Wikipedia

Ruts bok

Rut (hebraisk: רוּת – Rûṯ; gresk: Ῥούθ – Rhoúth) er en av bøkene i Den hebraiske Bibelen (i tredje del av Ketuvim, «Skriftene») og i Det gamle testamente. I den kristne Bibelen er Ruts bok betraktet som en historisk tekst og plassert mellom Dommerne og Første Samuelsbok,[1] da den foregår «[i] de dager da dommerne styrte»,[2] skjønt den gammelsyriske kristne tradisjonen plasserer den senere, mellom Forkynneren og Høysangen. Boken har navn etter kvinnen Rut fra Moab, oldemor til kong David.

Rut, statue av Heinrich Maximilian Imhof, 1859.
Innhøstingen på markene, illustrasjon av Gustave Doré.

Boken forteller at Rut aksepterte israelittenes gud Jahve som sin gud, og det israelittiske folket som sitt eget folk. I Ruts bok 1,16–17 forteller Rut til Noomi, sin israelittiske svigermor, at «Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves.»[3] Boken ble høyt verdsatt av jøder i kategorien «jøder av eget valg», som forklaring på Boas' tilstedeværelse i rabbanittisk litteratur. Ruts bok ble også benyttet liturgisk, da den ble lest under den jødiske høytiden sjabuót («ukene»).[4]

Historie rediger

I likhet med Esters bok er Ruts bok et selvstendig skrift, en novelle, mens resten av Det gamle testamente er kunstige oppdelinger av flere historieverk.[5] Fortellingen om Rut kan ha en historisk kjerne. Ellers ville man neppe funnet på å utstyre kong David med en moabittisk stammor. Men i sin nåværende versjon er Ruts bok et sent skrift, og i den hebraiske kanon har den først fått plass i tredje del, skriftene.[6] Trolig har Davids slekt hatt moabittisk-israelittisk opprinnelse, ellers ville en knapt fremlagt en slik påstand. Budskapet er det samme som i Jonas bok: Også andre folkestammer hører Gud til. Ruts bok er også en protest mot Esras og Nehemjas fordømmelse av ekteskap mellom israelitter og fremmede. Siden handlingen utspiller seg i innhøstningstiden, ble boken i senere jødedom festliturgi under pinsefesten.[7]

Struktur rediger

Ruts bok er strukturert i fire kapitler:[8] Akt 1: Prolog og problem: død og tomhet (1,1–22)

  • Scene 1: Setting av scenen (1,1–5)
  • Scene 2: Noomi reiser hjem (1,6–18)
  • Scene 3: Noomi og Rut ankommer Betlehem (1,19–22)

Akt 2: Rut møter Boas, Noomis slektning, på åkeren (2,1–23)

  • Scene 1: Rut på Boas’ mark (2,1–17)
  • Scene 2: Rut rapporterer til Noomi (2,18–23)

Akt 3: Noomi sender Rut til Boas på treskegulvet (3,1–18)

  • Scene 1: Noomi avslører sin plan (3,1–5)
  • Scene 2: Rut på treskegulvet til Boas (3,6–15)
  • Scene 3: Rut rapporterer til Noomi (3,16–18)

Akt 4: Ekteskapsinngåelse og epilog: Liv og fullhet (4,1–22)

  • Scene 1: Boas med mennene ved porten (4,1–12)
  • Scene 2: Rut føder en sønn (4,13–17)
  • Genealogisk appendiks (4,18–22)
 
Noomi ber Rut og Orpa om å dra tilbake til Moab. William Blake, 1795.

Sammendrag rediger

 
Rut i Boas' åker, Julius Schnorr von Carolsfeldt, 1828.
 
Noomi råder Rut til å gå til Boas' sengeleie. Amerikanske bibelkort, 1907.

I løpet av dommernes tid var det en hungersnød, og en israelittisk familie fra Betlehem – Elimelek, hans kone Noomi og de to sønnene Mahlon og Kiljon – utvandret til nabolandet Moab. Elimelek døde, og de to sønnene giftet seg med moabittiske kvinner: Mahlon giftet seg med Rut og Kiljon med Orpa.

Etter rundt ti år døde de to sønnene til Noomi i Moab, «og Noomi satt igjen alene, uten sønner og uten mann.»(1,5)[9] Noomi besluttet å dra tilbake til Betlehem, og ba sine svigerdøtre om dro til sine mødre og finne seg nye ektemenn. Orpa gjorde det, men Rut sa: «Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for [d]it du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.» (1,16)[10]

De to kvinnene reiste til Betlehem i begynnelsen av innhøstingen av kornet, og for å understøtte sin svigermor og seg selv tok Rut arbeid på markene for etterhøsting. Markene tilhørte en velstående mann ved navn Boas, som var vennlig mot henne da han hadde hørt om hennes lojalitet til sin svigermor. Rut fortalte Noomi om Boas’ vennlighet og arbeidet videre med innhøstingen av bygg og hvete.

Boas var en nær slektning av familien til Noomis avdøde ektemann. Han var derfor forpliktet av skikken om svogerskap (Yibbum[11]) å gifte seg med Mahlons enke Rut for å videreføre hans families arv. Noomi sendte Rut til treskegulvet om natten og ba henne gå dit hvor Boas sov, og «ta teppet vekk fra føttene hans og legg deg der! Så vil han selv si deg hva du skal gjøre.» (3,4)[12] Rut gjorde så, Boas spurte hvem hun var, og hun svarte: «Jeg er Rut, tjenestekvinnen din. Bre kappen din over meg, for du er løsningsmann.» (3,9)[13] Boas velsignet henne og besluttet å gjøre det som var påkrevd, og la til: «For alle som bor i byen, vet at du er en hederlig kvinne.» (2,11)

Tidlig denne dagen gikk Boas til byporten for å møte en annen mannlig slektning som ikke er navngitt. Boas snakket med ham, men slektningen var ikke villig til å sette sin arv på spill for å gifte seg med Rut, og frafalt dermed sine forpliktelser, slik at Boas fritt kunne gifte seg med Rut. De avtalte overføringen av eiendom ved å ta av sandalene sine og overrekke dem til Boas.

 Før i tiden var det slik i Israel når det gjaldt innløsning og byttehandel, at for å bekrefte en sak skulle man dra av seg sandalen og gi den til den andre parten. Slik ble en sak vitnefast i Israel. Løsningsmannen sa til Boas: «Kjøp det du!» Og så dro han av seg sandalen. Da sa Boas til de eldste og til hele folket: «Dere er i dag vitner på at jeg kjøper av Noomis hånd alt som har tilhørt Elimelek, og alt som har tilhørt Kiljon og Mahlon.[14] 

Boas og Rut ble deretter gift og fikk en sønn. Byens kvinner feiret Noomis glede over at ætten føres videre, og Noomi tok barnet og la det mot brystet. Barnets navn ble Obed, og han ble far til «Isai, som ble far til David» (4,17). Han ble således farfar til kong David. Boken avsluttet med en appendiks som sporer Davids genealogi tilbake til Peres, som fikk «sønnen Hesron, Hesron fikk sønnen Ram, og Ram fikk sønnen Amminadab, Amminadab fikk sønnen Nahsjon, og Nahsjon fikk sønnen Salma, Salma fikk sønnen Boas, og Boas fikk sønnen Obed» (4,18-22).[15]

Temaer rediger

Svoger-ekteskap rediger

Ruts bok illustrerer vanskeligheten med å benytte seg av lover gitt i bibelske bøker som bevis på virkelighetens praksis.[16] Noomi forsøkte å sikre sin egen og Ruts fremtid ved å arrangere et svoger-ekteskap mellom Rut og Boas, ut fra skikken med at en enke etter et barnløst ekteskap kunne gifte seg med sin avdøde manns bror. Det første barnet denne forbindelsen resulterte i, ble regnet som den avdødes barn. Familiens eiendom forble da i familien.[17] Noomi forklarer Rut at hun skal avdekke Boas' føtter når han har falt i søvn, og legge seg ned. Da Boas våkner, overraskes han over å se en kvinne ved sine føtter. Rut forklarer at hun ønsker han skal være hennes «løsningsmann», altså gifte seg med henne. Mange moderne kommentarer tolker fortellingen seksuelt, og mener at omtalen av «avdekning av føtter» som  er en eufemisme for å blotte kjønnsorganer.[18][19]

Blandingsekteskap rediger

Boken kan leses som en politisk lignelse fra Esras og Nehemjas tid (300-tallet f.Kr.), der blandede ekteskaper var uønsket.[8] Det fiktive i fortellingen fremkommerved figurenes navn: ektemannen heter Elimelek, dvs. «Min Gud er konge», og hans hustru Noomi, «behagelig», men etter at hennes sønner Mahlon og Kiljon, henholdsvis «sykdom» og «fortæring», er døde, ber hun om å bli kalt Mara, «bitter».[8]

Referansen til Moab skaper problemer, ettersom landet i Bibelen assosieres med fiendskap mot Israel, seksuelt avvik og avgudsdyrkelse. Likevel er Rut fra Moab «en hederlig kvinne» som blir gift med en judeer og føder en sønn som blir stamfar til kong David.[20] I motsetningen til budskapet i Esras bok og Nehemjas bok hvor blandingsekteskap mellom jødiske menn og ikke-jødiske kvinner forkastes, forteller Ruts bok at utenlandske konvertitter til jødedommen kan bli gode jøder, utenlandske hustruer kan ble eksemplariske følgere av jødisk lov, og at det ingen grunn er til å ekskludere dem eller deres avkom fra samfunnet.[20]

Referanser rediger

  1. ^ Coogan (2008), s. 8.
  2. ^ Nettbibelen: Ruts bok 1,1
  3. ^ Nettbibelen: Ruts bok 1,16–17
  4. ^ Atteridge (2006), s. 383.
  5. ^ Svend Holm-Nielsen: Det gamle testamente (s. 35), Gads forlag, København 1969
  6. ^ Svend Holm-Nielsen: Det gamle testamente (s. 112)
  7. ^ Svend Holm-Nielsen: Det gamle testamente (s. 199)
  8. ^ a b c West (2003), s. 209.
  9. ^ Nettbibelen: Ruts bok 1,5
  10. ^ Nettbibelen: Ruts bok 1,16
  11. ^ https://www.chabad.org/search/keyword_cdo/kid/10092/jewish/Yibbum-Levirate-Marriage.htm
  12. ^ Nettbibelen: Ruts bok 3:4
  13. ^ Nettbibelen: Ruts bok 3,9
  14. ^ Nettbibelen: Ruts bok 4,7–9
  15. ^ Nettbibelen: Ruts bok 18–22
  16. ^ Grabbe (2004), s. 105.
  17. ^ «Ekteskap i ulike former og fasonger» Arkivert 16. januar 2019 hos Wayback Machine., HvisVokser
  18. ^ West (2003), s. 210
  19. ^ For «føtter» som eufemisme for genitalier, se eksemplarisk Levine, Amy-Jill (2012): «Ruth», Newsom & Ringe, red: The Women's Bible Commentary, Westminster John Knox Press, s. 78-84. Den vanlige tolkningen, som gitt her, er at Rut er bedt om å avdekke Boas’ kjønnsorgan, men se Nielsen, Kirsten (1998): «Other Writings», McKenzie & Graham, red.: The Hebrew Bible Today, Westminster John Knox Press, s. 175-176, hvor det argumenteres at Rut avdekker seg selv.
  20. ^ a b Grabbe (2004), s. 312.

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ruts_bok&oldid=23294377»