Rikard Aslaksson Berge
Rikard Aslaksson Berge (født 1815, død 1902) var en kjent bonde og tradisjonsbærer fra Rauland i Telemark. Han kom fra en vidgjeten ætt med mange kunstnere og spelemenn som blir kalt «Vaaætti» . Både Håvard Gibøen og Eilev Smedal regnes til slekta, sammen med Tarjei Vesaas, Eivind Groven, Dyre Vaa og Aslaug Vaa.
| Rikard Aslaksson Berge | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1815 | ||
| Død | 1902 | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Rikard A. Berge og søsteren Anne A. Berge var de eneste som vokste opp av en søskenflokk på seks barn. De øvrige mistet livet i nødsårene 1808 til 1814. I tidens fylde overtok han farsgarden Berge, og giftet seg to ganger. Andre gang ektet han søskenbarnet Sigrid Olavsdotter Gjore, og sammen fikk de sju barn som vbokste opp: Torbjørg, Signe, Sigrid, Ingebjørg, Olav, Aslak og Aslaug. Barna var kjent som gode musikkformidlere: sønnene som felespillere, døtrene som kvedere. Torbjørg spilte dessuten sjøfløyte. Datteren Sigrid ble mor til folkekulturforskeren Rikard Berge, som for en stor del vokste opp hos bestefordeldrene. Datteren Aslaug ble mor til Olav Groven og Eivind Groven.
Far til Rikard A. Berge, Aslak Aanundson Berge, spilte fele, men måtte legge bort instrumentet da han giftet seg med Ingebjørg Rotkjønn som var haugianer og holdt felespill for synd. Det var også hun som satte foten ned da sønnen ville lære seg felespill. Da han ikke fikk anledning til å spille, utviklet han seg i stedet som visekveder og slåttetraller. Gjennom Rikard A. Berge er det ivaretatt en mengde tradisjon fra gammelt i slekta og fra eldre folk forøvrig. Gamlefar på Berge, Aanund Berge (1753–1836) – langeleikspiller, kveder og danser – blir omtalt som en sentral kilde i sammenhengen. Det dreier seg om gamle slåtter, slåtterim, ballader, bygdeviser og stev m m.
Rikard A. Berge hadde også en rikt utbrodert Raulandsversjon av den kumulative visa St Martins gaver, en middelaldervise mest kjent i den engelske versjonen Twelve Days of Christmas. Ellers er det overlevert en god del religiøse folketoner etter Rikard A. Berge som trolig henger sammen med mor Ingebjørgs pietistiske ståsted. Det kan også nevnes at Myllarguten ofte var innom på garden. Det er også kjent at Rikard A. Berge ofte sørget for å hjelpe spillemannen ut av økonomiske kniper. Myllarens jevnlige omgang med Bergsingene har ført til at flere myllarslåtter er videreført gjennom barna til Rikard A. Berge, og derfra videre nedover i ættelinjene og ut i dagens tradisjonslandskap. Særlig blev dattersønnen Rikard Gøytil, hyppig oppsøkt av spillemenn og kvedere utenfor slekta på sank etter gammel tradisjon.
Ivar Aasen var en annen som besøkte Berge på gården. Det fortelles at Rikard A. Berge gikk ute på vollen og slo gresset mens Ivar Aasen gikk etter ham med notisblokk for å skrive ned ord og dialektuttrykk. Ivar Aasen lærte bergsingene toner til egne tekster som lever i slekta den dag i dag.
Rikard A. Berge var en intellektuell kapasitet, og lærte seg tysk på egen hånd. Det er også fortalt at han leste teologi for å finne svar på sentrale spørsmål. før han endelig kom fram til at "bånetrui er no den likaste lell". Da det kom tyske turister oppover dalen i 1870-årene var det Rikard A. Berge som kunne rettlede dem.
Da Rikard A. Berge lå på dødsleiet sørget han over det han kom til å ta med seg i graven. Datteren Aslaug trøstet ham med at etterkommerne hadde tatt vare på mye, og at mye også var skrevet ned av den yngre Rikard Berge. Så sang hun den ene tonen etter den andre som hun hadde fått av ham. Han døde 87 år gammel.
Folketonene fra Berge gikk i arv til blant andre Eivind Groven, som siden ga dem videre til sin datter, Dagne Groven Myhren. Fra henne er de kommet til Øyonn Groven Myhren, som er tippoldebarn av Rikard A. Berge.