Riksdagen i Worms
Med Riksdagen i Worms (tysk: Wormser Reichstag) forstår man vanligvis Riksdagen i 1521, som endte med at Martin Luther ble erklært fredløs. Men det har også vært avholdt riksdager i samme by i 829, 926, 961, 1076, 1122, 1495 og i 1540.
Riksdagen i 1521 varte fra den 29. januar til den 25. mai 1521.
Riksdagen i 1521 rediger
Riksdagen innkalles rediger
Riksdagen ble innkalt av den tysk-romerske keiser Karl V, som kort tid før hadde reist fra Spania til Tyskland og mottatt keiserkronen i Aachen 23. oktober 1520. Foranledningen var urolighetene rundt Martin Luther, og ikke minst den pavelige utsending ved keiserens hoff, Girolamo Aleandro, hadde ivret for en riksdag med dette for øye.
Selv om også en rekke andre spørsmål ble drøftet under riksdagen, er det behandlingen av Martin Luthers lære som har varig historisk interesse.
Luther hadde hilst valget av Karl V velkommen med stor entusiasme, særlig fordi de øvrighetspersoner som stod Luther mest imot, som pave Leo X, hadde arbeidet for andre kandidater og agitert mot Karl. Luther hadde til og med tilegnet sitt skarpeste kampskrift så langt Skriftet til den kristne adel, august 1520) til keiser Karl. Men keiseren hadde fra første stund ikke etterlatt noen tvil om at han i Luther-spørsmålet ville stå på den gamle kirkes standpunkt. I Leuven og Köln hadde han deltatt i brenningen av de lutherske skrifter. Han hadde til hensikt å reise en riksakt mot ham så snart han offisielt var blitt bannlyst av kirken. At en slik bannlysning var nært forestående, lå i luften: I bullen Exurge Domine hadde paven truet med det dersom Luther ikke avsverget visse teser innen en viss frist. Høsten 1520 utløp fristen, og den 3. januar 1521 fulgte bannlysningen.
Spørsmålet om Luther skulle innkalles eller ikke rediger
Riksdagen diskuterte først om Luther skulle innkalles eller ikke. I sin berømte askeonsdagstale krevde den pavelige utsending Aleander den 13. februar at bannlysningen skulle følges opp av den verdslige myndighet uten noe forutgående avhør av Luther. Fra Ingolstadt sendte Eck den 21. februar et brev med samme oppfordring til keiseren. Men dette vant ikke tilslutning; etter påtrykk fra Fredrik den Vise av Sachsen gikk keiseren med på at Luther først skulle bli utspurt.
Luther innkalles til Worms rediger
Den 6. mars 1521 hadde keiseren undertegnet det skriv som sikret ham fritt leide til og fra Worms. Til tross for ekskommunikasjonen hadde hele reisen fra Wittenberg til Worms vært et triumftog, og Luthers inntog i Worms den 16. april 1521, høytidelig fulgt av den keiserlige herold, gav ikke inntrykk at det var en slagen mann som begav seg inn i sine fienders vold. Høy og lav trengte seg rundt herberget hans for å få et glimt av den berømte mannen, han var blitt riksdagens midtpunkt.
Luther står frem for forsamlingen rediger
Den 17. april ble han innkalt til forhandlingene. Frimodig fastholdt han sine skrifter overfor keiseren og de forsamlede riksstender. På spørsmålet om han ville forsvare dem, bad han om betekningstid. Neste dag holdt han sin kraftfulle og vel forberedte forsvarstale, der han avslo enhver tilbakekalling. Avslutningsvis sa han:
«Hvis jeg ikke blir beseiret ved Skriftens vitnesbyrd eller ved åpenbare fornuftsargumenter – for jeg tror verken på paven eller på konsilene alene ettersom det står fast at de flere ganger har tatt feil eller har motsagt hverandre – så forblir jeg beseiret ved de skriftsteder jeg har anført, og min samvittighet forblir fanget i Guds Ord. Jeg verken kan eller vil tilbakekalle noe, for det verken er sikkert eller frelsebringende å gjøre noe mot ens samvittighet. Gud hjelpe meg, Amen.»
De berømte ordene «Her står jeg og kan ikke annet» stammer ikke fra Luther.
Keiserens tale rediger
Talen gjorde stort inntrykk på riksstendene. Men også keiseren holdt den følgende dag en tale. Den var ikke mindre storartet, og utgjorde den første bekjennelse som han personlig avga i offentligheten. Her sa han blant annet:
«Det er sikkert at en enkelt broder tar feil når han setter seg opp mot hele kristenhetens mening, for ellers må kristenheten ha tatt feil i tusen år eller mer. ... Det ville være en skam for oss og for dere, dere lemmer på den edle tyske nasjon, hvis det på grunn av vår forsømmelse i vår tid skulle snike seg inn bare et skjær av heresi i menneskenes hjerter, til skade for den kristne religion. Etter at vi i går hørte Luthers tale, sier jeg dere at jeg beklager at jeg så lenge har nølt med å ta forholdsregler mot ham. Han har sitt frie leide! Men heretter vil jeg betrakte ham som en notorisk kjetter, og håper at dere som gode kristne vil gjøre det samme.»
Siste forsøk på å overtale Luther til å avsverge rediger
I dagene som fulgte ble det gjort flere forsøk på å få Luther til å ombestemme seg og gå med på et kompromiss. Erkebiskop Richard von Greiffenklau av Trier førte private forhandlinger med Luther i Den tyske ordens hus den 24. april. Ifølge en rapport fra Aleander til Roma tilbød han Luther at
«dersom det var slik at han fryktet for drapstrusler fra sine tilhengere dersom han tilbakekalte (sine standpunkter), skulle han få et behagelig priorat ved en av hans borger og deretter en plass ved hans bord og i hans råd, og således nyte godt også av keiserens beskyttelse og pavens gunst».
Bakgrunnen for dette fremstøtet var at Luther så tydelig var blitt båret frem av lavadelens hyldest, og at en retrett nok ville utløst forferdelse i disse kretsene. Men Luther avviste tilbudet.
Deretter oppsøkte også Johann Cochlaeus, som også hadde deltatt på Greiffenklaus forsøk, Luther alene for å forsøke å få ham til å trekke tilbake sine lærestandpunkter.
Luther forlater Worms rediger
Deretter ble en rekke møter avholdt for å finne ut av hva man skulle gjøre. Men før riksdagen rakk å fatte noen beslutning, forlot Luther Worms (25. eller 26. april). På hjemreisen mot Wittenberg ble han underveis «bortført» av sine tilhengere og brakt i sikkerhet til borgen Wartburg i begynnelsen av mai.
Få dager etter ble Wormser-ediktet utferdiget, men keiseren lot det ikke offentliggjøre før den 25. mai. Ediktet erklærte at Luther var en kjetter på grunn av hans avvisning av den katolske kirkes lære særlig om en rekke av sakramentene og av messen, og hans kritikk blant annet av pavedømmet, konsilene og en rekke kirkeskikker. Han ble videre anklaget for å oppildne til strid og ødeleggelser.