Petrus Lombardus (Peter Lombarderen eller Peter Lombard), antagelig født mellom 1095 og 1100 i Lumellogno, i nærheten av Novara, Italia, død 20. juli 1160 i Paris, var en skolastisk teolog, samt biskop av Paris. Han er først og fremst kjent for sin antologi over kirkefedernes lærdom, Sententiæ, som ble en standardtekst i teologi, hvilket også gjorde ham kjent som «Magister Sententiarum».

Petrus Lombardus
Født1100-årene[1]Rediger på Wikidata
Novara
Død1160[2]Rediger på Wikidata
Paris[3]
BeskjeftigelseKatolsk prest, teolog, professor, katolsk biskop Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Paris, Sorbonne
School of Reims
Universitetet i Bologna
NasjonalitetKongeriket Frankrike[4][5]

Fasaden på Notre-Dame

Liv rediger

Petrus Lombardus ble født i det som synes som i en fattig familie i Lombardia. Det mangler historisk sikre opplysninger om hans første tretti år, noe som innebærer hans opphav, skolegang, og sosiale bakgrunn. Det synes trolig at han fikk sin utdannelse ved katedralskolene i Novara og Lucca. Otto, biskopen av Luccia, og Bernhard av Clairvaux ble hans beskyttere, og han kunne derfor reise fra Italia og fortsette sine studier i Reims og i Paris. Han kom til Paris i 1136, men i årene fram til 1142 finnes det ingen opplysninger om ham da han fikk oppmerksomhet som lærer og forfatter. I Paris kom han i kontakt med Peter Abelard og Hugo av St. Victor som var tidens store teologer.

Også i 1145 ble Petrus Lombardus «magister», noe som tilsvarer professor, ved katedralskolen i Notre-Dame de Paris. Han var meget populær foreleser, noe som kan ha spilt en rolle da prestene i Notre-Dame tilbød ham å bli tatt opp i deres fellesskap. I 1144 ble han offisielt betraktet som en feiret teolog. De fleste prestene ved Notre-Dame var tilknyttet huset Capet enten ved blodsbånd eller ved inngifte med høyere tjenestemenn eller tilhørte den franske adelen. Det var ikke tilfellet med Petrus Lombardus som heller ikke hadde egne kontakter i Paris. Han blir av den grunn fremstilt som en som kom seg fram utelukkende av egne akademiske meritter, hans gjeld til Bernhard av Clairvaux til tross.

Han deltok ved konsilet i Reims som teologisk ekspert. Etter 1150 ble han diakon og i 1156 eller muligens i 1152 erkediakon. I år 1159 ble han utnevnt til biskop av Paris, og ble vigslet den 28. juli samme år. Et fiendtlig vitne, Walter av St Victor, anklagde Petrus Lombardus for å ha fått posisjonen ved hjelp av simoni[6], skjønt han hadde ingen inntekter. Den mest vanlige historien er at Filip, yngre bror av Ludvig VII av Frankrike, og erkediakon av Notre-Dame ble valgt, men avsto til fordel for sin lærer Petrus Lombardus. Hans tid som biskop ble kortvarig da han døde allerede året etter vigslingen, 21. eller 22. juli 1160 og ble gravlagt i St. Marcellus-kirken hvor hans grav eksisterte helt til den ble ødelagt under den franske revolusjon. Hans epitaf nevner at han ble berømt for Libri quatuor sententiarum samt ordlister over Davids salmer og Pauli epistler. Han ble etterfulgt av Maurice de Sully, byggherren av Notre-Dame-katedralen.[7]

Sententiæ rediger

Hans mest kjente verk var Libri quatuor sententiarum (De fire bøkene med sentenser), vanligvis kun kalt for Sententiæ. Dette var standardverket i teologi ved middelalderens universitet, fra 1220-tallet og fram til 1500-tallet. Det finnes intet annet kristent verk, bortsett fra Bibelen, som har blitt mer sitert. Middelalderens store tenkere fra Thomas av Aquino til Wilhelm av Ockham og Gabriel Biel har blitt påvirket av det. Til og med den unge Martin Luther skrev ordlister over Sententiæ.

Sententiæ er en antologi over bibelske tekster sammen med relevante utdrag fra kirkefedrene og teologer fra tidlig middelalder og dekker hele den kristne teologien. Petrus Lombardus genialitet består i utvalget og sammenlenkingen av tekster, systematikken i framstillingen, og ved at han i sitt utvalg lar bestemte syn komme til uttrykk. Petrus begynner den første boken med treenigheten, går over til skapelsen i bok to, behandler Jesus Kristus, frelseren i den styrtede skapelsen, i bok tre, for å avslutningsvis utrede sakramentet, Kristus’ nådegaver, i den fjerde boken. Petrus Lombardus’ magnum opus står støtt innenfor den før-skolastiske eksegese (fortolkning) av Bibelen og i tradisjonen av Anselm av Laon som lærte gjennom sitater fra autoriteter.[8]

Doktriner rediger

Petrus mest kjente og mest kontroversielle teori i Sententiæ er identifikasjonen av kristen kjærlighet (caritas) med den hellige ånd (Bok I:17). I henhold til hans teori er kjærligheten til Gud og nesten bokstavelig det samme som Gud; menneskene blir guddommelige av denne kjærligheten og blir tatt opp til evig liv i treenigheten. Denne teorien forklares aldri uttrykkelig å være ortodoks, men få teologer har erkjent seg til dette synet. Sammenlign dog pave Benediktus XVIs encyklika Deus Caritas Est (2006).

I Sententiæ legger Petrus fram teorien at ekteskapet er konsensuell (og trenger ikke å bli fullbyrdet for å bli betraktet som perfekt) til forskjell fra Gratianus’ analyse. Petrus’ tolkning ble senere gjennom pave Alexander III akseptert som gjeldende i den romersk-katolske kirke.

Referanser rediger

  1. ^ Enciclopedia Dantesca, www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Treccani-leksikonet, www.treccani.it[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Biblioteca Virtual Miguel de Cervantes, BVMC person ID 31890, besøkt 13. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Biblioteca Virtual Miguel de Cervantes, BVMC person ID 26105, besøkt 13. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Hödl, i Biografish-Bibliografisches Kirchenlexikon.
  7. ^ «Peter Lombard» Arkivert 15. februar 2010 hos Wayback Machine.. Catholic Encyclopedia. (1913).
  8. ^ Dette er et sentral punkt hos Delhaye 1961, som ser Abelard, heller enn Petrus, som grunnlegger av skolastikken.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger