Riccardo Bartoloni
Riccardo Bartoloni (født 12. juli 1885 i Scarperia e San Pietro i provinsen Firenze i Italia; død 11. oktober 1933 i Jerusalem) var en katolsk erkebiskop og diplomat for Den hellige stol.
| Riccardo Bartoloni | |||
|---|---|---|---|
| Født | 12. juli 1885 Scarperia | ||
| Død | 11. okt. 1933 (48 år) Jerusalem | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia | ||
Liv og virke rediger
Prest rediger
Riccardo Bartoloni tok grader i teologi, filosofi og kirkerett, og ble presteviet 12. august 1909.[1] For en tid var han korleder ved katedralen i Firenze og fremmet da sterkt Lorenzo Perosis musikk. Den fortsatte han også å fremme mens han representere Pavestolen i utlandet som pavelig diplomat. Han spilte en avgjørende rolle med å få i gang i den venezuelanske komponist Juan Bautista Plazas karriere.[2]
Han arbeidet ved det pavelige nuntiatur i Venezuela fra 1918 til 1922,[2] og deretter fra 1922 til 1928 ved Statssekreteriatet i Roma[1]
Biskop, pavelig nuntius til Libanon rediger
Den 21. mai 1928 utnevnte pave Pius XI ham til titularbiskop av Laodicea in Syria og til apostolisk internuntius i Litauen. Kardinalstatssekretær Pietro Gasparri bispeviet ham 27. mai i basilikaen San Lorenzo in Lucina samme år; medkonsekrantene var sekretæren for Kongregasjonen for troens utbredelse, kurieerkebiskop Francesco Marchetti Selvaggiani, og hjelpebiskop i Roma, Giuseppe Palica.
Nuntius til Litauen rediger
Riccardo Bartoloni ble den 9. november 1928 apostolisk nuntius i Litauen. Han støttet det lokale presteskaps kamp for å beskytte den katolske legorganisasjonen Katolsk Aksjons uavhengighet fra regjeringskontroll. Av den grunn ble han erklært persona non grata av regjeringen og utvist fra landet sommeren 1931.[3]
Apostolisk delegat til Egypt, Arabia, Eritrea og Etiopia rediger
Den 9. april 1933 utnevnte pave Pius XI ham til apostolisk delegat til Egypt, Arabia, Eritrea og Etiopia.[1]
Hsm døde i Jerusalem den 11. oktober 1933 i en alder av 48 år,[4] etter en operasjon for akutt blindtarmbetennelse.[1].
Episkopalgenealogi rediger
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
- Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
- Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
- Kardinal Pietro Gasparri (1852-1934) *1898
- Erkebiskop Riccardo Bartoloni[5]
Referanser rediger
- ^ a b c d Bausa, Agostino (2012). «Mons. Riccardo Bartoloni». I vescovi di casa nostra. Ritratti di vescovi e arcivescovi fiorentini e toscani (italiensk). All’Insegna del Giglio. s. 85–90. ISBN 9788878145566. Besøkt 12. mai 2020.
- ^ a b Labonville, Marie Elizabeth (2007). Juan Bautista Plaza and Musical Nationalism in Venezuela. Indiana University Press. s. 50–51. ISBN 9780253116963.
- ^ Streikus, Arūnas (2013). «The History of Religion in Lithuania since the Nineteenth Century». Religious Diversity in Post-Soviet Society: Ethnographies of Catholic Hegemony and the New Pluralism in Lithuania. Ashgate Publishing. s. 43. ISBN 9781315605128. Besøkt 12. mai 2020.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). XXV. Typis Polyglottis Vaticanis. 1933. s. 480. Besøkt 10. mai 2020.
- ^ www.catholic-hierarchy.org bartr, lest 14. februar 2021