Slaget ved Vänerns strand

Slaget ved Vänerns strand var en strid mellom en norsk hær under kong Harald Hardråde og en svensk hær under ledelse av den norske jarlen Håkon Ivarsson ved Vänerns strand senåret 1063 eller 1064. Haralds hær seiret, og Håkon mistet sin innflytelse på den norske landsdelen Opplandene, som hadde reist seg mot kongen.

Slaget ved Vänerns strand
Konflikt: Første norsk-svenske krig
Dato Høsten av året 1063 eller 1064 Sted Uklart, ved Vänern i Sverige Resultat Norsk seier
Stridende parter
Norge	Sverige som støttet opprøreren Håkon Ivarsson
Kommandanter og ledere
Kong Harald Hardråde av Norge	Jarl Håkon Ivarsson av Opplandene, også bestyrer for Värmland
Styrker
Ukjent	Ukjent
Tap
Ukjent	Ukjent, massivt.

Håkon Ivarsson

I det nye kongedømmet i Norge skjedde en konsolidering av kongemakten. Dermed kom den hardhendte kong Harald Hardråde på kollisjonskurs med de ledende stormenn som hadde mistet makt. En av stormennene var Håkon Ivarsson, som nedstammet fra Håkon jarl.

Under krigen mot Danmark ble den unge stormannen innblandet i en politisk konflikt mellom stormennene og kongen, og han besluttet seg for å reise til danskekongen. Ikke lenge etterpå falt han i unåde hos sin nye herre etter at han hadde henrettet danskekongens fostersønn som hadde brutt lovene som viking. Håkon, som var ansvarlig for landvernet mot vikinger, rømte til Norge. Etter å ha blitt forlikt med kong Harald Hardråde ble han utpekt som ny jarl over Opplandene.

I 1062 seilte Harald Hardråde sydover på ny hærferd. Der slåss han mot og seiret over danskekongen Svein Estridsson i Slaget ved Niså, godt hjulpet av jarl Håkon Ivarsson. Mens kongen sammen med sine menn undersøkte alle de døde på skipene som var erobret, i troen på at danskekongen var falt, hadde en båt kommet ut til jarlens skip. Jarl Håkon gjenkjente mannen på båten og lot sine menn føre ham i land og i sikkerhet. Mannen som Håkon reddet var danskekongen.

Harald Hardråde oppholdt seg om vinteren i Oslo, og der fikk han vite om jarlens forræderi. I raseri satte han etter jarlen med to hundre mann (240 mann), men oppdaget at en bonde hadde varslet jarlen om at kongen var etter ham. Håkon hadde umiddelbart flyktet fra gården over til Sverige, der han ble mottatt av den svenske kongen Stenkil.

Forspillet

Opplendingene ble trukket inn i striden mellom kongen og jarlen. Fra Värmland hadde jarlen reist en hær, og neste vår ledet han hæren inn i Opplandene. Der provoserte han fram en reising mot kongen, som hadde forsøkt å overta jarlens rett til å kreve inn skatt, landskyld og bøter. Om vinteren var Harald Hardråde tilbake i Oslo, og der han fikk vite at opplendingene nektet å betale skatt og landskyld til andre enn jarl Håkonl.

Etter å ha sluttet et forlik med danskekongen våren 1064, hadde kong Harald frie hender mot opplendingene, som gjentok at de ikke ville betale skatten og skylden som kongen mente han hadde krav på. Harald Hardråde måtte beseire den brysomme jarlen før han kunne slå ned opprøret på Opplandene.

På høsten år 1063 eller 1064 styrte kong Harald fra Oslo mot sør til Konghelle, der han lot mennene sine ta alle lette skipe de kunne finne. Med disse seilte han opp i elven fram til fossene ved Stora Edet (Trollhättan). Etter at de lette skipene var dratt på land forbi fossene, fortsatte den norske hæren ut på den store sjøen Vänern.

Slagets beliggenhet

Opplysningene fra Harald Hardrådes saga er gjengitt av Snorre Sturlason. Nøyaktig hvor slaget ved Vänern fant sted er usikkert. Enkelte har forsøkt på gjette på stedet for landsettingen av den norske hæren, som skal ha funnet sted oppe i en elv øst over innsjøen med en stor skog i nærheten.

Elven kan ha vært Lidan, ved munningen der byen Lidköping ligger i dag. Skogen kan være den skogkledte Kartåsen sørøst for byen langs dagens E184. Men selv om slaget muligens var ved Lidan og Kartåsen, finnes det et annet alternativ: Dalbergsån, en mindre elv på Dalsland på vestsiden av innsjøen sør for byen Mellerud og nordøst for byen Brålanda.

Morgenen etter slaget hadde isen lagt seg omkring skipene i elvemunningen. En renne ble hogd i isen og ut til vannet lenger ute på innsjøen. Denne detaljen viser kanskje til de grunne farvann som viken Dättern i Dalbosjön 15 km øst for Vänersborg. Men vanndypet for tusen år siden er ukjent. Elven Nossan rente ut i Dättern ikke langt fra Ås kyrka, og var den gang en mektig elv.

Av de mulige åstedene for slaget kan Nossan, ikke langt fra Vänersborg, og Lidan, med byen Lidköping omkring elvemunningen, være blant de sannsynlige. Begge elver ledet inn i Västergötland og var viktige vannveier fra innsjøen for tusen år siden .

Slaget

Kong Harald og mesteparten av hæren steg i land fra skipene i elven, og gikk gjennom en skog og over flere myrer med småbusker, før de nådde et holt. Etter at hæren var kommet opp i holtet, fikk de syn på den svenske hæren under Håkon Ivarsson jarl, på den andre siden av en myr. Begge sider fylket nå sine hærer, men kongen fylket sin hær på en bakketopp, slik at svenskene måtte løpe motbakke for å møte den.

Først ventet Håkon jarl på nordmennene, med sin hær oppstilt i slagorden med merkene som kong Magnus den gode hadde hatt. Men han måtte avanserte framover til nedunder bakken, fordi hæren som var hurtig satt sammen, hadde lite klær til vern mot det kalde været med mye snødrev.

Harald Hardråde ventet med å angripe og holdt hæren i ro til svenskene var nederst i bakken. Da stormet den norske fylkingen ned mot svenskene, som ble overveldet og spredt. Etter harde kamper gikk den svenske slagordenen i oppløsning. De svenske merkene ble tatt sammen med et stort krigsbytte, og svenskene flyktet. Nordmennene fulgte ikke etter svenskene fordi det snart var mørkt og en forfølgelse inn i skogene var utilrådelig.

Håkon jarls merke var tatt sammen med merket etter kong Magnus den gode, men ble senere tatt tilbake av en rytter som stakk ned rytteren som bar merket. Kongen med sine ryttere dro etter, men fant ikke rytteren eller Håkon jarls merkestang.

Steinkjells menn som skulle den stridsglade jarlen hjelpe, til Hell er gitt; det voldte den veldige, sterke kongen.

Da Håkon helt måtte gi opp håpet om hjelpen derfra, drog han seg fort tilbake, sier de som vil pynte på saken.

(kvad av Tjodolv)

Etterspillet

Med seieren hadde kongen ødelagt jarlens innflytelse i Opplandene, men uten å ha fått ham drept.

Om natten var Harald Hardråde og hæren om bord på skipene, men de så om morgenen at isen hadde lagt seg omkring skipene med stor tykkelse. Nordmennene måtte hogge en renne til vannet lenger ute på innsjøen. Underveis ble en mann drept av en annen ved blodhevn fordi den drepte i fortiden hadde myrdet en fjern slektning. Stormannen Magnus måtte betale bøter for dette, men det var nær ved at kongen fikk ham og hans følge drept, for drapsmannen hadde rømt med hjelp fra stormannen.

Vinteren år 1063 eller 1064 dro Harald opp på Romerike med den kongelige hæren, og startet et felttog med ild og drap for å straffe opplendingene som hadde nektet å betale skatter og skylder, samtidig som de hadde støttet hans fiender i Sverige. Våren etter var opplendingenes reising slått ned.

Kilder

• Snorre Sturlason, Norges kongesagaer (Harald Hardrådes saga)
• Christer Westerdahl, Vänern: landskap – människa – skepp 2003 ISBN 91-87360-26-8