Spansk statsborgerskap

Spansk statsborgerskap gis hovedsakelig til den som har en spansk forelder, er gift med en spansk statsborger eller som er bosatt permanent i Spania (se naturalisering). Spansk lov, artikkel 11, viser til spansk statsborgerskap og etablerer en adskilt lov som regulerer til hvordan spansk statsborgerskap kan oppnås og mistes. Denne adskilte loven er spansk sivilrett. I generelle vendinger er spansk nasjonalitet basert på prinsippet om jus sanguinis ((latin for «blodets rett»), selv om bestemt begrensninger eksisterer for å få tilgang til spansk nasjonalitet basert på prinsippet jus soli (latin: «jordens rett»).

Pass (Spania).

Historie

Alle historiske konstitusjoner i Spania har hatt en artikkel som har definert spansk nasjonalitet, selv om disse forfatningene har aldri blitt effektivisert. Den nåværende forfatningen av 1978 er den første som ikke definerer spansk nasjonalitet, men etablerer at en særskilt lov skal definere den i sin helhet, og som er spansk sivilrett. I tillegg er det den første forfatningen som ettertrykkelig etablerer at de som er «spansk av opprinnelse» — løselig tilsvarer til en «innfødt spanjol» — kan bli fratatt sin nasjonalitet. Den 13. juli 1982, og i henhold til hva som hadde blitt establert i forfatningen, den første loven angående nasjonalitet — som faktisk var en endring av den spanske sivilretten — ble godkjent. Denne loven har blitt reformert den 17. desember 1990, den 23. desember 1993, den 2. november 1995 og sist den 2. oktober 2002.

Godkjennelsen av 11. artikkel av forfatningen var til dels kontroversiell, hovedsakelig grunnet den mulige forvirringen den kunne føre til med begrepet «nasjonaliter» — en referanse til de samfunn eller regioner med en særlig historisk og kulturell identitet som utgjør den spanske nasjon — noe som hadde vært benyttet i den andre artikkelen i forfatningen. Det ble foreslått at 11. artikkel burde erstatte begrepet «nasjonalitet» med «statsborgerskap», men det ble betraktet — slik som det er felles i andre lovgivninger i Europa og i Latin-Amerika — at begrepene ikke var synonyme.

Et annet poeng av forfatningsmessig konflikt hadde sin årsak i opprettelsen av statsborgerskap til i EU, eller riktigere, Unionsmedborgerskapet, hvor alle nasjonaliteter i medlemslandene hadde samme rettigheter i alle medlemslandene, inkludert retten til aktiv og passiv stemmerett i kommunevalg. Forfatningen ble endret for å tillate dette.

Spansk statsborgerskap ved opprinnelse

Den spanske lovgivningen angående nasjonalitet etablerer to former for nasjonalitet: «Spansk nasjonalitet ved opprinnelse» (spansk: nacionalidad española de origen) — det er en «innfødt spanjol» — og «spansk nasjonalitet ikke ved opprinnelse» (spansk: nacionalidad española no de origen).

I henhold til 17. artikkel i den spanske sivilretten, er spanjoler av opprinnelse:

• de individer som er født av en spansk foreldre;
• de individer som er født i Spania av utenlandske foreldre hvor minst en av foreldrene også ble født i Spania, med unntak av barn av utenlandske diplomater eller konsulære offiserer akkreditert i Spania;
• de individer født i Spania av utenlandske foreldre hvor ingen av dem har en nasjonalitet, eller om lovgivningen til den ene eller begge foreldrenes hjemland ikke gir barnet noen nasjonalitet;
• de individer født i Spania av ikke fastslått avstamning; de individer hvor deres første kjente område for opphold er Spania, er å betrakte som født i Spania.

Utlendinger under 18 år adoptert av en spansk som har oppnådd spansk nasjonalitet er fra øyeblikket av adopsjon betraktet som spansk nasjonalitet ved opprinnelse. Om den adopterte er 18 år eller eldre kan han eller søke (bokstavelig "velge") spansk nasjonalitet ved opprinnelse innenfor to år etter at adopsjonen skjedde.

Alle andre individer som anskaffer seg spansk nasjonalitet, annet enn ved det som er spesifisert overfor er «spanjoler ikke ved opprinnelse».