapelig fremskritt er mulig til tross for teoriladetheten til observasjoner, fordi (og i den grad) forskere med ulike oppfatninger er kritiske til egne ideer og åpne for å sette seg inn i andres tolkninger. Han mente at man ved hjelp av en kritisk rasjonalisme kan bryte ut av sin egen referanseramme (jf. «myten om rammen»). Lakatos inntok en mellomposisjon mellom Kuhn og Popper..

Litteratur

• M. Carrier (1996). «Theoriebeladenheit». I J. Mittelstraß. Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 4. Stuttgart: Metzler. s. 272–274. 
• P. Duhem (1906). La théorie physique. Son objet, sa structure. Paris: Chevalier & Rivière.  [engelsk som The Aim and Structure of Physical Theory (1954)]
• P. Feyerabend (1965). «Problems of Empiricism». I R.G. Colodny. Beyond the Edge of Certainty. Englewood Cliffs: Prentice-Hall. s. 145–260. 
• P. Feyerabend (1975). Against Method: Outline of an Anarchist Theory of Knowledge. Atlantic Highlands: Humanities Press. 
• N.R. Hanson (1958). Patterns of Discovery: An Inquiry into the Conceptual Foundations of Science. Cambridge: Cambridge University Press. 
• N.R. Hanson (1969). Perception and Discovery: An Introduction to Scientific Inquiry. San Francisco: Freeman, Cooper & Co. 
• T. Kuhn (1962). The Structure of Scientific Revolutions. Chicago: University of Chicago Press. 
• Lakatos I. (1970). «Falsification and the Methodology of Scientific Research Programmes». I I. Lakatos og A. Musgrave. Criticism and the Growth of Knowledge. Cambridge: Cambridge University Press. s. 91–196. 
• K. Popper (1934). Logik der Forschung. Wien: Springer.  [engelsk som The Logic of Scientific Discovery (1959)]
• K.R. Popper (1963). Conjectures and Refutations. London: Routledge. 
• K.R. Popper (1972). Objective Knowledge. Oxford: Clarendon. 
• K. Popper (1994). The Myth of the Framework. London: Routledge.