Syagrius
Syagrius (født 430, død 486/487)[1] var den siste romersk hærfører i en romersk reststat i nordlige Gallia, nå kalt for kongeriket Soissons. Gregorius av Tours refererte til ham som reges Romanorum, «konge av romerne».[2] Syagrius’ nederlag for den frankiske kong Klodvig I er betraktet som slutten på Vestromerriket utenfor Italia.[3]
| Syagrius | |||
|---|---|---|---|
 Syagrius blir ført for Klodvig i 487 | |||
| Født | ca. 430 Lyon | ||
| Død | ca. 487 Augusta Suessionum | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete | |||
| Far | Aegidius | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
| Gravlagt | Augusta Suessionum | ||
Liv og virke rediger
Syagrius var sønn av Aegidius,[4] den siste romerske magister militum per Gallias. Aegidius fikk posisjonen i 458 som belønning for sin lojalitet,[5] og det samme året ledet han sine soldater i slaget ved Arelate (Arles) som ble utkjempet mellom den vestromerske keiser Majorianus og den vestgotiske konge Teoderik II.[6] Aegidius er kreditert for den hovedgrunnen til den romerske seieren.[7] Aegidius’ karriere var preget av kampen mot vestgoterne. Han døde brått i 464 eller 465,[8] og ble etterfulgt av sin sønn Syagrius. Aegidius’ førte til en ny vestgotisk invasjon, antagelig i området Auvergne,[9] og kan være grunnen til Syagrius flyttet sitt regjeringssete til byen Soissons, som også ga historiografisk navn til hans kongerike. Syagrius styrte denne gallo-romerske enklaven, beliggende mellom Loire og Seinen, fra sin fars død i 464 og fram til 486 da han ble beseiret i kamp med Klodvig.[10]
Tittel rediger
Historikere har mistrodd betegnelsen rex Romanorum, «romernes konge», som Gregorius av Tours ga ham. Godefroid Kurth avviste den så tidlig som 1893 som en ren feil, og konsensus siden har vært å følge Kurth basert generelt på at romerne mislikte betegnelsen siden Romas siste konge, Lucius Tarquinius Superbus, ble forvist. Artikkelen om Syagrius i verket Prosopography of the Later Roman Empire (1971-1992) omgår tittelen helt og foretrekker den mer nøytrale betegnelsen «romersk hersker (i nordlige Gallia)». Man kan tenke seg at barbarene ga ham tittelen konge ved tilsvarte hva de kalte sin egen leder, således at rex ble brukt i nøytral betydning ettersom Syagrius synes å ha fungert på kun lagt grunnlag i en barbarisk verden.[2][11]
Nederlag rediger
Vestromerrikets kontroll over Gallia kollapset fullstendig i løpet av 460-årene. Visigoterne erobret Sørvest-Gallia, mens frankerne ekspanderte gradvis vestover fra Rhinen og Syagrius fylte et slags maktvakuum mellom disse. Hvor stort dette området faktisk var er svært uklart, men det strakte seg neppe så langt vest som Aremorica. Til tross for at han var isolert fra de overlevende delene av Romerriket, klarte Syagrius å opprettholde en grad av romersk autoritet i nordlige Gallia i tjue år, og hans stat overlevde slutten på Vestromerriket i seg selv; den siste keiseren ble veltet eller drept i 476 og 480.
Syagrius klarte forsvare seg mot de saliske frankere som var internt delt mellom ulike konger, inkludert Kilderik I. Det er kjent at Kilderik hadde assistert gallo-romerne mot sakserne som ved et tidspunkt erobret Angers.[12] Ved Kilderiks død i 481 ble han etterfulgt av Klodvig I. Mens Kilderik ikke så noen behov for å velte den siste romerske utposten, samlet Klodvig en hær, utstedte en utfordring og møtte Syagrius’ styrker i kamp. Det er få detaljer om det påfølgende slaget ved Soissons, men resultatet var at Syagrius ble avgjørende beseiret og flyktet. Hans besittelser ble erobret og overtatt av Klodvig og frankerne.[13]
Som Edward Gibbon senere skrev, «Det vil være ikke være sjenerøs, uten mer nøyaktig kunnskap om hans styrker og ressurser, å fordømme Syagrius’ raske flukt som unnslapp slagets nederlag til det fjern hoffet i Toulouse.»[14] Toulouse var da hovedstaden til Alarik II, vestgoternes konge. Skremt av de seierrike frankerne, fengslet vestgoterne Syagrius og utleverte ham deretter til Klodvig. Han døde ikke lenge etter, stukket ned i hemmelighet i henhold til Gregorius av Tours.[15]
Etterkommere rediger
Til tross for drapet på Syagrius synes det som om hans familie klarte seg bra under frankisk styre. Kong Guntram sendte en grev Syagrius på diplomatisk reise til Østromerriket i 585. En annen etterkommer, Syagria, ga en stor donasjon med eiendom til munkene ved Novalesaklosteret i 739. «Det siste kjente medlemmet av familien Syagrii var en abbed ved Nantua som ble omtalt i 757.»[16]
Referanser rediger
- ^ «Syagrius of Burgundy, King of Soissons», Our Royal, Titled, Noble, and Commoner Ancestors & Cousins
- ^ a b Drinkwater, John; Elton, Hugh (2002): Fifth-Century Gaul: A Crisis of Identity?, Cambridge University Press, s. 289
- ^ Byfield, Ted (2003): Darkness Descends : A.D. 350 to 565, the Fall of the Western Roman Empire, Christian History Project, s. 202
- ^ Gregorius av Tours, II.18; II.27
- ^ MacGeorge, Penny (2003): Late Roman Warlords. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0199252442, s. 100.
- ^ Bunson, Matthew (1994): Encyclopedia of the Roman Empire. New York: Facts on File. ISBN 978-0816021352, s. 6.
- ^ Anderson, W.B. (1936): Sidonius: Poems and Letters, Vol. I: Poems, Letters, Book I-II. Cambridge: Harvard University Press. ISBN 9780674993273, s. 110.
- ^ MacGeorge, Penny (2003): Late Roman Warlords, s. 65, 120.
- ^ MacGeorge, Penny (2003): Late Roman Warlords, s. 125.
- ^ Laet, Sigfried J. de; Herrmann, Joachim (1996): History of Humanity: From the seventh century B.C. to the seventh century A.D., UNESCO, s. 246
- ^ MacGeorge, Penny (2003): Late Roman Warlords, s. 153.
- ^ Gregorius av Tours, II.18,19
- ^ Gregorius av Tours, II.27
- ^ Gibbon, Edward (2001): Decline and Fall of the Roman Empire, Penguin Classics, kapittel 38
- ^ Gregorius av Tours, II.37
- ^ Musset, Lucien (1965): The Germanic Invasions: The Making of Europe 400-600 AD, New York: Barnes & Noble Books, s. 127