Klodvig I

Klodvig I (latin: Chlodovechus; rekonstruert frankisk: *Hlodowig; født ca. 466, død 27. november 511) var en frankisk konge av Frankerriket, og et medlem av merovingerdynastiet som etterfulgte sin far Kilderik I som konge over de saliske frankerne i 481. Han var den første kongen av frankerne som samlet alle frankiske stammer under en hersker. Han endret formen på lederskapet fra en gruppe kongelige høvdinger til styre av en enekonge og sikret at kongedømmet ble gitt videre til sine arvinger.

Klodvig I Konge av de saliske frankere
Kong Klodvig, maleri av François-Louis Dejuinne, 1837
Født		ca. 466
Død		27. november 511 Paris (Frankerriket)
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Konge av Frankerne (481–511) romersk konsul
Ektefelle		Klotilde
Far		Childerik I
Mor		Basina
Søsken		Audofleda Lanthilde Aboflede
Barn		Teoderik Ingomer (tidlig død) Kildebert Klodomer Klotar I
Nasjonalitet		Frankerriket
Gravlagt		Sainte-Geneviève
Regjeringstid		509–511
Klodvig I på Commons

Merovingernes dynasti

Frankernes konge Konger av Neustria Konger av Austrasia Faramund 410–426 Klodio 426–447 Merovek 447–458 Kilderik I 458–481 Klodvig I 481–511   Kildebert I 511–558   Klotar I 511–561   Klodomer 511–524   Teoderik I 511–534     Teodebert I 534–548     Teodebald I 548–555 Klotar I 558–561   Karibert I 561–567   Kilperik I 561–584     Klotar II 584–629   Guntram 561–592     Childebert II 592–595     Teoderik II 595–613     Sigibert II 613   Sigibert I 561–575     Childebert II 575–595     Teodebert II 595–612     Teoderik II 612–613     Sigibert II 613 Klotar II 613–629   Dagobert I 623–629 Dagobert I 629–639   Charibert II 629–632     Chilperik 632   Klodvig II 639–658     Klotar III 658–673     Teoderik III 673     Childerik II 673–675     Teoderik III 675–691   Sigibert III 634–656      Kildebert den adopterte      656–661     Klotar III 661–662      Childerik II 662–675      Klodvig III 675–676      Dagobert II 676–679 Teoderik III 679–691 Klodvig IV 691–695 Childebert III 695–711 Dagobert III 711–715 Chilperik II 715–720   Klotar IV 717–720 Teoderik IV 721–737 Childerik III 743–751

Klodvig I var sønn av Kilderik I, en merovingerkonge av de saliske frankere, og Basina fra Thüringen. Han etterfulgte sin far i 481 da han var femten år gammel. Han erobret den gjenværende reststaten i Vestromerriket i slaget ved Soissons i 486, og ved sin død i 511 hadde han erobret det meste av de nordlige og vestlige delene av hva som tidligere hadde vært romersk Gallia.

Klodvig er viktig i fransk historiografi som «den første kongen av hva som ble Frankrike». Hans navn Klodvig er germansk, sammensatt av elementene hlod, «vidkjent» + wig, «kamp», og er opprinnelsen av det senere franske navnet Louis, gitt til 18 senere franske konger. Nederlandsk, det mest nært beslektede moderne språket til frankisk, lånte navnet på nytt som Lodewijk fra tysk på 1100-tallet. Navnet tilsvarer dagens tyske Ludwig, norske Ludvig, og på engelsk er han tradisjonelt blitt hetende Clovis.

Klodvig er også betydningsfull grunnet at han konverterte til katolisismen i 496, hovedsakelig grunnet hans hustru, Klotilde, som senere ble opphøyd til helgen for denne handlingen, og i dag æret av både den katolske kirke og den ortodokse kirke. Å knytte seg til den khalkedonske kristendom i motsetningen til den arianiske kristendommen som ble oppfattet som farlig kjetteri av katolikkene, verre enn selv barbariske frankere, i henhold til Gregorius av Tours som gjorde Klodvig til en helt i sitt historieverk Historia Francorum, «frankernes historie», hovedkilden til hans historie. At Klodvig konverterte førte til storstilt konvertering av hans frankiske undersåtter, og førte til religiøs forening på tvers av ulike folkeslag i hva som i dag er Frankrike og Tyskland, og førte senere til Karl den stores allianse med paven og den påfølgende fødselen til det tidlige det hellige romerske rike.

Liv og virke

Sammenslutning av frankiske stammer

Klodvigs erobringer mellom 481 og 511

Tallrike små, frankiske riker styrt av ulike høvdinger og småkonger eksisterte på 400-tallet. Saliske frankere var den ene av de to store frankiske stammene som okkuperte området vest for nedre Rhinen kjent som Toxandria, beliggende mellom elvene Maas (Meuse på fransk) og Scheldt (i hva som i dag er Nederland og Belgia). Deres maktbase begynte i sørvest rundt Tournai, hovedstaden i kongeriket, langs den moderne grensen mellom dagens Frankrike og Belgia.

Kilderik, Klodvigs far, ble konge av de saliske frankere i 457 ved sin fars død, Merovek, og styrte over de landområder han hadde mottatt som foederatus av romerne. I 463 gikk han inn i en allianse med Aegidius, magister militum av nordlige Gallia, for å beseire vestgoterne i Orléans. Kilderik døde i 482, rundt femti år gammel, og ble gravlagt som en rik mann i Tournai. Klodvig etterfulgte ham i samme posisjon.

Under Klodvig kom de salinske frankerne til å dominere sine naboer, innledningsvis støttet av sin tilknytning til Aegidius og romerne. Historikerne mener at både Kilderik og Klodvig var kommandanter av den romerske hæren i provinsen Belgica Secunda, og var underlagt magister militum. Klodvig vendte seg i midlertidig imot de romerske kommandantene, beseiret den gallo-romerske herskeren Syagrius, og sønn av Aegidus, i slaget ved Soissons i 486. Det er betraktet som slutten på Vestromerrikets styre utenfor Italia.

Klodvig fikk deretter den frankiske kongen Kararik og hans sønn fengselet og kronraket, etter at han hadde unnlatt å gi støtte til kampen mot Syagrius, og isteden stått på sidelinjen for å vente på utfallet. Kararik ble tvangsordinert som prest og hans sønn som diakon. I henhold til Gregorius av Tours, da Kararik klagde til sin sønn om deres vanære, skal sønnen ha svart at de skulle la håret vokse seg langt igjen, underforstått at de ville gjenerobre sine tidligere posisjoner. Da Klodvig fikk høre det lot ham dem henrette og konfiskerte deres rike og besittelser. Å skjære av håret var ikke kun for å ydmyke, men også å fjerne en politisk trussel. Det ble ment i Gregorius' tid at frankiske høvdinger eller småkonger som fikk sitt hår skåret av, mistet også retten til å være konge. Han fikk ytterligere en seier i 491 over en liten gruppe krigere fra Thüringen i øst.

Konge av frankerne

Klodvig leder frankerne til seier i slaget ved Tolbiac, maleri av Ary Scheffer (1836).

Ved denne tiden hadde Klodvig erobret alle frankiske riker vest for elven Maas, og systematisk fått drept deres høvdinger. De som gjensto var de ripuariske frankere i området rundt Köln, og som ikke hadde fulgt de saliske frankerne inn i Toxandria. Isteden hadde de krysset Rhinen og etablert seg i byene og villaene langs vestbredden. Silva Carbonaria utgjorde et naturlig grenseland mellom salinerne og ripuariene, men ikke for lenge. Et sted ved Lorraine begynte de to stammene å blande seg, og etter hvert søkte de ripuariske frankere beskyttelse under Klodvig. Den fienden de fryktet var alamannerne, den største trusselen fra de vestgermanske stammene. De var mange, godt bevæpnet, og hadde kavaleri, hvilket frankerne ikke hadde. Med hjelp fra andre frankiske stammer klarte Klodvig med nød og neppe å beseire alamannerne i slaget ved Tolbiac (dagens Zülpich) i 496. Klodvig kunne da strekke sitt maktområde så langt som til Basel i Sveits. Han gjorde Paris til sin hovedstad og etablerte et kloster dedisert til helgenene Peter og Paulus ved sørbredden av Seinen.

Gregorius, som gjorde Klodvig til sin helt, forventet ikke at han var perfekt, ikke mer enn den gammeltestamentlige David av Israel var det. Klodvig utførte Guds verk med krigers brutalitet. Gregorius redegjør tørt for Klodvigs brutale oppførsel, inkludert hans skrekkinnjagende uskikk i å uventet kappe folk i to med øks. Etter at Klodvig hadde drept to slektninger med øksen, og beordret en tredje til å bli drept, kommenterte Gregorius:

Så snart som alle tre var drept tok Klodvig over dere riker og deres rikdommer. På samme vis omsluttet han døden for mange andre konger og slektninger av seg, som han mistenkte å konspirerte mot hans kongerike. Ved å gjøre dette spredte han sitt herredømme over hele Gallia. En dag da han tilkalt en råd med sin undersåtter, er det sagt at han kom med følgende bemerkning om de slektninger han hadde utryddet: «Hvor trist det er at jeg lever blant fremmede som en ensom pilegrim, og at jeg har ingen av mine egne slektninger igjen til å hjelpe meg når katastrofer truer!» Han sa dette ikke fordi han sørget over deres død, men ettersom han på listig vis håpet å finne noen slektninger som fortsatt var i de levendes land og som han kunne få drept.

Gregorius, II.42

Slaget ved Tolbiac, fresko av Joseph Blanc, i Panthéon i Paris, ca. 1881.

Gregorius nedtegnet de systematiske krigene som fulgte Vouillé for å få fjerne andre frankiske reguli, småkonger, inkludert Sigobert den lamme; hans sønn Klodorik; Kararik, en annen salisk franker; Ragnakar av Cambrai og dennes bror Rikkar, og deres bror Rignomer av Le Mans. Klodvig ble den første konge av alle frankere i 508 etter at han hadde erobret Köln, hovedstaden til ripuariske frankere.

Klodvig sikret seg en allianse med østgoterne ved å gifte bort sin søster Audofleda til deres konge Teoderik den store. Da han hadde knust den alamanniske forbundet og utløst umiddelbar overgivelse av de sørlige områdene til Teoderik og østgoterne. Det førte til at bufferområdene mellom frankerne og østgoterne opphørte. Teoderik ble alarmert, og det er kjent at han ga klar beskjed til Klodvig om ikke å avansere videre.

Anerkjennelse fra Konstantinopel

Som følge av seieren ved Vouillé, mottok Klodvig et sendebud fra den bysantinske keiseren Anastasios I i Tours som hadde gitt ham tittelen som konsul; «og fra den dagen,» skrev Gregorius, «ble han hyllet som konsul eller augustus». Sistnevnte innebar han ble utnevnt som keiser, førstnevnte ikke. Anastasios' brev hadde den hensikt å gi Klodvig en ærestittel som hans med-kristne monark i vest, som anerkjente ham som et skinnende lys i vest. Klodvig misforsto gesten, han oppfattet seg selv som keiser, tok på seg purpurkappe og diadem, noe som Anastasios utvilsomt ikke hadde ment. Men Klodvig var langt unna, og den bysantinske keiseren ønsket at frankerne skulle være en motmakt til Teoderik og østgoterne i Italia, som var et større problem for Konstantinopel.

Klodvigs navn opptrer ikke på noen liste over konsuler, men uansett nyanser hadde den bysantinske keiseren anerkjent enda en barbariske høvding som den effektive hersker over en romersk provins, men det antyder videre at keiseren for en tid hadde vært i kontakt med frankerne, i det minste som en motmakt til goterne. Frankerne hadde kommet for å bli, og gallo-romerne, lojale til forestilling om et imperium, var innstilt på å samarbeide. Ytterligere en interessant i saken var kirken i Tours, vokterne av helligdommen til sankt Martin, Gallias skytshelgen. Kirken hadde spilt en rolle og hadde sett for seg Klodvig som en frankisk utgave av Konstantin den store. Gregorius fremmet denne forbindelsen i sin litterære framstilling.

Dåp

Klodvigs døp, maleri av Mester av Saint Giles, ca. 1500.

Klodvigs berømte konvertering til katolisismen grunnet påtrykk fra sin hustru Klotilde, en burgundisk prinsesse som var en katolikk til tross for den arianisme som var til stede ved hoffet i Burgund. Han ble døpt juledagen i 496 i en liten kirke i nærheten av den påfølgende klosterkirken Saint-Remi i Reims, utført av biskop Remigius av Reims. En statue av ham og biskop Remigius er siden blitt reist på stedet. Klodvig og hans hustru Klotilde ble gravlagt ved i Kirken til de hellige apostler, nå klosteret Sainte-Geneviève, i Paris.

Gregorius framstilte hans konvertering til å bli kristen som en pragmatisk beslutning. Hans hustru Klotilde argumenterte at de hedenske gudene hans var ikke særlig nyttige: «Hva har Mars og Merkur noen gang gjort for noen?» I 496, i henhold til Gregorius, fant Klodvig det hensiktsmessig å gi sin hustru rett da han sto i ferd med å gå i slag mot alamannerne. Han løftet blikket mot himmelen og ba: «Jesus Kristus, om du gir meg seier over fienden, vil jeg tro på deg. Jeg har påkalt mine egne guder, men jeg ser altfor klart at de har ingen hensikt å hjelpe meg.» Etter seieren dro han hjem til Klotilde og lot seg døpe. Samtidig ble tusenvis av hans egne menn døpt i samme omgang. Den kristne Gud ble oppfattet som en guddom som ga seier og således en bedre gud enn den hans forfedre hadde kjent. Det hindret ham på ingen måte å fortsette den kursen han allerede var på, behovet for krigsbytte, og motstand mot andre folk.

Tilhengerne av katolisismen trodde på at Gud faderen, Jesus og den hellige ånd er tre personer i et vesen (vesensenhet) i motsetningen til den arianske kristendommen, trodde at Jesus, som en adskilt og uttrykkelig vesen, var både underordnet til og skapt av Gud. Mens teologien til arianismen ble erklært som kjetteri ved konsilet i Nikea i 325, hadde misjonsarbeidet til biskop Wulfila konvertert de hedenske goterne til den arianske kristendommen på 300-tallet. Ved tiden til da Klodvig kjempet seg opp til å bli frankernes konge, hadde de gotiske arianerne dominerte det kristne Gallia, og katolikkene var i mindretall. Kongens katolske døp var av enorm betydning både i det politiske øyeblikket særskilt og for den påfølgende historien i det vestlige og det sentrale Europa generelt da Klodvig ekspanderte sitt herredømme over det meste av Gallia.

Gregorius, som ønsket å se Klodvig som en gallisk Konstantin, plasserte antagelig hans konvertering ti år for tidlig for at hans påfølgende kriger skulle framstå som korstog for den rette tro. Moderne historiografi har fremmet argumenter for at han ble konvertert og døpt rundt 503, det vil si rundt åtte år før han døde. Gregorius har ikke nødvendigvis forfalsket de historiske fakta, men at i hans sinn, besatt av konsekvensene av konverteringen, var hans seire og framgang ikke mulig uten at han hadde den katolske Gud ved sin side og gjorde hans arbeid. Gregorius tolket Klodvigs heftige villskap og grusomheter som guddommelig hevn, hans barbariske kvaliteter som gjorde ham til en passende forkjemper, magnus et pugnator egregius («en stor og praktfull kriger»), i hans egne ord, for katolisismen.

Som goterne var ikke frankerne en nasjon, men et forbund, de holdt sammen ved skikk og tradisjon, ved geografi og nødvendighet. Antagelig benyttet Klodvig kristendom som limet som skulle binde frankerne sammen, alliert med den katolske kirken, skulle frankerne og gallo-romerne konstruere den frankiske nasjon, Frankerriket. Katolisismen ga Klodvig bestemte fordeler mens han kjempet sitt for å påtvinge sitt overherredømme mot de konkurrerende maktene i vestlige Europa. Å konvertere til katolisismen adskilte ham fra andre germanske konger og riker i hans tid, som vestgoterne og vandalene. Som katolikk fikk han også støtte fra den galliske kirken og den gallo-romerske adelen i hans senere kriger mot vestgoterne.

Uansett har historikeren Bernard Bachrach argumentert for at hans konvertering fra frankisk hedendom forulempet og fremmedgjorde mange av de andre frankiske høvdingene og svekket Klodvigs militære posisjon i løpet av de neste få årene. I en interpretatio romana ga Gregorius de germanske gudene som Klodvig som oppga navn som tilsvarte romerske guder, som Mars og Merkur. Forstått bokstavelig kan en slik anvendelse antyde en sterk dragning hos de tidlige frankiske herskere til å søke prestisjen til den romerske kulturen, og å se på seg selv som Romerrikets arvtakere. Gregorius er og blir hovedkilden til lesningen av Klodvigs historie, men middelalderhistorikeren William Daly, som direkte bedømte Klodvigs påståtte barbariske og hedenske opprinnelse, valgte å overse Gregorius' versjon og baserte isteden sin tolkning på de knappe tidligere kildene, en vita av sankt Genoveva av Paris og brev til eller angående Klodvig fra biskopene og fra østgotiske Teoderik. Ingen som leser Gregorius kan hevde at kristendommen gjorde Klodvig myk og from. Han levde og døde som en frankisk høvding, en barbarisk «kriger i en heroisk tidsalder, en mann av blod og en som søkte gull. Men han skapte Frankerriket, og gjorde det innenfor Romerriket», i henhold til J.M. Wallace-Hadrill.

Senere år, død og arv

Graven til Klodvig i Klosterkirken Saint-Denis i Saint Denis.

Kort tid før sin død innkalte Klodvig til kirkemøte for de galliske biskopene i Orléans for å reformere kirken og styrke båndene mellom monarken og de katolske bispedømmene. Det var det første kirkeforsamling i Orléans, 31 biskoper vedtok 31 beslutninger om pliktene til de enkelte, om helligdommenes rettigheter, og om kirkedisiplinen. Disse vedtakene var like bestemmende for frankere som for gallo-romere, og den første som etablerte likhet mellom erobrerne og de erobrete.

Tradisjonelt er det sagt at Klodvig døde den 28. november 511; imidlertid antyder Liber Pontificalis at han fortsatt var i live i 513, og hans dødsdato kan således ikke var kjent som sikker. Klodvig ble gravlagt i Paris i Kirken til de hellige apostler, nå klosteret Sainte-Geneviève. Hans levninger ble på midten eller slutten av 1700-tallet flyttet til Klosterkirken Saint-Denis, ca. 9 km utenfor Paris.

Ved hans død ble hans kongedømme, etter frankisk skikk og tradisjon, fordelt på hans fire sønner, den eldste Teoderik (som han hadde fått med en første hustru eller frille, kanskje Evokildis av Köln) i Metz; og de tre han hadde fått med Klotilde: Kildebert i Paris; Klodomer i Orléans; og Klotar I i Soissons. Selv om Frankerriket besto og ble oppfattet som en enhet, skapte denne inndelingen med flere konger nye politiske enheter og åpnet for en tradisjon som førte til uenighet og innbyrdeskrig som varte til slutten av det meovingske dynasti i 751. Splittelsen fortsatte under de karolingiske kongene, selv om det var perioder hvor riket var samlet under en konge, mest særskilt er tiden under Karl den store. Frankerriket fikk en særskilt inndeling med en kulturell innflytelse delt mellom øst og vest for den kongelige makt. Disse senere politiske, språklige og kulturelle enhetene ble til kongeriket Frankrike, de tallrike tyske statene, og de delvis selvstendige kongerikene Burgund og Lotharingia.

Den førromerske administrasjonen av Gallia besto ved Klodvigs død og under hans fire sønner, og fungerte på nivå av civitas og ble derfor ikke forstyrret av oppdelingen. Administrativ oppdeling var ikke nytt for gallo-romerne, men innbyrdeskrig var forstyrrende som forsøkte å tilpasse seg et felles fedreland med barbarer som hadde en komplisert arv med familiestrid, blodhevn og nye problemer med lensbesittelse på landområder. En del av dette kan bli sett i en samling av frankiske skikker og lover kjent som Lex Salica, saliske lov, som skjedde under Klodvig. Romersk lov ble nedskrevet med støtte fra gallo-romere for å reflektere den saliske lovmessige tradisjon og kristendom, og med store tillegg fra romersk tradisjon. Loven listet flere ulike forbrytelser og med de bøter som var knyttet til dem. Denne samlingen, slik som den er blitt bevart, er ikke udelt et verk fra Klodvigs tid. Den er bearbeidet og gitt tillegg fra de påfølgende århundrene. Den bombastiske prologen av den lengre versjonen er antagelig fra 700-tallet, og formatet til hele samlingen er preget av 800-tallet. Frankisk dagligliv, som reflektert i denne samlingen, er svært lik angelsaksiske eller burgundisk dagligliv, og adskiller seg ikke stort fra andre germanske stammer i tidlig middelalder. Hardest straff ble gitt til gravtyveri. Familien som institusjon krevde størst beskyttelse, selv på kostnad over den enkelte. Kvinner hadde ingen større rettigheter, ingen kvinne kunne arve land mens det fortsatt var en mannlig slektning som levde, og som i Klodvigs tilfelle, farsarven ble likt fordelt mellom sønnene.

Arven fra Klodvigs erobringer, et frankisk kongerike som besto av romerske Gallia og deler av vestlige Tyskland, overlevde lenge etter hans død. Til det franske folk er han grunnleggeren av Frankrike. Kanskje forringende for hans ettermæle, er hans førnevnte deling av riket. Det var ikke langs nasjonale eller selv geografiske skillelinjer, men hovedsakelig for sikre lik inntekt blant hans sønner. Selv om det antagelig ikke var hans hensikt førte delingen til gjentatte innbyrdeskriger i Gallia, og til sist førte til hans slekts undergang da det ble et mønster som gjentok seg i framtidige generasjoner. Ved sin konvertering til katolisismen gjorde Klodvig seg til en alliert av paven, og dens beskytter. Det var et tveegget sverd: Da de frankiske fyrstene var klar til å kvitte seg med kongehuset, var det godkjennelsen fra pavedømmet som ble søkt først.

Litteratur

Primærkilder

• Gregorius av Tours: Historia Francorum

Sekundærkilder

• Bauer, Susan Wise (2010): The History of Medieval World, London/New York: W.W. Norton, ISBN 978-0-393-05975-5
• Brown, Peter (2003): The Rise of Western Christendom. Malden, MA, USA: Blackwell Publishing Ltd.
• Burrow, John (2007): A History of Histories, Penguin, ISBN 978-0-140228-379-2
• Edward James (1982): The Origins of France: Clovis to the Capetians 500-1000. Macmillan
• Geary, Patrick (2003): Readings in Medieval History: Gregory of Tours History of the Franks. Canada: Broadview Press Ltd.
• Wallace-Hadrill, J.M. (1962): The Long-haired Kings. London
• Wallace-Hadrill, J.M. (1964): The Barbarian West 400-1000, 5. utg., London: Hutchinson University Library
• Wood, Ian (1994): The Merovingian Kingdoms, Longman

Eksterne lenker

• (en) Clovis I – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Forgjenger:  Kilderik I	De saliske frankernes konge (482–ca 509)	Etterfølger:  erobret Frankia
Forgjenger:  Erobringen av Frankia	Frankernes konge (ca 509–ca 511)	Etterfølger:  Kildebert I i Paris Klotar I i Soissons Klodomer i Orléans Teoderik i Reims