Symfonisk rock
Symfonisk rock, også omtalt som Symfonisk prog, er en undersjanger til den progressive rocken. Symfonisk rock hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1970-tallet og er ofte strukturelt, tonalt og harmonisk inspirert av klassisk musikk.
| Symfonisk rock | |||
|---|---|---|---|
| Opprinnelse: | Progressiv rock, klassisk musikk, barokkpop | ||
| Sted og tid: | Slutten av 1960-tallet i Storbritannia og USA | ||
| Vanlige instrumenter: | Gitar, bass, keyboard, piano, trommer, fiolin, strykere og andre akustiske og elektriske instrumenter | ||
| Popularitet: | Hovedsakelig 1970-tallet | ||
I visse tilfeller ble det hentet inspirasjon direkte fra de klassiske komponistene og man spilte inn klassisk musikk med egen tolkning, noe som framfor alt ble gjort av Emerson, Lake & Palmer.
Det brukes ofte strykere, blåsere eller hele orkestre i symfonisk rock.
Musikkstilen rediger
Symfonisk rock rediger
Symfonisk rock er en undersjanger av progressiv rock. Meget forenklet kan man si at symfonisk rock kan beskrives som en kombinasjon av progressiv rock og klassiske musikktradisjon.[1]
Det er som med de fleste musikkategorier er det vanskelig å skille om et band eller album hører til i symfonisk rock eller en annen kategori, fordi kategoriene flyter over i hverandre.
Artistene og albumene som tilhører kategorien symfonisk rock må ha en fot i sjangrene progressiv rock eller progressiv metal og i tillegg ha med elementer fra klassisk musikk. Disse elementene kan være symfoniorkester, orkestrale synthesizere, symfonisk oppbygging av musikken, komplekse taktarter, eller andre ingredienser som får man til å tenke på symfonier eller orkesterverk når man hører dem.[2][3]
Som progressiv rock består ofte symfonisk rock av lange spor, enkelte ganger over en hel LP-side. Det å ha spor som var lengre enn 3 minutter og ikke ha noen klar singel/hit på albumet førte til at man ikke ble spilt på radio, og at man valgte en Ikke kommersiell tilnærming.[4]
Keyboard var viktig i den symfonisk rock storhetstid i 1970-årene, de blir ofte beskrevet som frodige. Det er lett å finne lange keyboardsoloer som minner om Johan Sebastian Bach eller melodiske verk som kunne vært skrevet av Georg Friedrich Händel.[3][4]
Mange av de progressive artistene og mange av konseptalbumene i 1970 og 80-årene går under kategorien symfonisk rock.
Sporene kan være instrumentale, men har de tekst er tekstene ofte utforskende, poetiske og intelligente tekster, i noen tilfeller nær fantasilitteratur, Sci Fi og enkelte band har tekster med politiske saker.[3]
_(cropped).jpg)
Første vers på Procol Harum sin sang "A Whiter Shade of Pale":
We skipped the light fandango
Turned cartwheels 'cross the floor
I was feeling kinda seasick
But the crowd called out for more
The room was humming harder
As the ceiling flew away
When we called out for another drink
The waiter brought a tray
videre handler sangen om:
One of sixteen vestal virgins
Who were leaving for the coast
And although my eyes were open
They might have just as well've been closed
Teksten er av Keith Reid som ikke spilte noe instrument i Procol Harum, men allikevel var regnet som et medlem i bandet.
Mange av tekstene fra denne sjangeren har vært flittig diskutert og tolket, ikke minst Procol Harum sine tekster, og spesielt mange har diskutert og tolket "A Whiter Shade of Pale".
Klassisk crossover rediger
Klassisk crossover er også omtalt som classical rock og operapop.
På slutten av 1980-årene kom det på markedet noen album hvor symfoniorkester spiller mer eller mindre kjente rock og pop komposisjoner, på plateomslagene begynte de å skrive «Symphonic Rock» eller «Classic Rock». Denne musikken hører hjemme under kategorien klassisk crossover og ikke symfonisk rock.
Crossover ble mer populær på 2000-tallet hvor også enkelte klassiske musiker har begynt å gi ut denne type musikk. De fleste av disse artistene holder seg mer til popen enn rocken og går under kategorien operapop.
Eksempel på artister som spiller klassisk crossover er Royal Philharmonic Orchestra, David Garrett og 2Cellos.
Rock eller pop med symfoniorkester rediger
Når en artist eller band spiller sine sanger med orkester er sangene fortsatt innen kategorien rock, pop eller annet. At det er med et orkester fører ikke til at det forandrer sjanger.
Eksempel, Elton John sitt album Live in Australia whit the Melbourne Symphony Orchestra (1987) er pop selv om han spiller med et symfonisk orkester.
Rockeopera rediger
En rockeopera er heller ikke symfonisk rock. Det er et konseptalbum som også blir fremført på sene eller film.
Eksempler på rockeoperaer er Tommy (1969) og Jesus Christ Superstar (1970).
Symfonisk metal rediger
Symfonisk metal er en underkategori til progressiv metal. Det brukes, på samme måten som symfonisk rock, til å betegne metallband som bruker symfoniske eller orkestrale elementer. Stilen har tunge trommer og gitarer med forskjellige elementer fra klassisk orkestermusikk, som symfoniske instrumenter, kor og noen ganger et fullt orkester, eller bare keyboard-orkestrering.
Symfoniske metalband kan også ha med klassisk skolerte vokalister, i så fall kan de også bli omtalt som opera-metal. De kanskje mest banebrytende og fremtredende eksemplene på symfoniske metalband er det svenske bandet Therion (1987), det finske bandet Nightwish (1996), det italienske bandet Rhapsody of Fire (1993) og de nederlandske bandene Within Temptation (1996) og Epica (2003).
Band og album rediger
The Beatles ga ut det banebrytende albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band i 1967, det hadde betydelige orkesterpassasjer og studioredigering, albumet kan vel ikke regnes som progressiv rock, men det hadde nok stor innflytelse på starten til symfonisk rock sjangeren. Samme år kom The Moody Blues med albumet Days of Future Passed hvor de i komposisjonene blander rock med orkesterarrangementer og det er med et fult symfoniorkester. Procol Harums album fra 1968 Shine On Brightly leker også med det orkestrale, det inneholdt den episke sangen "In Held Twas In I" (a, b, c, d og e). Disse komposisjonene og eksperimentene førte til det som skulle bli progressiv rock, nærmere bestemt symfonisk rock i Storbritannia.[1]
Som i alle andre sjangere hadde forskjellige symfoniske band forskjellige tilnærminger til den klassisk musikken, for eksempel er Yes og Genesis hovedsakelig påvirket av barokken og den klassiske perioden, mens Emerson Lake & Palmer har en forkjærlighet for postromantiske og moderne komponister som Mussorgsky, Rimskij-Korsakov, Bartok og Ginastera, noe som følger til at klangen deres er mindre melodisk og mer aggressiv.[3]
Eksempler på kjente band og album innen sjangeren er King Crimson med In the Court of the Crimson King (1969), Pink Floyd med Atom Heart Mother (1970), Yes med Fragile (1971), ELP med Tarkus (1971), Jethro Tull med Thick as a Brick (1972), Genesis med Foxtrot (1972), Focus med Hamburger Concerto (1974), Steve Hackett med Voyage Of The Acolyte (1975) og Camel med The Snow Goose (1975).
Disse gruppene er noen av de beste symfoniske rockebandene gjennom tidene og har spilt utallige utsolgte konserter over hele verden. Faktisk regnes noen av disse symfoniske rockerne til og med som de største rockebandene gjennom tidene. Derfor er det heller ingen overraskelse at symfonisk rock er godt respektert og godt representert i Rock N Roll Hall of Fame.[4]
Etter Days of Future Passed var det flere av gruppene som opererte innen sjangeren som spilte inn konsertalbum med symfoniorkester som for eksempel Deep Purple Concerto For Group and Orchestra (1969), Procol Harum Live in Concert (1972), Emerson Lake and Palmer in Concert (1977), Camel A Live Record (1978) og Mike Oldfield The Orchestral Tubular Bells (1989).
Sjangeren som ble populær på 1970-tallet har ikke vært død, den har fortsatt en sterk innflytelse i dag. På 90-tallet fikk den til og med en liten renessanse med band som svenske Änglagard med album som Epilog i 1994 og de amerikanske bandene Spocks Beard med for eksempel Beware of Darkness i 1996 og Echolyn som ga ut sitt første album, med samme navn, i 1991.[3]
Også tradisjonen med å spille inn konsertalbum med symfoniorkester lever videre som med Metallica som ga ut S&M (1999) og S&M2 (2020), Scorpions Moment Of Glory (2000), Yes Symphonic Live (2001), Ian Anderson Plays the Orchestral Jethro Tull (Live) (2005) og Barclay James Harvest Classic Meets Rock: Live (2007).
Referanser rediger
- ^ a b «RockBoar.net::Symphonic Rock». rockboar.net. Besøkt 24. november 2021.
- ^ «Symphonic Prog - Music genre - RYM/Sonemic». Rate Your Music (engelsk). Besøkt 24. november 2021.
- ^ a b c d e «Symphonic Prog, a progressive rock music sub-genre». Progarchives.com (engelsk). Besøkt 24. november 2021.
- ^ a b c «The Best Symphonic Rock Bands». Ranker (engelsk). Besøkt 24. november 2021.