Svogerpartiet
Svogerpartiet, eller svigersønnenes parti, var en gruppe adelsmenn som ble giftet inn i den danske kongefamilien på midten av 1600-tallet. Svogerpartiet var ikke et «parti» i ordets forstand, det var ingen gruppe med felles politisk ideologi eller agenda. En bedre beskrivelse vil være å kalle dem en gruppe innflytelsesrike menn som på bakgrunn av deres relasjoner til kongehuset hadde mye å vinne eller tape i samhandling med kongen og hans politikk. Noen av disse mennene støttet kongen og pleiet hans velvilje for å oppnå goder, mens andre brukte deres stilling til å svekke kongemakten til egen fordel. Svogerne var derfor kongemaktens nærmeste samarbeidspartnere og samtidig dens argeste motstander.
Svogerpartiet mistet sin innflytelse og betydning etter innføringen av det personlige eneveldet, høsten 1660.
Bakgrunn rediger
Før eneveldet ble innført i Danmark-Norge i 1660 var Danmark et diarki hvor makten var fordelt mellom kongen og adelen, representert av riksrådet.[1] Kong Christian IV var en aktiv politisk skikkelse og hadde store planer om hvordan Danmark skulle bli Nordens økonomiske og militære stormakt. Det eneste som sto i veien for kongens krumspring var høyadelen i riksrådet. Christian IV så derfor et reelt behov for å bringe høyadelen nærmere kongemakten. Han giftet derfor bort flere av døtrene sine med Kirsten Munk til fremgangsrike adelsmenn og fikk disse valgt inn i riksrådet. Disse svigersønnene ble svært innflytelsesrike som følge av konenes status som kongsdøtre; men de ble ikke de lojale støttespillerne som Christian IV hadde håpet på.[2][3]
Etter Christian IVs mislykkede involvering i trettiårskrigen (1625-29) og det følgende nederlaget under Torstensonfeiden (1643-45) var kongemakten på sitt laveste. Kronen trengte penger og den trengte mannskaper. Adelen var ikke villige til å gi disse til kongen uten vederlag. Resultatet ble at Christian IV måtte tildele adelen mer makt, på bekostning av sin egen.[4] Riksrådet, og svogerne som satt i riksrådet, var dermed blitt innflytelsesrike nok til å drastisk redusere kongemakten.
Svigersønnene rediger
- Frands Rantzau, gift med Anne Cathrine Christiansdatter.
- Christian von Pentz, gift med Sophie Elisabeth Christiansdatter.
- Corfitz Ulfeldt, gift med Leonora Christine Christiansdatter.
- Hans Lindenov, gift med Elisabeth Augusta Christiansdatter.
- Hannibal Sehested, gift med Christiane Christiansdatter.
- Ebbe Ulfeldt, gift med Hedvig Christiansdatter.
Tronskiftet rediger
Christian IVs eldste levende sønn og riksrådets utvalgte tronarving døde den 2. juni 1647. Christian IV gikk straks til verks for å få sin nesteldste sønn, Hertug Fredrik, valgt til ny tronarving. Svigersønnene gikk sammen med resten av riksrådet og fremla krav som Christian IV måtte gå med på, dersom Fredrik skulle bli valgt til tronarving.[5] Stendermøtet som skulle velge Fredrik til tronfølger ble innkalt til april 1648, men Christian IV døde allerede den 28. februar, 70 år gammel. Den avdøde kongens svigersønn og rikshovmester, Corfitz Ulfeldt, med resten av riksrådet i ryggen, sto derfor fritt til å diktere kongemaktens fremtid.[6] Dette førte til at Kong Fredrik IIIs håndfestning av 6. juli 1648 var den strengeste noen dansk konge noensinne har måtte undertegne.[7] Fredrik III stolte ikke på svogerne sine og så på dem som sine politiske rivaler, med unntak av Hannibal Sehested som stilte seg på kongemaktens side.[8]
Rikshovmester Ulfeldt hadde vært motstander av kongemakten siden 1644, da han ble beskyldt for underslag og korrupsjon[9] av Christian IV. Han var også den nærmeste støttespilleren til sin eksilsendte svigermor, Kirsten Munk, og mange av hans utspill mot Christian IV og Fredrik III var på oppfordring fra henne.[10]
Svogerpartiets fall rediger
Ett av kravene Christian IV måtte gå med på i 1647–48 var en renvasking av Corfitz Ulfeldt etter anklagene om underslag. Dette hindret ikke Fredrik III i å starte en omfattende granskning av Ulfeldt og hans virke,[11] som i 1651 endte med at han måtte flykte til Sverige. Corfitz Ulfeldt slektning, svoger og riksrådsmedlem Ebbe Ulfeldt, dro også til Sverige i eksil etter å ha blitt fratatt sin embeter etter anklage om bondeplaging.[12]
Corfitz Ulfeldt kom på kant med svenskekongen Karl X Gustav og måtte forlate Sverige igjen i 1658. I 1662 ble han dømt til døden in absentia for å ha tilbudt den danske tronen til kurfyrsten av Brandenburg. Ulfeldt døde i Tyskland i 1664.
Hannibal Sehested ble også etterforsket for underslag og korrupsjon, men her var det riksrådet som hadde lagt ut anklager mot ham. Sehested satt som stattholder i Norge og førte en separasjonspolitikk som ikke falt i god jord blant standfellene i Danmark. Han ble tilbakekalt til København for å svare for seg. Det endte med at han ble tvunget til å fratre sin stilling.[13] Siden Sehested hadde kongens velvilje ble han tatt inn i varmen igjen, og fra 1660 frem til sin død seks år senere fungerte han som leder for Rentekammeret (finansvesenet).[14]
Høsten 1660 kuppet Fredrik III makten og innførte eneveldet. Med unntak av Sehested var det ingen av Fredrik IIIs svogere som gjorde karrière i det nye regimet.
Referanser rediger
- ^ Dyrvik, Ståle. Truede tvillingriker 1648–1720. Universitetsforlaget 1998. Side 25.
- ^ Dyrvik. Side 18–21, 27.
- ^ Mykland, Knut. Skiftet i forvaltningsordningen i Danmark og Norge : i tiden fra omkring 1630 og inntil Frederik den tredjes død. Bergen 1967. Side 13.
- ^ Mykland. Side 17-19.
- ^ Dyrvik. Side 19–20.
- ^ Dyrvik. Side 37.
- ^ «Fredrik IIIs håndfestning, 1648». Besøkt 13.04.2016.
- ^ Dyrvik. Side 27–28.
- ^ Rian, Øystein. Den aristokratiske fyrstestaten 1536-1648. Universitetsforlaget 1997. Side 335.
- ^ Jespersen, Leon. «Kirsten Munk (1598–1658)». Besøkt 08.02.2016.
- ^ Dyrvik. Side 38-39.
- ^ Gyldendal. «Ebbe Ulfeldt». Besøkt 13.04.2016.
- ^ Dyrvik. Side 39-42.
- ^ Dyrvik. Side 110.