Girolamo Aleandro
Girolamo Aleandro della Mota (eller Hieronymus Aleander) (født 13. februar 1480 i Motta ved Treviso i den venetianske provins Friuli, død 1. februar 1542 i Roma) var en humanist, pavelig diplomat og erkebiskop.
| Girolamo Aleandro | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. feb. 1480[1] Motta di Livenza | ||
| Død | 1. feb. 1542[1] (61 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Renaissance humanist, bibliotekar, diplomat, universitetslærer, katolsk prest (1524–), klassisk filolog | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Padova[2] | ||
| Nasjonalitet | Republikken Venezia | ||
Akademisk virke rediger
Aleandro studerte i Motta, Pordenone, Venezia og i Padova, og virket fra 1499 i Venezia som professor i klassiske og orientalske språk. Der ble han den førende skikkelse i humanistkretsen rundt boktrykkeren Aldo Manuzio.[trenger referanse]
I 1508 dro Aleandro til Paris og underviste hebraisk, gresk og latin der. Han var en populær professor, og hans gresktimer kunne til tider trekke så meget som 1500 studenter.[trenger referanse] Det var han som innførte det metodiske studium av gresk i Frankrike.[trenger referanse] Etter pestutbruddet i 1510 flyttet han til Orléans, men returnerte til Paris i juli 1511 og ble rektor ved universitetet der. Hans Lexicon Graeco-Latinum utkom i 1514.
I kirkens tjeneste rediger
I desember 1513 trådte Aleandro inn i sekretærtjeneste for biskop Etienne Poncher av Paris, som var kansler for kong Ludvig XII av Frankrike. I 1515 ble han kansellist for fyrstbiskop Erard von der Mark av Liége. Biskopen sendte ham på et oppdrag til Roma, der han ble engasjert i det pavelige statssekretariat. I 1516 ble han geheimnotar for kardinal Giulio de Medici i Roma. I juli 1519 utnevnte pave Leo X ham til sin bibliotekar.
Pavelig utsending til keiserhoffet rediger
Pave Leo sendte ham i september 1520 til sin representant ved keiser Karl Vs kroning og til en av sine utsendinger (nuntius, legat) ved det keiserlige hoff (den andre var den senere kardinal Marino Ascanio Caracciolo), for å bevege keiseren til aksjon mot Martin Luther, som var blitt fordømt for sine teologiske standpunkter ved bullen Exurge Domine den 15. juni 1520. Paven hadde fra før gitt dominikanerpateren Johann Eck i oppdrag å arbeide for å bringe bullen til alminnelig gjennomslag, men han hadde så langt ikke oppnådd noe annet enn å utløse økt sinne og motstand blant Luthers tilhengere.[trenger referanse] Den formelle bannlysning som fulgte den 3. januar 1521 med bullen Decet Romanum Pontificem.
Aleandros innflytelse var en av årsakene til at keiseren sammenkalte til Riksdag i Worms i januar 1521.[trenger referanse] Som nuntius spilte Aleandro en viktig rolle under Riksdagen.[trenger referanse] I sin askeonsdagstale den 13. februar 1521 krevde han at bannlysningen skulle følges opp av den verdslige myndighet uten noe forutgående avhør av Luther. Hans krav vant ikke tilslutning, og Luther ble i stedet kalt til Worms, der han forsvarte seg og sine skrifter i april. Etter råd fra Johann Cochlaeus utferdiget Aleandro deretter et utkast til et edikt mot Luther (se Wormser-ediktet), og utvirket at keiseren undertegnet det.[trenger referanse] Ediktet ble offentliggjort den 25. mai 1521.
Aleandros meldinger til Roma fra Riksdagen og hans dagboksnedtegnelser er viktige reformasjonshistoriske kildematerialer. De viser også at Aleandro var en mann med stort klarsyn hva gjaldt kirkelige misligheter og med vilje til å innrømme og fordømme forfallet i den romerske kurie, og det pengebegjær og moralske forderv som besmittet mange innen geistligheten.[trenger referanse]
Etter Riksdagens avslutning dro Aleandro til De spanske Nederlandene, og bevirket at to Luther-vennlige munker ble offentlig brent i Brussel. De to betegnes av og til som «reformasjonens første martyrer».[trenger referanse]
Senere virke rediger
Pave Klemens VII utnevnte i ham august 1524 til erkebiskop av Brindisi og Oria, og samtidig til nuntius ved kong Frans Is hoff i Frankrike. Han havnet i fangenskap sammen med kongen etter slaget ved Pavia den 24. februar 1525, og de ble først satt fri mot en sum løsepenger.
Det var først den 28. februar 1529 at han ble ordinert til biskop, av erkebiskop Gian Pietro Carafa (som senere ble pave Paul IV). I 1531 og 1532 var han atter nuntius hos keiser Karl V, og fra 1533 til 1535 ledet han den pavelige representasjon i Venezia.
Kardinal rediger
Ved konsistoriet 22. desember 1536 ble Aleandro kreert til kardinal av pave Paul III. Få uker etter dro han som konsilslegat til Vicenza. Sensommeren 1538 ble han pavens sendemann ved keiser Ferdinand Is hoff, men lykkes ikke i å vinne noen innflytelse under forhandlingene mellom de forskjellige tyske religiøse partier.[trenger referanse] Mot slutten av 1539 vendte han tilbake til Roma.
Episkopalgenealogi rediger
Hans episkopalgenealogi er:
- Biskop Leone de Simone (?-1469) *bispeviet 1442?
- Kardinal Oliviero Carafa (1430-1511) *bispeviet 1458
- Erkebiskop Gian Pietro Carafa (1446-1559) *1506
- Kardinal Girolamo Aleandro (1480- 1542) *1528[3]
Referanser rediger
- ^ a b webdept.fiu.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.catholic-hierarchy.org alean, lest 31. januar 2022