Wikipedia

Syvdagersslaget

Syvdagersslaget var en rekke på seks store slag fra 26. juni til 1. juli 1862 nær Richmond under den amerikanske borgerkrigen. Konføderasjonens general Robert E. Lee drev invasjonshæren til Unionen, Army of the Potomac ledet av generalmajor George B. McClellan, vekk fra Richmond og i retrett ned Virginia-halvøya. Rekken med slag var kulmineringen av Peninsula-felttoget og var ikke et eget felttog.

Syvdagersslaget
Konflikt: den amerikanske borgerkrigen

McClellan og Lee
Dato25. juni-1. juli 1862
StedHenrico County i Virginia
ResultatKonføderert seier
Stridende parter
USAs flagg USAAmerikas konfødererte staters flagg CSA
Kommandanter og ledere
George B. McClellanRobert E. Lee
Styrker
104 100[1]92 000[2]
Tap
15 855
(1734 døde
 8066 sårede
 6055 savnede/fanger)[3]
20 204
(3494 døde
 15 758 sårede
 952 savnede/fanger)[4]

Slaget startet den 25. juni 1862 med et angrep fra unionshæren i det mindre slaget ved Oak Grove, men McClellan mistet raskt initiativet da Lee satte i gang en serie av angrep i slaget ved Beaver Dam Creek (Mechanicsville) den 26. juni, slaget ved Gaines' Mill den 27. juni, de mindre aksjonene ved Garnett's og Golding's Farm den 27. og 28. juni og angrepet på Unionens bakre vaktstyrker i Savage's Station den 29. juni. McClellans Army of the Potomac fortsatte sin tilbaketrekning mot sikkerheten ved Harrison's Landing ved James-elva. Lees siste mulighet til å avskjære unionshæren var i slaget ved Glendale den 30. juni, men dårlig utførte ordrer gjorde at fienden klarte å unnslippe til en sterk defensiv stilling på Malvern Hill. I slaget ved Malvern Hill den 1. juli satte Lee forgjeves i gang frontalangrep og ble påført store tapstall i møtet med det sterke forsvaret av infanteri og artilleri.

De syv dagene tok slutt med at McClellans hær var i relativ sikkerhet ved siden av James-elva etter å ha mistet nesten 16 000 menn under retretten. Lees hær som hadde vært på offensiven, mistet over 20 000. Da Lee ble overbevist om at McClellan ikke ville utgjøre en trussel mot Richmond, beveget han seg nordover og satte i gang Nord-Virginia-felttoget og Maryland-felttoget.

Bakgrunn rediger

 
Kart over hendelsene i Peninsula-felttoget frem til slaget ved Seven Pines.

Peninsula-felttoget var det mislykkede forsøket fra McClellan på å ta den konfødererte hovedstaden Richmond og gjøre slutt på krigen. Det startet i mars 1862 da McClellan gikk i land med sin hær ved Fort Monroe og begynte åbevege seg nordvestover opp Virginia-halvøya i begynnelsen av april. Den konfødererte brigadegeneralen John B. Magruders defensive stilling ved Warwick-linja overrasket McClellan. Hans håp om en rask fremrykning var ødelagt, og McClellan beordret sin hær om å forberede seg til en beleiring av Yorktown. Rett før beleiringsforberedelsene var fullført, begynte de konfødererte, nå under direkte ledelse av Joseph E. Johnston, å trekke seg tilbake mot Richmond. De første harde kampene i felttoget skjedde i slaget ved Williamsburg den 5. mai, hvor unionsstyrkene oppnådde noen taktiske seire, men de konfødererte fortsatte sin tilbaketrekning. En flankebevegelse med amfibiestyrker til Eltham's Landing den 7. mai lyktes ikke å avskjære den konfødererte retretten. I slaget ved Drewry's Bluff den 15. mai ble et forsøk fra US Navy på å nå Richmond via James-elva slått tilbake.[5]

Et mindre slag skjedde ved Hanover Court House da McClellans hær nådde utkanten av Richmond, men det ble fulgt av et overraskelsesangrep av Johnston i slaget ved Seven Pines den 31. mai og 1. juni. Slaget fikk ingen vinner og hadde høye tapstall, men det hadde en varig effekt på felttoget. Johnston ble såret og erstattet den 1. juni av den mer aggressive Robert E. Lee. Lee brukte nesten en måned på å utvide sine defensive linjer og organisere sin Army of Northern Virginia. McClellan tilpasset seg til dette ved å sitte passivt i fronten hans og vente på tørt vær og veier, frem til starten på Syvdagersslaget. Lee hadde utviklet et rykte for forsiktighet tidlig i krigen, og han visste at han ikke var McClellan tallmessig overlegen. Likevel planla han et offensivt felttog som markerte begynnelsen på den aggressive naturen som karakteriserte ham i resten av krigen.[6]

Styrkene rediger

Arméene som kjempet i Syvdagersslaget bestod av nesten 200 000 menn som la muligheten for de største slagene i krigen. Men erfaringen eller forsiktigheten til de involverte generalene forhindret konsentrasjon av styrkene og massen som var nødvendig for avgjørende taktiske seire.

Unionen rediger

McClellans Army of the Potomac med omtrent 104 000 menn[1] var organisert stort sett slik den var ved Seven Pines.[7]

Konføderasjonen rediger

Lees Army of Northern Virginia var større enn den han arvet av Johnston og var med sine 92 000 menn[2] den største konfødererte hæren som var samlet i løpet av krigen.[8]

Planer for offensiver rediger

Lees opprinnelige angrepsplan, i likhet med Johnstonsplan ved Seven Pines, var kompleks og krevde ekspertens koordinering og utførelse hos alle hans underordnede, men Lee visste at han ikke kunne vinne i et utmattelsesslag eller beleiring mot unionshæren. Den ble utviklet ved et møte den 23. juni. Unionshæren stod på begge sider av elva Chickahominy som hadde steget på grunn av nedbør, og hoveddelen av hæren, fire korps, stod i en linje formet som en halvsirkel sør for elva. Resten, V Corps under Porter, var nord for elva nær Mechanicsville i en L-formet linje i nord-sør-retning bak Beaver Dam Creek og sørøst langs Chickahominy.

Lees plan var å krysse Chickahominy med hoveddelen av hæren for å angripe Unionens nordlige flanke. Dette etterlot kun to divisjoner under Huger og Magruder til å holde en skyttergravslinje mot McClellans overlegne styrke. Dette ville konsentrere rundt 65 500 menn mot 30 000 og etterlot bare 25 000 til å beskytte Richmond og holde de andre 60 000 av unionshæren unna. Konføderasjonens kavaleri under Stuart hadde rekognosert Porters høyre flanke som del av en modig, men militært meningsløs, runde rundt hele unionshæren fra 12. til 15. juni, og oppdaget at den var sårbar.[9]

Lee hadde til hensikt at Jackson skulle angripe Porters høyre flanke tidlig om morgenen den 26. juni, og A.P. Hill skulle bevege seg fra Meadow Bridge til Beaver Dam Creek som flyter ut i Chickhominy, og rykke frem mot de føderale skyttergravene. Lee håpet at Porter ville evakuere skyttergravene sine under press, noe som ville forhindre et direkte frontalangrep. Etter dette skulle Longstreet og D.H. Hill passere gjennom Mechanicsville og slutte seg til slaget. Huger og Magruder skulle foreta avledningsmanøvrer på sine fronter for å distrahere McClellan fra Lees reelle intensjoner. Lee håpet at Porter ville bli overveldet fra to sider av massen på 65 000 menn, og de to konfødererte divisjonene skulle bevege seg mot Cold Harbor og kutte McClellans kommunikasjoner med White House Landing.[10]

McClellan planla også en offensiv. Han hadde mottatt etterretning om at Lee var forberedt til å bevege seg og om at general Jacksons styrkes ankomst fra Shenandoah Valley var nær. McClellan var klar over Jacksons nærvær ved Ashland Station, men gjorde ingenting for å forsterke Porters sårbare korps for elva.[11] Han bestemte seg for å gjenoppta offensiven før Lee kunne det. Han forventet at Jacksons forsterkninger ville komme marsjerende fra nord, derfor økte han kavaleripatruljene på sannsynlige ankomstveier. Hans ønsket å rykke sitt beleiringsartilleri rundt 2,5 km nærmere byen ved å ta det høyereliggende området ved Nine Mile Road rundt Old Tavern. Han planla et angrep på Oak Grove, sør for Old Tavern og Richmond and York River Railroad som en forberedelse på dette. Dette ville plassere mennene hans slik at de kunne angripe Old Tavern fra to retninger.[12]

De syv dagene rediger

 
Syvdagersslaget, 26.-27. juni 1862.

Oak Grove rediger

McClellan planla å rykke frem mot vest, langs aksen til Williamsburg Road, i retning av Richmond. Mellom de to arméene var en liten tett skog, 1,1 km bred, delt i to av kilden til White Oak Swamp. To divisjoner av III Corps ble valgt til angrepet, ledet av Hooker og Kearny. Mot disse var divisjonen til Huger.[13]

Kort tid etter kl. 08.00 den 25. juni satte unionsbrigadene til brigadegeneralene Daniel E. Sickles (Excelsior-brigaden) og Cuvier Grover fra Hoohers divisjon, samt John C. Robinson, i gang. Robinson og Grover gjorde god fremgang i sentrum, men Sickles' menn fra New York møtte problemer da de beveget seg gjennom sine abatis, så gjennom de øvre delene av sumpen og møtte til slutt hard motstand fra de konfødererte som førte til at de føderale ikke lenger var ordnet på en linje. Huger dro fordel av forvirringen ved å sette i gang et motangrep med brigaden til brigadegeneral Ambrose R. Wright mot Grovers brigade. På et kritisk tidspunkt i slaget avleverte 25th North Carolina i brigadegeneral Robert Ransoms brigade, i deres første strid, en perfekt synkronisert salve mot Sickles brigade. Dette brøt opp deres utsatte angrep og sendte 71st New York i retrett i panikk. Sickles beskrev dette som «ydmykende forvirring.»[14]

Heintzelman beordret at forsterkninger skulle sendes fremover og informerte også McClellan som forsøkte å styre slaget ved telegraf 5 km unna. McClellan beordret at hans menn skulle trekke seg tilbake til deres skyttergraver, noe som forundret hans underordnede på åstedet. McClellan ankom fronten kl 13.00 og så at situasjonen ikke var så dårlig som han fryktet. Han gav da ordre om at mennene skulle rykke fremover og ta tilbake området de allerede hadde kjempet om en gang den dagen. Kampene varte til mørkets frembrudd.[15]

Det lille slaget var McClellans eneste taktiske offensive aksjon mot Richmond. Hans angrep skaffet bare litt over 500 meter til prisen av over 1000 menn på begge sider, og det var ikke sterkt nok til å spore av offensiven som Lee planla og som allerede var i bevegelse.[16]

Beaver Dam Creek (Mechanicsville) rediger

Lees plan krevde at Jackson skulle begynne angrepet på Porters nordlige flanke tidlig den 26. juni. A.P. Hills lette divisjon skulle rykke frem fra Meadow Bridge når han hørte Jacksons kanoner rydde vekk Unionens fremskutte vaktposter fra Mechanicsville og så rykke frem til Beaver Dam Creek. D.H. Hill og Longstreet skulle passere gjennom Mechanicsville og støtte Jackson og A.P. Hill. Sør for elven skulle Magruder og Huger avlede de fire unionskorpsene foran seg.[17]

Lees kompliserte plan gikk umiddelbart galt. Jacksons menn var trette på grunn av sitt nylige felttog og lange marsj og lå minst fire timer bak skjema. Kl. 15.00 ble A.P. Hill så utålmodig at han satte i gang sitt angrep uten ordrer, et frontalangrep med 11 000 menn. Porter forlenget og forsterket sin høyre flanke og trakk seg tilbake for å konsentrerte seg langs Beaver Dam Creek og Ellerson's Mill. 14 000 soldater i skyttergraver, hjulpet av 32 kanoner i seks batterier, slo der tilbake gjentatte konfødererte angrep med betydelige tapstall.[18]

 Dette var det første av fire tilfeller innenfor de neste syv dagene hvor Jackson feilet i å utvise initiativ, evne til å ta seg av en vanskelig situasjon eller ansvarlighet — de samme kvalitetene som senere hevet ham til statusen som en av de fremste militære lederne. 

Oberst Vincent J. Esposito, The West Point Atlas of American Wars[19]

Jackson og hans styrker ankom sent på ettermiddagen og han gav ordre om at hans styrker skulle sette opp leir for kvelden mens et betydelig slag herjet innenfor hørselvidden. Hans nærhet til Porters flanke fikk McClellan til å beordre at Porter skulle trekke seg tilbake i mørket bak Boatswain's Swamp, 8 km mot øst. McClellan var bekymret for at den konfødererte ansamlingen på hans høyre flanke truet forsyningslinja hans, Richmond and York River Railroad nord for Chickahominy, derfor bestemte han seg for å flytte sin forsyningsbase til James-elva. han trodde også at avledningene til Huger og Magruder sør for elva betydde at han var alvorlig tallmessig underlegen. Han rapporterte til Washington at han stod ovenfor 200 000 konfødererte, mens der faktisk var 85 000.[20] Dette var en svært viktig strategisk beslutning siden det betydde at han ville bli tvunget til å oppgi sin beleiring av Richmond dersom han mistet jernbanen til å forsyne hæren. A.P. Hill som nå hadde Longstreet og D.H. Hill bak seg, fortsatte sitt angrep til tross for ordrer fra Lee om å holde stand. Hans angrep ble slått tilbake med store tapstall.[21]

Totalt sett var slaget en taktisk seier for Unionen hvor de konfødererte led store tap og ikke oppnådde noen av sine spesifikke mål på grunn av alvorlig dårlig utføring av Lees plan. I stedet for over 60 000 menn som knuste fiendens flanke, hadde kun fem brigader, rundt 15 000 deltatt i kampene. Deres tap var på 1484 menn mot Porters 361. Men til tross for den kortvarige unionssuksessen, var det starten på en strategisk katastrofe. McClellan begynte å trekke tilbake hæren sin mot sørøst og fikk aldri tilbake initiativet.[22]

Gaines' Mill rediger

Morgenen den 27. juni var unionsstyrkene konsentrert i en halvsirkel mens Porter trakk linje sin tilbake til et øst-vestlig fremspring nord for elva, mens de fire korpsene sør for elva ble værende i sine opprinnelige stillinger. McClellan beordret Porter til å holde Gaines' Mill uansett hva det måtte koste slik at hæren kunne flytte sin forsyningsbase til James-elva. Flere av McClellans underordnede oppfordret ham til å angripe Magruders divisjon sør for elva, men han fryktet det enorme antallet konfødererte han trodde var foran ham og nektet å dra fordel av den overveldede overlegenheten han faktisk hadde ved fronten.[23]

Lee fortsatte sin offensiv den 27. juni og satte i gang det største konfødererte angrepet i krigen, rundt 57 000 menn i seks divisjoner.[24] A.P. Hill gjenopptok sine angrep over Beaver Dam Creek tidlig om morgenen, men oppdaget at linja var lett befestet. Tidlig om ettermiddagen møtte han sterk motstand fra Porter som hadde satt ut sine styrker langs Boatswain's Creek, og det sumpaktige terrenget var et betydelig hinder mot angrepet. Da Longstreet ankom sør for A.P. Hill, så han problemene med å angripe over et slikt terreng og ventet til Stonewall Jackson kunne angripe til vesntre for Hills.[25]

For andre gang på de syv dagene, var derimot Jackson for sen. D.H. Hill angrep den føderale høyre flanken og ble holdt tilbake av brigadegeneral George Sykes. Han rygget tilbake for å vente på at Jackson ankom. Longstreet fikk ordre om å foreta et avledningsangrep for å stabilisere linjene til Jackson kunne ankomme og angripe fra nord. I Longstreets angrep forsøkte Picketts brigade et frontalangrep og han ble slått tilbake under kraftig beskytning med store tap. Jackson nådde endelig D.H. Hills stilling kl. 15.00 og startet sitt angrep kl. 16.30.[26]

Porters linje ble reddet av at Slocums divisjon beveget seg inn i stilling for å styrke forsvaret hans. Kort tid etter at det ble mørkt, satte Konføderasjonen i gang enda et angrep, riktignok dårlig koordinert, men denne gang kollapset den føderale linja. Brigadegeneral John Bell Hoods Texasbrigade åpnet et hull i linja, i likhet med Picketts brigade i sitt andre forsøk for dagen. Kl. 04.00 den 28. juni trakk Porter seg tilbake over Chickahominy og brente broene bak seg.[27]

For andre dag på rad klarte Magruder å lure McClellan sør for elva ved å bruke mindre avledningsangrep. Han klarte å beskjeftige 60 000 føderale soldater mens de tyngre kampene skjedde nord for elva.[28]

Gaines' Mill var den eneste klare konfødererte taktiske seieren i Peninsula-felttoget.[29] Unionens tapstall blant de 34 214 som var satt inn i kampene var på 6837 (894 døde, 3107 sårede og 2836 savnede eller fanger). Av de 57 018 konfødererte som deltok, var tapene totalt på 7993 (1483 døde, 6402 sårede og 108 savnede eller fanger).[30] Siden det konfødererte angrepet ble utført mot en liten del av unionshæren (V Corps, en femtedel av hæren), var hæren som kom ut av slaget i relativt god form. Men selv om McClellan allerede hadde planlagt å flytte sin forsyningsbase til James-elva, gjorde nederlag ham nervøs og han tok den forhastede beslutningen med å oppgi sin fremrykning mot Richmond.[31]

Unionens tilbaketrekning rediger

Natten til 27. juni beordret McClellan at hele hans hær skulle trekke seg tilbake til en sikker base ved Harrison's Landing ved James-elva. Hans handling har forundret militærhistorikere helt siden den gang. Han var faktisk i en sterk stilling og hadde motstått sterke konfødererte angrep, mens han kun hadde satt en av sine fem korps inn i slaget. Porter hadde prestert godt mot tunge odds. Videre var McClellan klar over at krigsdepartementet hadde opprettet en ny Army of Virginia og beordret at den skulle sendes til halvøya for å forsterke ham. Men Lee hadde gjort ham nervøs, og han overga initiativet. Han sendte et telegram til krigsministeren som inkluderte uttalelsen: «Dersom jeg redder denne hæren nå, sier jeg deg rett ut at jeg kan hverken takke deg eller noen annen person i Wahington — du har gjort ditt beste for å ofre denne hæren.»[32]

McClellan beordret at Keyes' IV Corps skulle bevege seg vest for Glendale og beskytte hærens tilbaketrekning, og Porter skulle bevege seg til det høyereliggende området ved Malvern Hill for å utvikle defensive stillinger. Forsyningstogene fikk ordre om å bevege seg særover mot elva. McClellan dro til Harrison's Landing uten å spesifisere en eksakt tilbaketrekningsrute og uten å utnevne en nestkommanderende. Resten av Syvdagersslaget hadde han ikke direkte kommando over slagene. Gaines' Mill og Unionens retrett over Chickahominy var en psykologisk seier for Konføderasjonen og signaliserte at Richmond var utenfor fare.[33]

Lees kavaleri rapporterte at unionsstyrkene hadde oppgitt sitt forsvar av Richmond and York River Railroad og forsyningsdepotet i White House ved York-elva. Den informasjonen, pluss synet av store støvskyer sør for Chickahominy, overbeviste til slutt Lee om at McClellan hadde satt kursen for James-elva. Frem til dette tidspunktet forventet Lee at McClellan ville trekke seg tilbake mot øst for å beskytte sin forsyningslinje til York-elva, og han plassere sine styrker til å reagere på det, ute av stand til å handle skikkelig mens han ventet på bevis på McClellans intensjoner.[34]

Garnett's og Golding's Farm rediger

Konfødererte sør for Chickhominy utførte et stort rekognoseringsangrep for å bestemme plasseringen til McClellans tilbaketrekkende hær, mens Lees hovedangrep på Gaines' Mill pågikk den 27. juni. Magruder beordret brigadegeneral Robert A. Toombs' brigade fremover for å «føle på fienden.» Toombs, en politiker fra Georgia med avsky for profesjonelle offiserer, satte i stedet i gang et skarpt angrep ved morgengry mot Baldy Smiths divisjon fra VI Corps nær Old Tavern ved gården til James M. Garnett. Angrepet ble lett slått tilbake av brigaden til brigadegeneral Winfield S. Hancock.[35]

Toombs ble den 28. juni igjen beordret til å utføre en rekognosering, men endret det til et angrep over samme område og møtte fienden ved gården til Simon Gouldin (også kjent som Golding). Toombs tok på seg å beordre sin kollega, brigadegeneral George T. Anderson, til å slutte seg til angrepet. To av Andersons regiment, 7th og 8th Georgia, gikk foran Toombs' brigade inn i angrepet og ble utsatt for intense føderale motangrep fra 49th Pennsylvania og 43rd New York og mistet 156 menn.[36]

Disse var de eneste angrepene sør for Chickahominy i forbindelse med Gaines' Mill, men de hjalp til med å overbevise McClellan om at han ble utsatt for angrep fra alle kanter, økte nervøsiteten hans og hans bestemthet på å få sin hær i sikkerhet ved James-elva.[37]

Savage's Station rediger

Hoveddelen av McClellans hær samlet seg den 29. juni rundt Savage's Station på Richmond and York River Railroad. Dette var et føderalt forsyningsdepot siden rett før Seven Pines. De forberedte seg for en vanskelig kryssing gjennom og rundt White Oak Swamp. dette gjorde den uten sentralisert dirigering siden McClellan personlig hadde beveget seg sør for Malvern Hill etter Gaines' Mill uten å gi rettledning til korpsbevegelsene under retretten eller utnevne en nestkommanderende. Skyer av svart røyk fylte lufta siden unionsstyrkene hadde fått ordre om å brenne alt de ikke kunne bære. Unionsstyrkenes moral sank som en stein, særlig for de sårede som innså at de ikke ble evakuert fra Savage's Station sammen med resten av hæren.[38]

Lee gjennomførte en komplisert plan for å forfølge og ødelegge McClellans hær. Longstreets og A.P. Hills divisjoner snudde tilbake mot Richmond og så sørøstover mot kryssene ved Glendale, Holmes' divisjon satte kursen enda lenger sør mot området i nærheten av Malvern Hill, og Magruders divisjon ble beordret om å bevege seg østover for å angripe de føderales bakstyrker. Stonewall Jackson som ledet tre divisjoner skulle gjenoppbygge en bro over Chickahominy og sette kursen sørover mot Savage's Station, hvor han skulle knytte seg til Magruder og gi et sterkt slag som kunne få unionshæren til å snu seg og kjempe mens den trakk seg tilbake.[39] McClellans bakre styrker ved Savage's Station bestod av fem divisjoner fra Sumners II Corps, Heintzelmans III Corps og Franklins VI Corps. McClellan regnet sin fremste korpskommandant, Sumner, som inkompetent, derfor utnevnte han ingen til å lede bakstyrken.[40]

Den første kontakten mellom hærene skjedde kl. 09.00 den 29. juni, en kamp hvor fire regimenter var involvert 3 km vest for Savage's Station. Denne varte i rundt to timer før styrkene beveget seg bort fra hverandre.[41] Imens rykket ikke Jackson frem slik Lee hadde planlagt. Han tok seg tid til å gjenoppbygge broene over Chickahominy, og han fikk en uforståelig ordre fra Lees stabssjef som fikk ham til å tro at han skulle bli værende nord for elva og vokte krysningspunktene. Disse mislykkede gjennomføringene av den konfødererte planen ble matchet av unionssida. Heintzelman bestemte seg på egen hånd for at hans korps ikke trengtes for å forsvare Savage's Station, derfor bestemte han seg for å følge resten av hæren uten å informere sine medgeneraler.[42]

Magruder stod ovenfor problemet med å angripe Sumners 26 600 menn med sine egne 14 000. Han nølte til 17.00 da han sendte kun to og en halv brigade fremover. Unionsartilleriet åpnet ild og fremskutte vaktposter ble sendt fremover for å møte angrepet.[43] De to brigadefrontene til Kershaw og Semmes begynte å presse den trange defensive linja til en av Sedgwicks brigader. Sumner klarte denne delen av slaget på ujevnt vis og valgte regimenter til kamp fra forskjellige brigader nesten på måfå. Innen alle disse enhetene nådde fronten, var de to sidene omtrent likeverdige, to brigader hver. Magruder hadde vært konservativ i sitt angrep, men Sumner var enda mer konservativ. Av de 26 regimentene han hadde i korpset sitt, deltok kun 10 ved Savage's Station.[44]

Kampene endret seg til en blodig stillstand da mørket falt på, og kraftig tordenvær begynte å bevege seg inn. «Land Merrimack», det første tilfellet av et pansret jernbanebatteri som ble brukt i kamp, bombarderte Unionens front, noen av granatene nådde så langt bakover som felthospitalet. Den siste hendelsen den kvelden var da Vermont-brigaden i et forsøk på å holde flanken sør for Williamsburg Road, angrep inn i skogene og ble møtt med morderisk beskytning. De fikk større tap enn noen annen brigade på slagmarken den dagen.[45]

Tapstallene var rundt 1500 på begge sider, i tillegg til 2500 tidligere sårede unionssoldater som ble etterlatt for å bli tatt til fange da deres felthospital ble evakuert. Stonewall Jackson krysset til slutt elva rundt kl. 02.30 den 30. juni, men det var for sent til å knuse unionshæren slik Lee hadde håper. General Lee gav Magruder en reprimande, men ansvaret for den mistede muligheten må deles likt med det dårlige stabsarbeidet ved Lees eget hovedkvarter og en mindre enn aggressiv prestasjon av Jackson.[46]

Glendale (Frayser's Farm) og White Oak Swamp rediger

 
Syvdagersslaget, 30. juni 1862.
 
Syvdagersslaget, 1. juli 1862.

De fleste elementene i unionshæren hadde klart å krysse White Oak Swamp Creek innen kl. 12.00 30. juni. Omtrent en tredjedel av hæren hadde nådd James-elva, men resten marsjerte fremdeles mellom White Oak Swamp og Glendale. Etter å ha inspisert marsjlinja den morgenen, red McClellan sørover og gikk ombord i panserskipet USS «Galena».[47]

Lee beordret at hans hær skulle slå seg sammen mot de tilbaketrekkende unionsstyrkene som stoppet opp i flaskehalser på det for dårlige veinettet. Army of the Potomac manglet en samlet kommando og fungerte som en usammenhengende opprevet defensiv linje. Stonewall Jackson fikk ordre om å presse Unionens bakstyrke ved krysningspunktet ved White Oak Swamp, mens størstedelen av Lees hær, rundt 45 000 menn, skulle angripe Army of the Potomac midt i retretten ved Glendale, rundt 3 km sørvest, og dele den i to. Hugers divisjon skulle slå til først etter en 5 km lang marsj på Charles City Road, støttet av Longstreet og A.P. Hill viss divisjoner var rundt 11 km mot vest i et masseangrep. Holmes fikk ordre om å erobre Malvern Hill.[48]

Den konfødererte planen ble igjen ødelagt av dårlig utførelse. Hugers menn ble forsinket av felte trær som sperret Charles City Road og brukte timer på å hugge til en ny vei gjennom de tette skogene. Huger klarte ikke å ta alternative ruter, og i frykt for et motangrep, klarte ikke å delta i slaget. Magruder marsjerte rundt uten mål og mening, ute av stand til å bestemme seg for om han skulle hjelpe Longstreet eller Holmes. Lee beordret Magruder kl. 16.00 til å slutte seg til Holmes på River Road og angripe Malvern Hill. Stonewall Jackson beveget seg sakte og tilbrakte hele dagen nord for bekken og gjorde kun svake forsøk på å krysse og angripe Franklins VI Corps i slaget ved White Oak Swamp, forsøkte å gjenoppbygge en ødelagt bro selv om brukelige vadesteder lå i nærheten og gikk inn en meningsløs artilleriduell. Jacksons mangel på handling gjorde at noen enheter kunne avgis fra Franklins korps sent på ettermiddagen til å forsterke unionsstyrkene ved Glendale. Holmes' relativt uerfarne styrker gjorde ingen fremgang mot Porter ved Turkey Bridge på Malvern Hill, selv med forsterkningene fra Magruder, og de ble slått tilbake av effektiv artilleribeskytning og av føderale kanonbåter på James-elva.[49]

Mens de ventet på lyder fra Hugers forventede angrep, konfererte Lee, Longstreet og den besøkende konfødererte president Jefferson Davis kl. 14.00 på hesteryggen da de kom under kraftig artilleribeskytning som såret to menn og drepte tre hester. A.P. Hill, kommandanten i den sektoren, beordret at president og de høyere generalene skulle sendes bakover. Longstreet forsøkte å stilne de seks batteriene til de føderale kanonene som skjøt i hans retning, men artilleribeskytningen over lang distanse viste seg å være utilstrekkelig. Han gav ordre til oberst Micah Jenkins om å angripe batteriene som førte til generell kamp rundt 16.00.[50]

Angrepene var forsinket og ikke satt i gang slik det var planlagt, men disse angrepene til A.P. Hills og Longstreets divisjoner under Longstreets kommando viste seg å være det eneste som fulgte Lees ordre om å angripe hovedstyrken til Unionen. Longstreets 20 000 menn ble ikke forsterket av de andre konfødererte divisjonene under Huger og Jackson, til tross for at de var innenfor en 5 km lang radius. De angrep den usammenhengende unionslinja på 40 000 menn som var arrangert i en over 3 km lang bue nord og sør for veikrysset i Glendale, men de hardeste kampene var sentrert rundt stillingen som ble holdt av reservedivisjonen fra Pennsylvania til V Corps, 6000 menn under brigadegeneral George A. McCall, rett vest for Nelson Farm.[51]

Tre konfødererte brigader gjorde angrepet, men Longstreet beordret dem fremover stykkevis[52] over flere timer. Brigadegeneral James L. Kempers virginiere angrep gjennom de tette skogene først og dukket opp foran fem av batteriene til McCalls artilleri. Brigaden gjennomførte et entusiastisk, men uordnet, angrep, deres første kamperfaring, som førte dem gjennom kanonstillingene og brøt gjennom McCalls hovedlinje med Jenkins støtte. Dette ble fulgt opp noen få timer senere av brigadegeneral Cadmus M. Wilcox' alabamere. De konfødererte brigadene møtte sterk motstand, av og til å kamper ansikt til ansikt.[53]

Divisjonene til Hooker (mot sør) og Kearny og Slocum (mot nord) på McCalls flanker, holdt stand mot gjentatte konfødererte angrep. Sedgwicks' divisjon som hadde enheter både i reserve og rundt White Oak Swamp, kom opp for å fyll hullet etter et brutalt motangrep. Harde kamper fortsatte til rundt 20.30. Longstreet sendte nesten alle brigader i divisjonene han ledet, mens på unionssida hadde de blitt sendt inn individuelt for å tette hullene i linja ettersom de oppstod.[54]

Slaget var taktisk uten avgjørelse, men Lee mislyktes i å oppnå sitt mål om å forhindre de føderale å unnslippe og krøple McClellans hær, dersom han ikke ødela den. Unionstapene var 3797, de konfødererte nesten det samme på 3673, men mer enn 40% høyere i drepte og sårede. Jacksons ving av hæren og Franklins korps bestod av tusenvis av menn, men aksjonen ved White Oak Swamp inkluderte ikke infanteriaktiviteter og ble begrenset til først og fremst en artilleriduell med få tap.[55]

Malvern Hill rediger

Det siste slaget i Syvdagersslaget var det første hvor unionshæren okkuperte gunstig grunn. Malvern Hill tilbød god observasjon og artilleristillinger som ble forberedt dagen før av Porters V Corps. McClellan selv var ikke tilstede på slagmarken, og Porter var den fremste av korpskommandantene. Bakkene var ryddet for trær, noe som gav svært god oversikt, og de åpne markene mot nord kunne bombarderes av 250 kanoner[56], utplassert av oberst Henry J. Hunt, McClellans sjef for artilleriet. På den andre siden av det åpne landskapet, var terrenget preget av sumpgrunn og tette skoger. Nesten hele Army of the Potomac okkuperte høyden og linja strakk seg i en svær halvsirkel fra Harrison's landing helt til høyre og til Morells divisjon fra Porters korps helt til venstre som okkuperte de nordvestlige bakkene på høyden.[57]

Lee angrep den direkte i stedet for å forsøke å omgå den på flankene, i håp om at hans artilleri ville rydde vei for et vellykket infanteriangrep. Planen hans var å angripe høyden fra nord på Quaker Road ved å bruke divisjonene til Stonewall Jackson, Ewell, D.H. Hill og Whiting. Magruder fikk ordre om å følge Jackson og plassere styrkene sine til høyre for ham da han nådde slagmarken. Hugers divisjon skulle også følge med, men Lee reserverte seg retten til å plassere ham basert på utviklingen. Divisjonene til Longstreet og A.P. Hill som hadde deltatt mest i Glendale dagen før, ble holdt i reserve.[58]

Igjen var Lees kompliserte plan dårlig utført. De ankommende soldatene var forsinket av svært gjørmete veier og dårlige kart. Jackson ankom ved den sumpaktige bekken kalt Western Run og stoppet der. Magruders guider sendte han ved en feiltagelse på Long Bridge Road mot sørvest, bort fra slagmarken. Til slutt var slaglinja samlet med Hugers divisjon (brigadene til Wright og Armistead) på de konføderertes høyre side og D.H. Hills divisjon (brigadene til brigadegeneral John Bell Hood og oberst Evander M. Law) på Quaker Road til venstre. De ventet på det konfødererte bombardementet før de angrep.[59]

Uheldigvis for Lee, slo Henry Hunt til først ved å sette i gang det største artilleribombardementet i krigen fra 13.00 til 14.30. Unionens kanonmenn hadde overlegent utstyr og ekspertise, og satte de fleste av Konføderasjonens batterier ut av spill. Til tross for tilbakeslaget sendte Lee sitt infanteri fremover kl. 15.30, og Armisteads brigade hadde noe fremgang gjennom linja til Unionens skaprskyttere. Kl. 16.00 ankom Magruder og han ble beordret fremover for å støtte Armistead. Hans angrep var stykkevis og dårlig organisert. Imens sendte D.H. Hill sin divisjon fremover langs Quaker Road forbi Willis Church. Langs hele slaglinja, kom de konfødererte kun innenfor 200 meter fra Unionens sentrum og ble slått tilbake innen natten falt på. De led store tap.[60]

 Det var ikke krig, det var mord. 

Generalmajor D.H. Hill

Lees hær hadde et tapstall på 5355 (mot 3214 i inionsstyrkene) i dette bortkastede forsøket, men den fortsatte å følge etter unionshæren helt til Harrison's Landing. På Evelington Heights, som var del av eiendommen til Edmund Ruffin, hadde de konfødererte en mulighet til å dominere unionsleirene da de potensielt gjorde sin stilling på bredden av James-elva uforsvarlig, men de konfødererte stillingene ville da blitt utsatt for Unionens kanonbåter. Høydene var en eksepsjonell sterk defensiv stilling som ville vært vanskelig for Unionen å ta med infanteri. Kavalerikommandanten Jeb Stuart nådde høydene og begynte et bombardement med kun en kanon. Dette advarte de føderale om den potensielle faren, og de tok høydene før konføderert infanteri kunne nå området.[61]

Etterspill rediger

 Vår suksess har ikke vært like stor eller fullstendig som vi hadde håpet. ... Under ordinære omstendigheter skulle den føderale hæren ha blitt ødelagt. 

General Robert E. Lee[62]

 Samvittigheten min er i det minste klar i dette, at jeg har ærlig gjort det beste jeg kunne. Jeg skal overlate det til andre å bestemme om det var det beste som kunne vært gjort, og dersom de finner noen som kan gjøre det bedre er jeg fullstendig villig til å stige til sides og gi vei. 

Generalmajor George B. McClellan, brev til sin kone[62]

Syvdagersslaget gjorde slutt på Peninsula-felttoget. Army of the Potomac slo leir rundt Berkely-plantasjen, fødestedet til William Henry Harrison. Unionens defensive stilling var så sterk at Lee ikke vurderte å angripe den og trakk seg i stedet tilbake til forsvarsverket til Richmond. Med ryggen mot James-elva, var hæren beskyttet av Unionens kanonbåter, men led kraftig under varme, luftfuktighet og sykdom. I august ble de trukket tilbake på ordre fra president Lincoln for å forsterke Army of Virginia i Nord-Virginia-felttoget og det andre slaget ved Bull Run.[63]

Begge sider led store tap. Lees Army of Northern Virginia mistet rundt 20 000 menn (3494 døde, 15 758 sårede og 952 tatt til fange eller savnet) ut av totalt over 90 000 under Syvdagersslaget. McClellan rapporterte tapstallene til rundt 16 000 (1734 døde, 8062 sårede og 6053 tatt til fange eller savnede) ut av totalt 105 445. Til tross for deres seier, var mange konfødererte lamslått av tapene.[64]

Effektene av Syvdagersslaget var utstrakte. Etter en vellykket start på halvøya som forespeilet en tidlig slutt på krigen, ble moralen i nord knust av McClellans tilbaketrekning. Til tross for høye tapstall og klønete taktiske prestasjoner av Lee og hans generaler, var den konfødererte moralen skyhøy, og Lee fikk mot til å fortsette sin aggressive strategi gjennom andre Bull Run og Maryland-felttoget. McClellans tidligere posisjon som øverstkommanderende for alle Unionens arméer, som var ledig siden mars, ble fylt den 23. juli 1862 av generalmajor Henry W. Halleck, selv om McClellan beholdt sin kommando over Army of the Potomac. Lee reagerte på prestasjonene til sine underordnede ved å reorganisere hæren sin og ved å tvinge frem en forflytning av Holmes og Magruder ut av Virginia.[65]

Kommandanter rediger

Referanser rediger

  1. ^ a b Sears, Gates of Richmond, s. 195: «26. juni hadde Porters korps 28 100, sør for Chickahominy River hadde de andre fire korpsene 76 000.» Rafuse, s. 221, siterer 101 434 unionssoldater tilstede i tjenesten.
  2. ^ a b Sears, Gates of Richmond, s. 195: «26. juni hadde Magruder og Huger 28 900 sør for Chickahominy River, Longstreet, A.P. Hill, D.H. Hill, Jackson og deler av Stuarts kavaleribrigade, 55 800, Holmes i reserve, 7300» Rafuse, s. 221, siterer 112 220 konfødererte var til stede i tjeneste etter ankomsten til Jacksons styrke.
  3. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 345.
  4. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 343.
  5. ^ Miller, s. 8-18; Burton, Peninsula & Seven Days, s. 5; Eicher, s. 268-74.
  6. ^ Rafuse, s. 220; Miller, s. 20-25; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 26; Eicher, s. 275-80.
  7. ^ Eicher, s. 282; Sears, Gates of Richmond, s. 195, 359-63.
  8. ^ Eicher, s. 281-82; Sears, Gates of Richmond, 195, 364-67.
  9. ^ Esposito, tekst til kart 45 (kalte Stuarts raid «av tvilsom verdi»); Time-Life, s. 25-30; Rafuse, s. 221; Harsh, s. 80-81; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 18-23; Sears, Gates of Richmond, s. 195-97; Eicher, s. 282-83.
  10. ^ Eicher, s. 283; Time-Life, s. 31; Rafuse, s. 221.
  11. ^ Salmon, s. 96-97.
  12. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 183; Esposito, kart 44; Time-Life, s. 31; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 41-43; Salmon, s. 97.
  13. ^ Burton, Extraordinary Circumstances, s. 43; Sears, Gates of Richmond, s. 184.
  14. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 185-87; Time-Life, s. 31; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 45; Salmon, s. 98.
  15. ^ Eicher, s. 283; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 47-48; Sears, Gates of Richmond, s. 187-88.
  16. ^ Salmon, s. 98; Eicher, s. 283.
  17. ^ Burton, Peninsula & Seven Days, s. 63; Eicher, s. 283; Sears, Gates of Richmond, s. 194.
  18. ^ Esposito, kart 45; Harsh, s. 92; Eicher, s. 284; Salmon, s. 99-100.
  19. ^ Esposito, kart 45.
  20. ^ Sears, Young Napoleon, s. 205.
  21. ^ Burton, Peninsula & Seven Days, s. 66, 88; Time-Life, s. 34-36; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 62, 80-81; Rafuse, s. 221-25; Salmon, s. 100-01; Eicher, s. 283-84.
  22. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 208-09; Eicher, s. 284-85; Salmon, s. 101.
  23. ^ Kennedy, s. 93-94; Sears, Gates of Richmond, s. 183-208; Salmon, s. 99-101.
  24. ^ Time-Life, s. 45.
  25. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 210-26; Kennedy, s. 96; Eicher, s. 285; Salmon, s. 103-06; Time-Life, s. 45; Harsh, s. 94; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 83.
  26. ^ Burton, Extraordinary Circumstances, s. 89; Eicher, s. 285; Kennedy, s. 96; Salmon, s. 104-06.
  27. ^ Kennedy, s. 96-97; Sears, Gates of Richmond, s. 227-42; Salmon, s. 106.
  28. ^ Eicher, p. 287.
  29. ^ Salmon, s. 107.
  30. ^ Eicher, s. 288; Sears, Gates of Richmond, s. 289.
  31. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 249-51.
  32. ^ Burton, Extraordinary Circumstances, s. 151; Rafuse, s. 225; Burton, Peninsula & Seven Days, s. 88; Esposito, kart 46; Time-Life, s. 47-48.
  33. ^ Sears, Young Napoleon, s. 213, 219; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 164-65, 200.
  34. ^ Salmon, s. 107; Sears, Young Napoleon, s. 216; Rafuse, s. 225; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 156; Esposito, kart 46; Time-Life, s. 49; Harsh, s. 95.
  35. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 247, 258; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 143; Salmon, s. 108.
  36. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 258-59; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 170-74; Salmon, s. 108.
  37. ^ Salmon, s. 108.
  38. ^ Miller, s. 46; Eicher, s. 290; Salmon, s. 111; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 174.
  39. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 261; Salmon, s. 110; Eicher, s. 290.
  40. ^ Burton, Peninsula & Seven Days, 90; Eicher, s. 290; Sears, Gates of Richmond, s. 261; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 179-84; Salmon, s. 111.
  41. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 265-66.
  42. ^ Esposito, kart 46; Time-Life, s. 50; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 202; Eicher, s. 291; Sears, Gates of Richmond, s. 267; Salmon, s. 111-12.
  43. ^ Salmon, s. 112; Sears, Gates of Richmond, s. 270.
  44. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 271; Burton, Peninsula & Seven Days, s. 93; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 212-20; Salmon, s. 112.
  45. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 269-72; Eicher, s. 291; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 191.
  46. ^ Burton, Extraordinary Circumstances, s. 222-23; Sears, Gates of Richmond, s. 274; Salmon, s. 112; Eicher, s. 291.
  47. ^ Time-Life, s. 52; Rafuse, s. 227-28; Eicher, s. 290-91; Kennedy, s. 98; Salmon, s. 113.
  48. ^ Burton, Extraordinary Circumstances, s. 231-35; Esposito, kart 47; Eicher, s. 291; Salmon, s. 113-15.
  49. ^ Burton, Peninsula & Seven Days, s. 97-98; Time-Life, s. 52, 55; Rafuse, s. 226; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 251-54; Kennedy, s. 100; Salmon, s. 115; Eicher, s. 291-92.
  50. ^ Burton, Extraordinary Circumstances, s. 266-67, 275; Sears, Gates of Richmond, s. 290; Kennedy, s. 100.
  51. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 294; Kennedy, s. 100; Time-Life, s. 56; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 275-80; Salmon, s. 116.
  52. ^ Esposito, kart 47.
  53. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 294-99; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 281; Kennedy, s. 100; Salmon, s. 116.
  54. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 300-06; Kennedy, s. 100; Burton, Peninsula & Seven Days, s. 104-05; Time-Life, s. 59; Salmon, s. 116.
  55. ^ Burton, Extraordinary Circumstances, s. 257, 300; Time-Life, s. 60; Salmon, s. 119; Sears, Gates of Richmond, s. 307.
  56. ^ Burton, Extraordinary Circumstances, s. 307, sier 268 «somkunne brukes, ikke inkludert beleiringsartilleriet»
  57. ^ Time-Life, s. 63; Eicher, s. 293; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 309-10.
  58. ^ Burton, Peninsula & Seven Days, s. 109-10; Esposito, kart 47.
  59. ^ Eicher, s. 293; Burton, Peninsula & Seven Days, s. 110-12.
  60. ^ Burton, Peninsula & Seven Days, s. 116-19; Eicher, s. 293; Time-Life, s. 63, 87-71.
  61. ^ Burton, Extraordinary Circumstances, s. 381-83.
  62. ^ a b Burton, Extraordinary Circumstances, s. 391.
  63. ^ Rafuse, s. 231; Burton, Peninsula & Seven Days, s. 121; Time-Life, s. 72; Eicher, s. 296.
  64. ^ Sears, Gates of Richmond, s. 343-45; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 387.
  65. ^ Harsh, s. 96-97; Eicher, s. 304; Burton, Extraordinary Circumstances, s. 391-98; Time-Life, s. 90-92.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Syvdagersslaget&oldid=23334188»