Tabula rasa (latin: skrapt helle eller ren tavle) er et uttrykk som i praksis kun er kjent i sin overførte betydning. Uttrykket henviser til den epistemologiske tesen om at individuelle mennesker er født uten noe medfødt eller innebygd mentalt innhold, med andre ord; «blanke», og at deres hele kunnskap er gradvis bygd opp fra deres erfaringer og sanseoppfatinger av verden rundt dem. «Å gjøre tabula rasa» er på norsk også delvis sammenfallende med begrepet «å gjøre rent bord».

Den filosofiske bruken av tabula rasa kan spores til Aristoteles, men for alvor til Thomas av Aquino1200-tallet. En annen middelalderteolog, Albertus Magnus, arbeidet med tankene omtrent samtidig. Nevnes kan også Franciscus Mercurius van Helmont og Pierre Gassendi.

Det var imidlertid John Locke som definerte tabula rasa til hvordan uttrykket benyttes idag, i sin bok Essay concerning Human Understanding i 1689. I den beskrev han hvordan først sanseinntrykk og senere empiri var det som formet og skapte et barns tankeevne. I romanen Émile beskriver Rousseau noe lignende, skjønt Rousseaus innfallsvinkel er at man som voksen, på grunn av barnets avhengighet av den voksne, kan forme barnet til det man vil. I forlengelsen av dette ser man debatten om arv og miljøs betydning for utviklingen menneskelige adferdsmønstre og personlighetstrekk.

Uttrykket har også blitt overført fra de filosofisk-psykologiske områder til for eksempel politikk og informasjonsteknologi.

I bokstavelig forstand rediger

Den bokstavelige konkrete tabula rasa eksisterte i antikken. Den var en skrivetavle overtrukket av et voksbelegg. Etter at man hadde skrevet på den, kunne man overstryke overflaten og slik fullstendig fjerne teksten.