Stephen Langton

Stephen Langton (født ca 1150 i Langton by Wragby nær Lincoln i Lincolnshire i England, død 9. juli 1228 i Slindon ved Chichester i Sussex) var en engelsk prelat, biskop, kardinal og statsmann.

Stephen Langton
Født		ca. 1150 Lincolnshire
Død		9. juli 1228 Sussex (England)
Beskjeftigelse		Teolog, katolsk prest
Embete		Kardinal (1205–) romersk-katolsk erkebiskop av Canterbury (1207–1228)
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		Canterburykatedralen
Stephen Langton på Commons

Gravminne i kirken St Mary i Slindon.

Liv og virke

Bakgrunn

Stephen Langtons far var Henry Langton, en landeier i Langton by Wragby i Lincolnshire. Stephen Langton kan ha blitt født i et vollgravbefestet gårdshus i landsbyen, og fikk sannsynligvis sin første undervisning på den lokale katedralskolen, i Lincoln som ikke lå langt unna. En lokal legende vil snarere at han ble født i Friday Street i Surrey.

Hans bror Simon Langton ble valgt til erkebiskop av York i 1215, men valget ble underkjent – ikke approbert – av pave Innocens III. Simon skulle senere virke for sin bror Stephen som erkediakon i Canterbury i 1227. Simon og Stephen hadde en annen bror, ved navn Walter, en knekt som døde barnløs.

Høyere studier, høyskolelærer

I en alder av 15 dro han til Paris, hvor han studerte de syv fri kunster og deretter teologi. En slik opplæring kunne vare i rundt 15 år. Han underviste etterhvert i teologi i Paris fra 1180-tallet som magister.

Universitetet i Paris ble ikke etablert før rundt 1200, men i 1165 var det anslagsvis 3000 studenter i Paris, som med dette utgjorde omtrent en tidel av befolkningen i byen på den tiden. Langtons lærere i de syv kunster er ukjente, men den viktigste teologilæreren i Paris på den tiden var Peter Cantor. Hvorvidt Langton noen gang var en formell elev av Peter Cantor kan diskuteres, men det er ingen tvil om at Cantor påvirket ham i hans valg av teologiske spørsmål og i hans tolkning av Bibelen.

Broren Simon Langton fulgte ham til Paris. Langton ble opprinnelig støttet av familien til han mottok kirkelige prebender i York og senere fikk de to prebender fra Notre Dame i Paris for å kunne forsørge seg selv. Mellom 1191 og 1205 bodde han midlertidig i York, hvor han er nevnt som mester Stephen Langton som vitne i dokumenter av erkebiskop Geoffrey. I 1226, mens han fortsatt var en gammel mann, husket han sine gode tider i York. Sannsynligvis mottok han prebender i Paris fra den franske kong Filip II og prebender i York fra erkebiskop Geoffrey. Dette brakte Langton tidlig inn i en allianse med to menn som senere ble bitre motstandere av kong Johan av England, selv om Geoffrey var hans halvbror.

Teologisk virke og innflytelse

I likhet med Peter Cantor omga Langton seg senere som lærer med dyktige elever. Av disse gjorde minst to, om ikke seks, bemerkelsesverdige karrierer, blant dem Richard Poore, senere biskop av Chichester, Thomas av Marlborough, som var abbed i Evesham Abbey fra 1229 til 1236, Henry av Sandford, Alexander Stavensby, senere biskop av Rochester, senere biskop av Coventry og Lichfield, dansken Anders Sunesen, senere erkebiskop av Lund, og også Bernardo II, senere erkebiskop av Santiago, som eide en stor samling av Langtons skrifter.

Langton skrev for det meste teologiske skrifter, hans fokus var den bibelske eksegese av Det nye og, med unntak av Salmene, Det gamle testamente. Antagelig begynte han å komponere sine skrifter som forelesninger for sin undervisningsvirksomhet. Men siden knapt noen av hans egne skrifter har overlevd, bare redigeringer og kopier av hans elever eller referater av hans prekener, er omfanget av hans aktivitet vanskelig å anslå. Da han ikke var i stand til å inneha embetet mellom 1207 og 1213 og fra 1216 til 1218, reviderte han sannsynligvis skriftene sine. Langton strukturerte skriftene sine i tre stadier, etter Cantors modell. Først diskuterte han et teologisk spørsmål, etterfulgt av en kommentar til et avsnitt fra Bibelen, og til slutt en preken. Han brukte eldre verk fra Glossa ordinaria og nyere forfattere som Andreas av St. Viktor og Petrus Lombardus. I sitt arbeid la Langton fremfor alt vekt på den åndelige betydning av tekstene.

Innovasjon av Bibelens inndeling

Den klassiske inndelingen av bokrullene med Bibelens bøker hadde alltid vært blanke felter ved slutten av (petuhoth) eller midt i (setumoth) linjene. Men det antas at Langton var den som delte inn Bibelen i det moderne standardarrangement med kapitler, Skjønt kardinal Hugo de Sancto Caro også er kjent for å ha utviklet en systematisk enndeling av Bibelen (mellom 1244 og 1248), er det Langtons arrangement i kapitler som har vedvart inn i de moderne tider.

Denne kapittelinndelingen ble etterhvert også tatt i bruk i de ortodokse kirker og i jødiske bibelutgaver da boktrykkerkunsten kom, på grunn av dens praktiske nytteverdi. Sammen med nummereringen av kapitlene fant inndelingen av bøkene Samuel, Kongebok, Krønikebok og Esra(–Nehemia) i to veien inn i de hebraiske bibeltrykkene for første gang.

De protestantiske bibeloversettelsene skulle også benytte erkebiskop Langtons bok- og kapittelinndeling, slik at den i dag er i bruk nesten universelt. Den enhetlige underinndeling i vers er, i det minste i Det gamle testamente, mye eldre; den var allerede fiksert av masoretene med en spesiell aksent (Sof pasuk) fastsatt skriftlig. Nummereringen av versene ble derimot først etablert i løpet av 1500-tallet; den var spesielt nyttig for å sammenligne bibelutgaver på forskjellige språk. Dagens sitatstandard kombinerer dermed Langtons latinske kapittelnummerering med den tradisjonelle hebraiske versinndelingen. Inndelingen av vers i Det nye testamente går derimot bare tilbake til Robert Estienne i 1551.

Kardinal

Pave Innocens III, som hadde vært hans studiekamerat, kalte ham i 1206 til Roma og gjorde ham til kardinal-presbyter, med San Crisogono som tittelkirke.

Erkebiskop av Canterbury

Idet det etter Hubert Walters død var oppstått en tvist om valget av hans etterfølger som erkebiskop av Canterbury, og de både stridende partiers kandidater i Roma søkte pavens bekreftelse, kasserte Innocens' begges valg, og klarte å få munkene som var kommet fra Canterbury til Roma å istedet velge Langton, som derpå ble bispeviet av paven til sitt nye embede, i Viterbo den 17. juni 1207. Da kong Johan nektet å anerkjenne Langton som erkebiskop, utferdiget paven et interdikt mot England i 1208, og under den pågående striden erklærte paven at kongen hadde mistet sin rett til å sitte på tronen (Johan «uten land»); deretter ga paven Filip August av Frankrike i oppdrag å utføre avsetningsdommen (1212). Langton oppholdt seg disse årene i cistercienserklosteret Pontigny, nær Sens, og arbeidet – uten å gi avkall på kirkens krav – iherdig for en fredelig løsning.

Til England kom han som også av kongen anerkjent erkebiskop først i juli 1213. I konflikten mellom kongen og baronene stilte Langton seg på baronenes side. Han gav dem sin støtte, også etter at kongen hadde vunnet paven for sitt tronkrav, og bemidlet som et av kongens ombud den store overenskomst ved Runnymede, da «det store frihetsbrevet» (Magna Charta) ble utferdiget (1215).

For sin vegring mot å bannlyse baronene som opprørsmenn ble Langton kort derpå suspendert ved en pavelig legat, og da han samme år ankom til Roma for å delta på det fjerde Laterankonsil, klarte han ikke å få pave Innocens til å oppheve suspensjonen. Først i 1218 ble det ham tillatt å vende tilbake til England, der han ble det kongelige partis fremste støtte under Henrik IIIs mindreårighet. På synoden i Osney (vest for Oxford) som Langley åpnet den 17. april 1222 gjennomdrev erkebiskop Langton en serie statutter og dekreter, kjent som Constitutions of Stephen Langton, som er de eldste engelske kirkelige provinscanones og som delvis fortsatt anses være av grunnleggende betydning for engelsk kirkerett.

Erkebiskop Langton skulle i 1222 bli den første som beskrev i en skildring bevart for ettertiden en stigmatisering (at Jesu sårmerker oppstår hos et menneske); den var funnet sted i England det året.

Død

Stephen Langton døde i Slindon nær Chichester i Sussex, den 9. juli 1228. Han ble gravlagt på åpen grunn ved siden av Canterbury Cathedrals sørlige tverrskip. St Michael's Chapel ble senere bygget over stedet (nå Buffs Regimental Chapel).

«Stephen Langton Trail», anlagt til feiringen av 800-jubileet for Magna Carta, starter i Langton by Wragby og fører til Lincoln, der et av de opprinnelige eksemplarer av charteret er oppbevart.

Bevarte verker

• Commentaria in libros Regum I–IV MS-B-131. Zisterzienserabtei, Altenberg 13. årh., 1. Hälfte
• Pinsesekvensen Veni Sancte Spiritus tilskrives ham
• Der Sentenzenkommentar. Aschendorff, Münster 1952 (Nachdruck 1995, ISBN 3-402-03167-1)

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

• kardinal Ottaviano (? -1206) *
• Pave Innocens III (1160-1216) *1198
• Kardinal Stephen Langton (1150-1228) *1207

Litteratur

• John W. Baldwin: Master Stephen Langton, Future Archbishop of Canterbury: The Paris Schools and Magna Carta. I: English Historical Review (CXXIII/503), S. 811–846.
• Stephan Ernst: Stephan Langton. In: Lexikon für Theologie und Kirche. 9, Freiburg/Basel/Roma/Wien ³2000, 965f.
• G. Lacombe: The Questions of Cardinal Stephen Langton. In: The Scholasticism. Vol. 3, 1929, S. 1–18, 113–158 (der zweite Artikel ist gemeinsam von G. Lacombe und A. Landgraf gefertigt und gezeichnet)
• Frederick M. Powicke: Stephen Langton. Clarendon Press, Oxford 1928
• (de) Klaus Reinhardt: «Langton, Stephan» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 4, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-038-7, sp. 1127–1130.