Sellafield

Sellafield
Land	Storbritannia
Sted	Seascale
Region	Cumbria
Prod.start	1956
Nedlagt	2003
Operatør	Nuclear Decommissioning Authority
	; Sellafield; 54°25′08″N 3°29′17″V

Sellafield er et kjernefysisk anlegg og et tidligere kjernekraftverk i Cumbria i England på kysten av Irskesjøen. Det ble anlagt i 1947 i en nedlagt sprengstoffabrikk for å produsere spaltbart materiale til Storbritannias atomvåpenprogram. Anlegget blir idag drevet av British Nuclear Fuels Limited (BNFL), men anlegget er siden 1. april 2005 eid av Nuclear Decommissioning Authority (NDA). Anlegget omfatter Thermal Oxide Reprocessing Plant (THORP), Magnox nuclear fuel reprocessing plant, den inaktive Calder Hall Magnox kjernekraftverk — verdens første kommersielle kjernekraftverk og nest eldste kjernekraftanlegg.

Historie rediger

Windscale rediger

Sellafield-anlegget er bygd på en lokalitet som tidligere var en del av Windscale-atomanlegget, som har fått sitt navn av en landsby i området. Windscale var eid av United Kingdom Atomic Energy Authority (UKAEA). Etter at UKAEA ble splittet i to deler, forskning (UKAEA) og produksjon (BNFL), ble deler av anlegget overført til BNFL. I 1981 ble den overførte delen av anlegget gitt navnet «Sellafield».^[1] Resten av området eies fortsatt av UKAEA og blir fremdeles kalt Windscale.

To luftavkjølte Windscale-reaktorer utgjorde de første britiske produksjonsenheter for produksjon av plutonium 239 av militær kvalitet. Disse ble bygget for det britiske atomvåpenprogrammet på slutten av 1940-tallet og gjennom 50-tallet.

Prototypen for en avansert britisk gassavkjølt reaktor ble også bygget på Windscale.

Siden begynnelsen har Sellafield vært vert for et antall reprosesseringsfasiliteter, som separerer uran, plutonium og andre fisjonsprodukter fra brukt atomdrivstoff. Uran kan deretter bli brukt for å produsere nytt atomdrivstoff, eller i applikasjoner hvor urans tetthet kan bli nyttiggjort. Plutonium kan bli brukt for å produsere blandede oksider (MOX) som bl.a. brukes som drivstoff for varmereaktorer.

THORP-lekkasjen (2005) rediger

Windscale-anlegget sett mot havet

Den 19. april 2005 ble det oppdaget at 83 000 liter med radioaktivt materiale i THORP-anlegget hadde lekket fra et sprukket rør ut i en stor betong-bunnpanne innkapslet i rustfritt stål som var bygget for å samle opp eventuelle lekkasjer.

Allerede i august 2004 ble det oppdaget at det ikke var samsvar mellom mengde radioaktivt materiale som ble tilført og sluppet ut av THORP-anlegget. Dette funnet ble ikke rapportert oppover i systemet.

Andre indikasjoner på et problem inkluderte en temperaturøkning i bunnpannen og funn av radioaktivt materiale, men dette ble først ignorert. Utslippet ble anerkjent først etter at et annet tilsyn fastslo at mer materiale var på avveie. Operatøren av anlegget valgte nå å bruke et kamera å måle volumet av væske i bunnpannen.

Ansvarlige ledere ved anlegget har måttet stå til rette for dette. Ca. 19 tonn med uran og 160 kg med plutonium oppløst i salpetersyre er blitt pumpet fra bunnpannen inn i en oppbevaringstank bort fra det nå stengte THORP-anlegget. Strålingsnivåer i tanken gjør det umulig med menneskelig inspeksjon. Bruk av roboter for å reparere lekkasjen er muligens også for vanskelig.

Omstridt rediger

Anlegget har vært omstridt på grunn av utslipp av radioaktivt materiale. Disse utslippene har hovedsakelig kommet som følge av ulykkeshendelser, mens noen utslipp er blitt hevdet å være overlagte. Siden tidlig på 1970-tallet og fremveksten av miljøbevegelsen i USA og Europa, har det også vært generell skepsis til kjernekraftindustrien. Denne industriens tidlige forbindelser til kjernefysiske våpenprogrammer har ikke hjulpet i så måte.

I kappløpet for å bygge the British Bomb på 1940- og 50-tallet, ble radioaktivt avfall fortynnet og sluppet ut via rørledninger til Irskesjøen. Noen hevder at Irskesjøen er forblitt en av de mest forurensede havområder i verden på grunn av disse utslippene, selv om det skal sies at området er av begrenset størrelse. Noen hevder at 250 kg med plutonium er blitt sluppet ut i havsedimentene rundt anlegget, mens andre kilder hevder at utslippene er ca. 60% lavere.^[2] Kveg og fisk i området er forurenset med plutonium-239 og cesium-137 fra disse sedimentene og fra andre kilder slik som radioaktivt regn som falt på området etter Tsjernobyl-ulykken og resultatet av atmosfæriske tester som ble utført før forbudet mot slik testing i 1963. Mesteparten av området er radioaktivt med lang halveringstid. Technetium kommer fra reprosesseringen av forbrukt kjernefysisk drivstoff ved anlegget.^[3]

Kreftrisiko rediger

Tidlig på 90-tallet ble det reist bekymring for at det fantes overhyppighet av leukemi nær atomanlegg. Detaljerte studier utført av the Committee on Medical Aspects of Radiation in the Environment (COMARE) fant i 2003 ikke bevis for økt hyppighet av kreft hos barn som bodde nær atomanlegg, men fant en overhyppighet av leukemi og non-Hodgkin's lymphoma (NHL) nær andre atomanlegg inkludert Sellafield, AWE Burghfield og UKAEA Dounreay. COMARE konkluderer at «det er usannsynlig overhyppigheten rundt Sellafield og Dounreay er tilfeldig, selv om det i øyeblikket ikke finnes overbevisende forklaringer på dette».^[4]^[5]