Wikipedia

Tsjornobyl-ulykken

atomkraftverkulykke i 1986, Ukraina
(Omdirigert fra «Tsjernobyl-ulykken»)

Tsjornobyl-ulykken (ukrainsk Чорнобильська катастрофа) i 1986 er den hittil mest alvorlige kjernekraftulykken i verden. Natt til 26. april 1986 eksploderte én av de fire atomreaktorene i kjernekraftverket i Tsjornobyl, 100 km nord for Kyiv i Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk i det daværende Sovjetunionen. Eksplosjonen var så voldsom at det 500 tonn tunge reaktorlokket ble blåst opp i luften. Opp mot 50 mennesker døde som direkte følge av eksplosjonen og av akutte stråleskader i ukene etter ulykken. Det siste dødsfallet ble registrert i 2004.[3] Anlegget ble stengt for godt 15. desember 2000.[4]

Tsjornobyl-ulykken
Ulykkesstedet, Tsjernobyls reaktor 4, tatt fra helikopter 27. april 1986, dagen etter ulykken.
Dato26. april 1986
Klokkeslett01:23
StedTsjernobyl kjernekraftverk
DeltakereIekaterina Ivanenko
Antall døde4 000,[1] 60 000,[2] 31
Posisjon
Kart
Tsjernobyl-ulykken
51°23′22″N 30°05′57″Ø
Oversiktsbilde fra den fraflyttede byen Pripjat med Tsjornobyl-kraftverket i bakgrunnen.
Foto: Jason Minshull, før 2005

Store mengder støv som inneholdt radioaktivt jod og cesium ble sluppet ut i atmosfæren og spredte seg over store områder. Mengden var 400 ganger større enn utslippet i forbindelse med atombombene i Hiroshima og Nagasaki i 1945 under andre verdenskrig.[5] Omtrent fem millioner mennesker i Belarus, Ukraina og Russland lever i dag i områder med betydelig nedfall etter ulykken.[6]

Det totale antall dødsfall som følge av ulykken er beregnet til opp mot 4 000 mennesker.[7] Opprinnelig ble det antatt at flere titusentalls folk ville dø av senvirkninger.[3] Tallet inkluderer dødsfall 20 år eller mer etter ulykken.[8][9]

Forløp rediger

Fredag kveld 25. april 1986 forberedte kjernefysiske teknikere ved kjernekraftverket i Tsjornobyl reaktor nummer fire for å kjøre en test neste dag. Denne testen besto i å kjøre reaktoren på sitt maksimale og finne ut hvor lenge turbinene kunne fortsette å produsere elektrisitet når systemet samtidig var blitt slått av. Dette var en farlig test, men den var blitt gjennomført tidligere. Som en del av forberedelsene for testen var noen livsviktige systemer, blant annet den automatiske frakoblingsmekanismen, blitt skrudd av. Alt dette var for å se hvordan reaktoren reagerte på maksimal effekt.

Rett etter klokka 01.00 26. april, begynte tilstrømningen av kjølevann å synke. Dette resulterte i at effekten på reaktoren økte. Klokka 01.23 ble reaktoren skrudd tilbake til den vanlige lavmodus-innstillingen, men en dominoeffekt av de tidligere feilene som var gjort, fikk et katastrofalt utfall. Dette resulterte i at effekten sank kraftig og igjen utløste en dampeksplosjon. Denne eksplosjonen var så kraftig at den sprengte beskyttelseshetten på 500 tonn i fillebiter. AZ-5 som i Sovjet var kode for å stoppe reaktor, ble trykket inn. Dette gjør at reaktoren bråstopper.

Mange av de 211 kontrollstavene smeltet, og da den andre eksplosjonen (årsaken til denne er ennå debattert blant eksperter) skjedde, ble mengder med fragmenter av det radioaktive drivstoffet slynget ut fra reaktoren. Dette igjen tillot store mengder med luft å trenge inn, som i sin tur tente grafittblokker som var ment for isolering av reaktoren. Når grafitt antennes, er det nærmest umulig å få slukket. Da de som jobbet der så grafitt på bakken, betydde det at reaktorkjernen hadde sprengt.

I de første dagene etter ulykken jobbet omtrent 1 000 mennesker intenst med å slukke brannen og kapsle inn restene av reaktorene for å unngå nye eksplosjoner og utslipp av radioaktivt materiale. En del av disse arbeiderne fikk betydelige stråledoser, og 28 personer døde som følge av akutte stråleskader, mens tre døde av brann- eller andre skader. Mange døde av senskadene. Omtrent 135 000 mennesker ble evakuert fra nærområdene rundt kraftverket i løpet av den første uka etter eksplosjonen.

I alt 600 000 militære og sivile arbeidet som såkalte «likvidatorer» for å begrense skadeomfanget. Betegnelsen «likvidator» er fra sovjetisk militærterminologi og viser til målet om å «likvidere konsekvensene av atomulykken», blant annet ved svært omfattende rensing av området og innkapsling av den ødelagte reaktorbygningen. Det tok ni dager og 5 000 tonn med løsmasse som sand, bor, leire og bly for å få brannen og utslippene under kontroll. Dette var sluppet fra en armada av redningshelikoptre som fløy så nær som 30 meter fra brannen. Ettersom myndighetene prøvde seg fram fordi ingen hadde erfaring med tidligere ulykker av samme type, er det usikkert hvilke skadebegrensningstiltak som faktisk hadde effekt.

En rapport fra 2005 laget av The Chernobyl Forum, ledet av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og Verdens helseorganisasjon (WHO), fant 56 dødsfall som følge av akutt stråling (47 likvidatorer, og ni barn med skjoldbruskkjertelkreft), 4 000 dødsfall som følge av kreft blant de 600 000 som ble utsatt for høyest dose, og 5 000 blant de seks millionene som bodde i nærheten.[10] Ifølge denne rapporten kan det hevdes at omfanget av ulykken ble kraftig overdrevet i vestlige medier, og radioaktiviteten i Tsjornobyl-området i 2005 var på et nivå som ikke vil være farlig for mennesker å bo og leve i.[11] Greenpeace hevder at ulykken forårsaket 90 000 dødsfall[12], men få forskere mener det er grunnlag for slike anslag.

Ifølge ukrainske helsemyndigheter er omtrent 15 000 av disse «likvidatorene» i dag døde. Det er også en høy selvmordsrate blant dem og 92,7 % er syke.[13] Ulykkens dødstall fra Sovjetunionen siden 1986 er 31 mennesker.

Nå er kjernekraftverket bygget inn i en sarkofag, og flere familier har flyttet inn i «sonen», selv om den fremdeles regnes som farlig. Men skadene på mennesker og natur har vært mindre enn mange spesialister fryktet.[14]

Reaktorene rediger

Reaktorene i Tsjornobyl var av typen RBMK-1000, som er en grafittmoderert reaktor som bruker lettvann til avkjøling. RBMK-reaktorene ble kun bygget i Sovjetunionen og var ikke en teknologi som ble eksportert til østblokklandene. Kjernen består av grafittblokker med kanaler som brenselstavene er firet ned i. Grafitten fungerer som moderator. Denne typen reaktorer er ustabile og har høy positiv void-coefficient, som innebærer at det kan dannes lommer av damp i reaktorkjernen. Siden dampen ikke har avkjølende egenskap slik som kjølevannet, så vil reaksjonen på disse stedene kunne komme ut av kontroll. Ved f.eks. tungtvannsreaktorer, hvor tungtvannet både fungerer som moderator og kjølevann, vil slike lommer kun medføre at reaksjonen bremses, som kalles negativ void-coefficient. Dette er langt sikrere enn RBMK-konstruksjonen, hvor moderatoren fortsetter å påvirke reaksjonen etter at kjølevannet fordampes.

Ulykken skjedde da reaktor nr. 4 kom ut av kontroll og man fikk en rask temperaturstigning i kjernen som følge av at kjølevannet fordampet. Da man forsøkte å stanse reaktoren, viste det seg at tuppene på kontrollstavene, som også var laget av grafitt, faktisk bidro til å øke effekten ytterligere. Dette var en konstruksjonsfeil som operatørene ikke kjente til. Dette var også en av tingene som ble rettet opp ved tilsvarende reaktorer i tiden etter ulykken.

Evakuering rediger

Innbyggerne i området rundt reaktoren ble evakuert. De sovjetiske myndighetene offentliggjorde ikke meldinger om alvoret i ulykken. Det ble ikke satt i gang tiltak i Kyiv som ikke er langt fra kraftverket.[4]

Radioaktivt nedfall rediger

Røyken fra brannen i kraftverket når over 1000 meter opp i luften og de ti dagene brannen pågår blir radioaktivt materiale fraktet med vinden. Nedfallet er hovedsakelig i nærområdet, mens en del lette partikler blåser til Finland, Sverige og Norge og senere til Storbritannia og Sentral-Europa. Ulykken var ukjent utenfor Sovjetunionen inntil det gikk en alarm på Forsmark atomkraftverk i Sverige. Det radioaktive materialet som 28. april ble oppdaget ved Forsmark ble første antatt å være lekkasje på deres egen reaktor og senere sporet til Tsjornobyl. Sovjetiske myndigheter informerte samme kveld om ulykken på nyhetssendingene uten at omfanget av ulykken ble angitt.[4]

Konsekvenser for Norge rediger

Selv om Norge ligger langt fra Tsjornobyl, fikk ulykken relativt store konsekvenser for Norge. Norge var det landet utenom Sovjetunionen som mottok mest radioaktivt nedfall etter ulykken. I tillegg ble land som Østerrike og Sveits hardt rammet grunnet de topografiske forholdene, i likhet med Norge. Vinden sto mot Norge, og det var mye nedbør i den aktuelle perioden slik at de radioaktive partiklene i luften festet seg til regndråpene og falt ned på bakken. Nedfallet over Norge ble størst i de områdene som fikk nedbør i dagene etter ulykken. Særlig hardt rammet ble fjellområdene i Valdres, Gudbrandsdalen, Trøndelag og sørlige Nordland. Det ble advart mot å spise kjøtt og fisk fra de berørte områdene.[4]

Regnvannet med de radioaktive isotopene ble tatt opp av gress og planter og kom dermed inn i næringskjeden. Sau og rein som beitet i de berørte områdene, fikk isotopene inn i kroppen. Cs-137, som har halveringstid på 30 år, finnes fortsatt i næringskjeden. Det er anslått at ulykken har kostet Norge om lag 650 millioner kroner inntil 2009.[15]

Sovjetiske myndigheter meldte ikke om ulykken før man i Sverige kunne registrere forhøyede stråleverdier i nærheten av ett av sine kjernekraftverk. Dette førte til at Norges geologiske undersøkelse gjennomførte en omfattende kartlegging av nedfallet på norsk territorium, da det viste seg at de ufarlige verdiene Statens strålevern hadde registrert var feilaktige. NGUs åpenhet omkring sine måleresultater førte til at informasjonssjef Jan Høst ble belønnet med Trondhjems Journalistforenings hederspris for 1986, og ledet NGU ut i en åpen konflikt, også i media, med Statens strålevern og Helsedirektoratet. Et offentlig utvalg ledet av Atle Fretheim konkluderte med alvorlig svikt i den norske atomberedskapen. Publikums informasjonskrav var ikke imøtekommet, og helsemyndighetene var i en tillitskrise overfor befolkning og presse[16]. Regjeringen opprettet i etterkant av ulykken en statlig atomberedskap hvor NGU ble en av de faglige rådgiverne og gitt ansvaret for geofysiske luftmålinger ved eventuelle framtidige ulykker[17].

Galleri rediger

  •  
    Skilt som varsler om strålefare utenfor en tidligere kafé i byen Pripjat.
    Foto: Diana Markosian, 2011.
  •  
    Sjekkpunkt for Tsjornobyls eksklusjons­sone.
  •  
    Den såkalte «røde skogen», som er et 10 km² stort område med død og svært radioaktiv skog innenfor eksklusjons­sonen.
  •  
    En sterkt deformert grisunge utstilt ved Український національний музей "Чорнобиль", Ukrainas nasjonale Tsjornobyl-museum som ble etablert i Kyiv i 1992.
    Foto: Vincent de Groot.

Referanser rediger

  1. ^ Verdens helseorganisasjon; https://www.who.int/news/item/05-09-2005-chernobyl-the-true-scale-of-the-accident; besøksdato: 12. oktober 2021.
  2. ^ https://www.bustle.com/p/the-chernobyl-death-toll-is-way-greater-than-the-hbo-miniseries-could-ever-show-17871364.
  3. ^ a b «Forskere nedjusterer Tsjernobyl-dødsfall». tidsskriftet.no. 5. august 2016. Besøkt 16. desember 2021. 
  4. ^ a b c d Kjølleberg, Even (15. april 2011). «Tsjernobyl-ulykken». NRK. Besøkt 12. mars 2023. 
  5. ^ «Ten years after Chernobyl: What do we really know?» (PDF). IAEA. April 1996. s. 8. Besøkt 4. juni 2019. 
  6. ^ «WHO | Chernobyl: the true scale of the accident». www.who.int. WHO. 5. september 2005. Besøkt 6. juli 2018. 
  7. ^ United Nations Scientific Committee on the Effects of Atomic Radiation (april 2011). «Health effects due to radiation from the Chernobyl accident» (PDF). United Nations. 
  8. ^ «WHO | Chernobyl: the true scale of the accident». www.who.int. WHO. 5. september 2005. Besøkt 6. juli 2018. 
  9. ^ Groskop, Viv (20. mai 2018). «Chernobyl: History of a Tragedy by Serhii Plokhy review – death of the Soviet dream». the Guardian (engelsk). Besøkt 6. juli 2018. 
  10. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mars 2006. Besøkt 20. mars 2006. 
  11. ^ The Chernobyl Forum: 2003-2005. Chernobyl's Legacy: Health, Environmental, and Socio-Economic Impacts and Recommendations to the Governments of Belarus, the Russian Federation and UkrainePDF. Arkivert 15. februar 2010 hos Wayback Machine. IAEA. 2nd revised version. pg. 6
  12. ^ «The Chernobyl Catastrophe - Consequences on human health» (PDF). [Greenpeace]. Mai 2006. Besøkt 4. juni 2019. 
  13. ^ Erwähnt im Greenpeace-Bericht „Tschernobyl: Sanierung des Sarkophags – Wettlauf mit der Zeit.“ (s. o.); dortige Quellenangabe: Nucleonics Week, May 2, 2002
  14. ^ Dagbladet 9. september 2008 Fakta. Tsjernobyl-ulykken. Side 19
  15. ^ Artikkel i Dagens Næringsliv, 17. september 2009 «De siste årene har anslagene vist omtrent 15 millioner årlig, så totalt må vi regne med kostnader på 650 millioner kroner. I tillegg kommer ting det ikke gis erstatning for, samt alle menneskelige omkostninger», kommentar fra seksjonssjef Astrid Liland ved Statens strålevern.
  16. ^ Hernes, Gudmund (11. mai 1986). «NOU 1986:24 Tiltak mot kjernekraftulykker. Delutredning 1: Erfaringene etter kjernekraftulykken i Tsjernobyl. Regjeringen» (PDF) (norsk). Regjeringen. Arkivert fra originalen (PDF) 23. juli 2012. Besøkt 23. juli 2012. 
  17. ^ Etatsgjennomgang av NGU, evalueringsrapport desember 2003:13

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tsjornobyl-ulykken&oldid=24397950»