Merke (fane)
Merke (på norr. merki) var i middelalderen betegnelse på en skipsfløy eller et militært banner eller en fane, som ble brukt som felttegn (stridsmerke) i krig. Merker var festet i stavnen på vikingskip eller på en stang (norr. merkisstöng), som ble båret av en merkesmann foran i hæren. Ordet ble også brukt om det adelsmerket som adelsmenn hadde som sitt skjoldmerke, og om fanen som de hadde festet til lansen.[1]
Ravnefanen rediger
Det kanskje meste kjente merke, eller fane, er Ravnefanen. Den blir først dokumentert under vikingangrepene på England i år 878 da en dansk hær av daner kom til Wessex i Devonshire. Hæren hadde 23 skip og ble knust i et slag av vestsakserne som fant fanen deres, eller gunfani som den kalles, med en brodert ravn. Gunfani betyr krigsfane i gamle, engelske kilder i forbindelse med Skandinavia og skulle senere bety "vimpel under lansespissen" på en ridders lanse. Beskrivelsen måtte derfor bety at faner i vikingtiden og middelalderen ble hengt på lange spyd eller lanser.
Fra annalene nedskrevet ca. 1105 i St. Neots, kom det videre opplysninger om ravnefanen som skulle være vevet ferdig på en dag av tre døtre etter Ragnar Lodbrok for deres brødre Ivar Benløs og Ubbe, som tok fanen med seg på deres overfall på England. Merkesmannen eller merkebæreren skulle bære ravnefanen til seier hvis den bredte seg ut i vind så ravnen liknet en flygende ravn. Hvis den hang slapt ned, ville det ikke bli seier.
Ravnefanen ble ikke bare brukt av dem fordi ulike kilder mente at ravnefanen var blitt tatt i bruk av både konger og høvdinger på de fleste kanter vestover fra Danmark og Norge, først og fremst for krigsformål. Fra et sagn vet vi at Sigurd Lodvesson Digre, som var jarl over Orknøyene, hadde fått laget et fortrollet banner kalt Hrafnsmerki av sin mor. Det ble båret i slaget ved Clontarf i 1014 av merkesmannen i front, så seieren kunne være sikret. Knut den mektige hadde en ravnefane i slaget ved Ashington i 1016 da England blir erobret og underlagt dansk herredømme. Denne ravnefanen skulle være på hvit silke som varslet seier hvis ravnen gapte og flakset.
Ifølge skrifter av biskop William Ramsey av Crowland, skal Siward, jarl av Northumberland, før 1054 ha ført ravnefane. Denne som før 1180 het Ravenlandeye, henspilte på ravnen, landets terror. Denne betegnelsen fortsetter til Harald Hardrådes felttog mot England i 1066, der han hadde en ravnefane som het Landeydan som skulle bety «ligger land øde», som var brukt under den danske-norske krigen fram til 1063 og i slaget ved Stamford Bridge.[2] Bayeuxteppet forteller om Vilhelm Erobrerens erobring av England, og der er det avbildet en ravnefane med en blåsvart ravn på lys eller hvitlig bunn i slaget ved Hastings i 1066.
Forskere antar at ravneflagget var et symbol på Odin, som ofte ble avbildet akkompagnert av to ravner ved navn Huginn og Muninn. Hensikten kan ha vært å skape frykt hos ens fiender ved å påkalle Odins makt. Utformingen på fanen varierte, men formen som var trekantet eller triangulært, var felles for alle. Fra en mynt fremstilt i Jorvik eller York i år 924, kan man se en trekantet fane som synes å vise en fugl med utstrekte vinger og halen nedover. Andre mynter fremstilt i årene 926-927 eller 937 viser en ørneform som kan være ravn. Flere mynter som viser trekantede faner, er funnet flere steder uten at man hva slags bilde de hadde, sist i mynter fra Knut den mektiges tid, stemplet i London. En slik trekantet fane hadde remser eller bjeller på undersiden. Normannerne hadde en avlang, rund fane med ravn på.
Olavsmerket rediger
Olav Haraldsson, som senere blir helgenkongen Olav den hellige ved sin død i 1030 i slaget på Stiklestad, hadde et eget merke som var skildret av Snorre Sturlason som «et hvitt merke, det var en orm». Hvitt som farge må kanskje betraktes som en tilføyelse, siden Snorre i hans Heimskringla var opptatt av symbolikken bak helgenkongen, siden fargen knyttes til misjon, Kristus og pavemakt. Men formen på merket var mest sannsynlig ikke en tilføyelse, fordi Olav Haraldsson var i England der posedrake, også kalt dragemerke (på latin som draconaris) var en nasjonalfane fram til 1264. Dragemerket er langt eldre, de første opplysninger om posedraker er minst 2 000 år gamle, og romerne i Romerriket etter ca. 100 e.Kr, overtok det fra sarmaterne, et asiatisk rytterfolk som kom til Europa der de ble både fiender av romerne og leiestyrker for romerske interesser. Ved 300-tallet skulle hver kohort i en legion ha egne dragemerker.
Et dragemerke er en posedrake, en såkalt vindpose som blir blåst opp av vinden som kom inn gjennom dragemunnen i bronse. Det er funnet få eksempler av disse, og den lager en lyd og viser vindretningen for bueskytterne. Dette kom til England og var overtatt av anglerne og sakserne, kjent i ettertiden som Dragon's Lance. Olav Haraldsson var en tid i virksomhet som anfører for leiesoldater hos engelskmennene, og måtte dermed ha kommet i kontakt med det engelske militærmiljøet der han så dragemerket. Fra mange kirker i middelalderen er helgenkongen alltid avbildet med en drage han hadde underkuet. En må derfor gå ut fra at Olavsmerket var inspirasjonen for forbindelsen mellom Olav den hellige og dragen, som selv var et symbol på hedensk styrke og selvstendighet fra andre makter. Olavsmerket var mest sannsynlig ikke en vanlig fane eller flagg. Dessuten kan det ha vært gyllent på rød farge som på de vestsaksiske dragemerker istedenfor lys, hvitt eller sølvaktig.
Olavsmerket var brukt av Magnus den gode i slaget på Lyrskogs hede i 1043 mot venderne. Det skal ha vært arvet av fremtidige konger helt fram til 1177 og var siden i bruk mot Sverre Sigurdsson i borgerkrigstiden av Magnus Erlingsson. Etter hva man vet skal Sverre ha satt Olavsmerket på plass i Nidarosdomen for godt etter sin kroning som konge i 1194. En flygende drage, eller orm som nordmenn holdt i stor ærefrykt den gang, måtte ha vært et virkningsfullt symbol på ens kongeverdighet og arvsrett etter helgenkongen. Ravnefanen kan ha vært i bruk like lenge ved siden av Olavsmerket.[2]
Sigerfluga rediger
Etter kroningsåret i 1194, bruker Sverre Sigurdsson sitt merke for første gang i slaget ved Florvåg i april 1194. Florvåg var blitt tatt av øyskjeggene tidlig i kampene, men ble senere gjenerobret.[3] Navnet på krigsbanneret, Seiersfluen, gno. Sigrfluga, var en omskrivning for ravnen.[4] En flikete duk dukket opp tidlig på myntbilder på 1100-tallet i Danmark og Sverige og satt på øverste del av et spyd eller en stake. Hva som er avbildet på banneret er ikke mulig å vite med sikkerhet, men navnet antyder et flygende dyrebilde som ørn, som var brukt som motiv på 1200-tallet på våpenskjold, eller en ravn som fremdeles var holdt i stor ærefrykt av nordmenn flest den gang.[5] Det spekuleres på om løve var motivet.[trenger referanse]
Sigerfluga var i bruk i slaget om Oslo 1197,[6] slaget på Strindfjorden i 1199[7] og i forsvaret av Bergen i 1200[8] etter Sverres saga. Mest sannsynlig var det at banneret var brukt i alle engasjementer fram til Sverre Sigurdssons død i 1202.
Merker i kamp rediger
I et slag var identifisering av egne tropper eller flokk som sveit viktig, og for det formål var derfor merket eller fanen viktig. Vi vet at flokkeførere og stormenn med høvdingstatus i de norske slagene i borgerkrigstiden 1130-1240, hadde egne merker i tillegg til det kongelige merket som ble båret av en merkesmann som etter hirdskråen inntok en viktig, betydningsfull stilling dersom merket representerte hele hæren i slaget. Hva slags merke eller fane som var tatt i bruk, er ikke helt riktig kjent, men det viste seg fort at betegnelsen «merke» var passende fordi det fantes ulike felttegn som ikke nødvendig var fane eller duk. Det finnes nemlig ulike utforminger både i tøy, silke, metall og selv hjelm som skjold var også anvendt.
Metallfløy som også kalles skipsfløyer av forgylt bronse i tiden 1000-1300 både på mastetoppen og stenger på forstavnen som trekantet, svingbar skjerm pyntet med bilder med kuet underside, var et slik merke som hadde blinkende bånd og dobber av metall eller tøystrimler, festet til underkanten. Fra ca. 1250 er det funnet en runepinne som viser 49 stavner etter en krigsflåte, der det er 2 med drake eller løvehoder på forstavnen, 3 med triangulære metallfløyer og 1 med stivet rektangel med tre lange fliker. Metallfløy var i hovedsak brukt i sjøslag på skipene, men det hendte at de ble tatt på land.
Faner som tøystykker eller duk festet til spyd eller lanse, var derimot mer anvendt på land, og det er mange variasjoner i utseende fra utformning til motiv gjennom flere århundrer, men dessverre finnes det smått med beskrivelser utover de viktigste som er allerede omtalt. Fra flere hold er det klart at triangulære faner var vanlig i vikingtiden som avbildninger på runesteiner og trestykker, så kom lange tunger eller tøystrimler og deretter kom faner i kvadrat eller rektangel, både avstivet og flagrende. En slik fane bindes til stangen øverst eller med den ene ende mot stangen. Ved slutten på 1200-tallet skulle mer moderne gjenstander som fane eller flagg basert på flagrende, lange og store duker, overta.
Se også rediger
- Fane
- Skipsfløy
- Våpenbanner
- Banner, felttegn, samlingsmerke, demonstrasjonsfane med politiske paroler eller annonse eller felt på en nettside
- Flagg, et stykke stoff med farger og mønstre som symboliserer noe, for eksempel en nasjon
- Felttegn, fane som militært kjennetegn
- Standart, rytterfane og banner
- Gonfalon
- Gonfanon
Referanser rediger
Kilder rediger
- Gustav Storm: Norges gamle Vaaben, Farver og Flag, Kristiania 1894
- Hallvard Trætteberg: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind IX, Oslo 1966
- Sverres saga, oversatt av Gustav Storm og Alexander Bugge, I. M. Stenersens forlag, Kristiania 1914