Oppklaringseskadronen

Oppklaringseskadronen/Brigaden i Nord-Norge hadde sine røtter i Motorisert oppklaringseskadron, som ble opprettet i England i september 1944. Denne artikkelen tar for seg avdelingens utvikling fra 1956 til 1994.

Hjulryttereskadronen/Brigaden i Nord-Norge 1956 til 1961

Opprinnelse og starten

Den «moderne» oppklaringsavdeling etter andre verdenskrig ble opprettet da det etter etableringen av Brigaden i Nord-Norge(Brig N) ble avdekket et prekært behov for en oppklaringsavdeling.

Våren 1953 ble det etablert en selvstendig hjulryttertropp på Trandum under ledelse av fenrik Nesgård. Denne troppen ble i april 1954 overført til Setermoen der den gikk inn i Brig N. Dette var den første oppklaringsavdelingen som gikk inn i norske avdelinger i Norge. Transporten nordover gikk med tog til Trondheim og videre til Finnsnes med D/S Skjerstad. Sersjantene Ulmar Vollan (admsjt) og John Erik Roth (nk) fulgte troppen under overføringen. Fenrik Nesgård var ennå ikke ferdig med Statens Gymnastikkskole, så de to sersjantene måtte drive troppen i ca to uker før fenrik Nesgård ankom Setermoen. Troppen ble forlagt i stabsbatteriets kaserne i artillerileiren. Senere delte troppen kaserne med transportkompaniet i infanterileiren på Setermoen. Høsten 1954 ble det bestemt at også Brig S. skulle få en selvstendig hjulryttertropp. I januar 1955 fikk løytnant Ole Ernst Bjartz i oppdrag å sette opp en ny tropp med hjulryttere på Trandum.

Brig N og Kavaleriet ble snart klar over at det fortsatt var underdekning på oppklaringsiden i brigaden. Brig N var høyt prioritert og det ble derfor bestemt at hjulryttertroppen i Brig S skulle overføres til Brig N innen 16. mai 1956.

I begynnelsen av mai 1956 ble løytnant Bjarts innkalt til oberst Gjedde ved Akershus festning, her fikk Bjartz ordre om å ta med seg sin tropp og etablere en hjulryttereskadron på Skjold. Bjartz skulle tjenestegjøre som sjef for avdelingen, og troppen som allerede var i Brig N skulle underlegges eskadronen. Denne troppen hadde allerede i mai 1956 etablert seg på Skjold og forberedt mottak av den nye troppen.

Bjartz hadde selv begynt å etablere seg i Ullensaker, og var i ferd med å bygge seg hus. Dessuten bestod troppen av rekrutter, men ordren sto ved lag og hjulryttertroppen satte kursen mot Skjold. Først ble de transportert med tog til Trondheim, deretter med hurtigruten til Finnsnes. Her ble de hentet med buss og lastebiler og fraktet til Skjold.

Den 16. mai 1956 ankom løytnant Bjartz og hans tropp Skjold, og den 18. mai 1956 ble hjulryttereskadronen erklært offisiell ved at daværende brigadesjef oberst Rollstad inspiserte avdelingen. Eskadronen ble på grunn av plassmangel ikke forlagt på egen kaserne, men ble fordelt på kasernene Trandum og Starum. Først i august 1960 ble eskadronen tilgodesett med egen kaserne, mot Bn IIs ønske, og tok over kaserne Trandum.

Løytnant Bjartz, var den første sjef for Hjulryttereskadronen/Brig N. med lt Nesgård som nestkommanderende. Løytnant Bjartz ble utnevnt til rittmester samme året.

Brigadesjef Rollstad var artillerist, men holdt sin beskyttende hånd over kavaleristene, og det sies at det var han som bestemte at kavaleristene skulle beholde sin svarte beret selv om de øvrige i brigaden skulle bære den kornblå. Dette fordi han mente avdelingsstolthet og tilhørighet var viktig, så det måtte man ta vare på.

Hjulryttereskadronen var den første avdelingen som ble forlagt på Helligskogen, dog kun periodevis. Avdelingen ble pålagt å avpatruljere den finske riksgrensen opp mot treriksrøysa. Daværende sersjant Vollan (gikk av som oberst) fortalte at han ble beordret på patrulje. Han kunne fortelle at på den norske siden av grensen var det bare en steinur, men på den finske siden var det en fin kjerrevei. Det ble etter hvert veldig tungt å ta seg frem, så fristelsen ble for stor. Det endte med at patruljen fulgte kjerreveien – i norske uniformer og bevæpnet – på finsk territorium. Heldigvis møtte de ingen.

Organisasjon og taktikk

Eskadronen besto av tre tropper; to hjulryttertropper og en stabstropp med to støttelag som normalt var underlagt hjulryttertroppene. Totalt bestod avdelingen av ti befal og 95 soldater. Kjøretøyene bestod av ti Greyhound, sju GMC lastevogner, sju Weasel og lere ¾ tonnere. Hver hjulryttertropp bestod av to befal og 38 soldater, to eller tre Willys jeeper med M1919A4 mitraljøse, en Greyhound pansret oppklaringsvogn og to Weasel. Stabstroppen bestod av sju GMC lastervogner, willysjeeper og Greyhound kommandovogner. Støttelagene var utstyrt med 57mm RFK og 50mm bombekastere.

Oppsettingen på materiellsiden var varierende, blant annet skulle avdelingen ha Greyhound med kanontårn, men ved en feil fikk avdelingen levert en rekke vogner av kommandoutgaven uten tårn. Dette skapte en del problemer da disse vognene manglet ildkraft, og var følgelig ikke anvendbare til oppklaring.

Taktikken til hjulryttertroppen gikk ut på at den gjennomførte akseoppklaring med Greyhound i front, og med troppen snørekjørende på sykkel bak Willys jeepene. Straks det ble oppnådd kontakt med fiende i front, satt hjulrytterne av, grupperte ut og sikret i front i påvente av infanteriet som kom bak og skulle overta sikringen. Når infanteriet var ankommet gikk alt på drill; sykler ble lastet opp på spesialhenger, mens troppen fortsatte på ski eller til fots i flankene for å lokalisere fiendens styrke og gruppering. Hjulryttereskadronens etteretningsmessige ansvarsområde var normalt 20–30 km foran egne linjer, men dette kunne bli begrenset av lange forsyningslinjer og sambandsstrekk.

Hjulryttere laster opp sykler og ski etter en flankemarsj

Patruljetroppen
I 1959 ble Rakettbataljonen/Troms landforsvar (TLF) opprettet. Den var oppsatt med Honest John rakettartilleri, men manglet personell til å lokalisere mål på dypet. Det ble derfor opprettet en patruljetropp som administrativt inngikk i Hjulryttereskadronen, men kommandomessig var underlagt Forsvarsdistriktet.

Troppens oppdrag og disponering var på mange måter lik den man hadde i brigadeoppklaringen i begynnelsen av 1990-tallet. I 1961 ble troppen døpt til Fjernoppklaringstroppen. Da rakettartilleriet ble faset ut i begynnelsen av 60-årene, ble det bestemt at man skulle beholde troppen innenfor organisasjonen. Troppen ble gitt fallskjermutdannelse og bestod av seks patruljer, men grunnet liten utskrivningsstyrke hadde troppen normalt redusert bemanning.

Patruljetroppen kontingent 1/1962 har fått utlevert sin fallskjermving på Trandum i 1962

---

Lett Stridsvogneskadron 1961 til 1963
Ved utgangen av 50-årene startet arbeidet med en ny eskadronstype, i starten kalt Stridsvognoppklaringseskadronen. Effekten av M24 Chaffee som stridsvogn ble etter hvert erkjent som liten, og da man samtidig øynet muligheten for å få middelstunge stridsvogner, ble det derfor besluttet å benytte M24 Chaffee i oppklaringsrollen.

Den 10. mai 1961 ble Hjulryttereskadronen omorganisert og fikk navnet Lett Stridsvogneskadron/Brig N. M24 Chaffee stridsvognene fra Stridsvogneskadrone/TLF på Bardufoss ble avgitt, og overført til den nye avdelingen. Disse ble delt inn i tre oppklaringstropper. På grunn av plassmangel i Skjold leir ble en tropp satt i mobiliseringsstatus, en tropp ble værende igjen på Bardufoss og en tropp ble overført til avdelingen. I tillegg ble Fjernoppklaringstroppen beholdt på Skjold.

Øvelsene ved avdelingen kunne ofte være lange og harde, både i avstand og tid, og med høy aktivitet. Ved ett tilfelle tok avdelingen seg fra Skjold til Sennalandet i Finnmark, ved å blant annet beltekjøre med stridsvognene (bensindrevne). Med dagens drivstoffbudsjetter(1994) hadde man knapt kommet over Kvænangsfjellet.

Øvelse med eskadronen i 1963

Avdelingen tok godt vare på sitt personell, og forholdet befal/menige var nært. Ofte gikk eskadronens befalsfruer sammen og lagde noe godt å bite i til mannskapene. Det var normalt at avdelingen tok med seg befalsfamilier og soldater på helgeturer inn i Maukenmassivet. I det sivile samfunnet deltok også eskadronen aktivt, i alt fra å underholde på 17. mai til å bidra med undervisning i engelsk og matematikk på folkeskolen når det var for lite lærere.

Organisasjon og taktikk
Lett stridsvogneskadron bestod av en eskadronsstab med en stabsgruppe og en forsyningsgruppe. Stridsvognoppklaringstroppene bestod av:

- troppsstab
- motorisert oppklaringsgruppe med 2 lag, hvert oppsatt på Willys jeep med M1919A4 mitraljøse.
- lett stridsvogn gruppe m/ 2 M24 Chaffee stridsvogner
- oppklaringsgruppe m/ 2 oppklaringslag, hver oppsatt med pansret GMC, kalt «panserpurka»
- kanonlag, 106mm RFK montert på Willys jeep.

Oppgavene til de respektive grupper og lag i troppen.
Troppsstaben opererte fra Willys jeep og styrte troppen via samband, i tillegg disponerte troppssjefen en MC-ordonnans.

Motorisert oppklaringsgruppe bestod av to lag under ledelse av hver sin lagfører, oppgavene i gruppen var som følger:

- motorisert oppklaring langs vei, stier og andre steder hvor det var fremkommelig med kjøretøyer.
-oppklaring til fots (på stier) herunder patruljegang.
-opprettelse av observasjonsposter
-spesialoppgaver som for eksempel ordonanstjeneste, opprettelse av transittstasjoner etc.

Lett stridsvogngruppe bestod av to lag med hver sin pansrede GMC. Denne gruppen opererte normalt samlet, men kunne deles og operere lagvis. Oppgaven til gruppen bestod av: - gi troppen ildstøtte
- oppklaring i lendet som var fremkommelig for stridsvogner, selv under ild fra småkalibrede våpen.
- oppklaring med makt
Troppen var avhengig av å opptre sammen med en forstyrke for beskyttelse og mållokalisering, derfor ble oppklaringsgruppen ofte disponert lagvis.

Oppklaringsgruppen bestod av to lag med hver sin pansrede GMC, denne gruppen opererte normalt samlet, men kunne deles og operere lagvis. Oppgavene til troppen var:

- oppklaring til fots
- nærsikring og samarbeid med stridsvognene
- patruljegang
- opprettelse av observasjonsposter
- besettelse av mindre stillinger

Oppklaringsgruppene løste alltid sine oppdrag til fots.

Kanonlaget benyttet 106mm RFK oppmontert på Willys jeep og hadde som oppgave å:

- gi troppen panservern
- forsterkning av troppens ildkraft
- røyklegging

Kanonen kunne avgi ild fra kjøretøyer og opptrådte sammen med stridsvogner for gjensidig støtte.

---

Oppklaringseskadronen/Brigaden i Nord-Norge 1963 til 1994

Høsten 1963 ble det igjen et navneskifte på avdelingen, den skulle nå hete Oppklaringseskadronen (Oppklesk). Dette fikk de første årene ingen konsekvenser på materiell og personellsiden. Mot slutten av 60-årene begynte avdelingens kjøretøy å bli så nedslitt og gamle at det som en prøve ble innført M113 vogner for å erstatte deler av kjøretøyene. Disse manglet væpning, og man fant raskt ut at vognene ikke kunne erstatte hovedskytset M24 Chaffee. Det ble derfor konkludert at avdelingen på nytt var moden for en omorganisering.

Sommeren 1968 startet utprøving av en ny struktur, på mange måter lik avdelingen slik den var i 1994. Avdelingen ble tilført Volvo L-3314 og beltevogner av typen BV202, i tillegg ble det beholdt 4 stk M24 Chaffee. Disse stridsvognene ble mob-lagret og beholdt innenfor organisasjonen helt frem til 1975.

Men det var ikke bare på materiellsiden man gjorde forandringer. Taktikken gikk over fra pansret oppklaring, som var offensiv, til stille oppklaring og overvåkning. Denne overgangen var smertefull for det befalet som hadde bakgrunn fra pansermiljøet, og avdelingen ble raskt kalt «seildukseskadronen» på folkemunne. Tross overgang til ny taktikk, viste det seg vanskelig å utøve den i praksis. Avdelingen ble derfor i en periode ofte benyttet som den gamle, som regel var dette oppklaring langs vei med mitraljøser montert på taket av feltvognene.

Fjernoppklarinstroppen kontingent 1/1965. Sjef er rittmester Morten Kjørstad (til venstre), nestkommanderende er løytnant Simen Skaret (til høyre)

I juni 1969 ble Fjernoppklaringstroppen nedlagt, dette fordi Jegerkommandoene på Forsvarskommandonivå skulle overta denne rollen. Dette innebar at eskadronen måtte bruke oppklaringstroppene i denne rollen da Brigaden ikke kunne være foruten de opplysninger som fjernoppklaringstroppen tidligere fremskaffet.

Erfaringene etter prøveperioden var gode, av den grunn ble Oppklaringseskadronen sommeren 1971 endelig opprettet, den var organisert lik det den var i 1994. Eskadronen fikk tre oppklaringstropper, to på belter og en oppsatt med feltvogner og lastevogner. Totalt bestod avdelingen av 170 mann. Basisen for denne avdelingen ble beholdt frem til 1994, dog med enkelte endringer.

Det var fortsatt et ønske om pansret oppklaring på brigadenivå. Det ble derfor i juli 1986 innført en fjerde tropp med 4 stk NM135 stormpanservogner og 2 stk NM142 rakettpanservogner. Det ble kun benyttet 2 stk NM135 i den daglige tjeneste, da det ikke var tilstrekkelig tildeling av våpenbærere i Hæren. Personellet som inngikk på disse kjøretøyene hadde gjennom 70- og 80-årene utviklet en god «patruljekultur» som medførte at det pansrede element falt lite naturlig inn i organisasjonen, troppen ble derfor nedlagt i desember 1988.

Høsten 1989 gikk avdelingen over til Brig-90 konseptet, noe som medførte en organisasjon med to oppklaringstropper med 9 patruljer og 4 stk BV206 hver, og en tropp med 12 patruljer og 7 stk BV202.

Utviklingen av Oppklaringseskadronen har fra 1963 og frem til 1994 har vært preget av å være en avdeling med primært kapasiteter langs vei, til en avdeling som kan løse sine oppdrag effektivt i alle typer lende. De oppklaringsenheter avdelingen hadde i 1994 opererte hovedsakelig til fots, kun unntaksvis benyttet man kjøretøy under selve oppklaringsfasen.

All observasjonspostvirksomhet ble utført nedgravd under bakkenivå, sommer som vinter. Dette for å øke overlevelsesevnen til firemannspatruljene. Oppklaringseskadronen har i alle år vært preget av den profesjonelle holdningen hos mannskapene, noe som medførte at avdelingen hadde en god faglig utvikling basert på et godt utdanningsnivå og god stridsutholdelse. Det ble opp mot 1994 drevet en meget god spesialisering av mannskapene innenfor sanitet, nærstrid, overlevelse og patruljevirksomhet. Man kunne kanskje på den tiden si at Oppklaringseskadronen utgjorde Hærens største ressurs innenfor oppklarings- og jegertjeneste.

Avslutning
I 1975 fikk avdelingen sin egen hytte ved navn «Dragonhytta» nede under stienraset ved Fjellfrøsvatnet. Grunnen ble skjenket gratis av gårdbruker Anders Rotli, som også var en meget god venn av eskadronen. Rotli ble også utnevnt til Æresdragon. Oppklaringseskadronen satte alltid stor pris på Rotli, og i mange år sørget avdelingens dragoner for å holde veien hans åpen på vinterstid. Dragonhytta ble raskt en fin mulighet for dragoner og befal på fritiden, her hadde man god tilgang på de fleste friluftsaktiviteter.

Siste halvdel av 80-tallet ble det fra sentralt hold i Hæren gitt uttrykk for at man ønsket å samle alt kavaleri på Setermoen, men det tok noe tid før det ble gitt ordre om flytting. Først 3. juni 1994 ankom Oppklaringseskadronen Setermoen, etter først å ha marsjert samme strekning som de første "hjulrytterne hadde syklet motsatt vei i april 1954.

Det var med vemod i sinnet at avdelingen forlot Skjold garnison, det gode forholdet til Bn II, Ingeniørbataljonen og den flotte naturen som hadde preget avdelingens hjemsted i over 38 år. For de befal og dragoner som har tjenestegjort på Maukstadmoen leir, vil Skjold alltid være et godt minne å huske tilbake til.

Litteratur

• Brigaden i Nord-Norge 1953–1995, Lundesgaard, Leif, Elanders, Oslo, 1995 http://www.nb.no/nbsok/nb/f5e99ed6a44f098f9e4a3d1df6c2e27f?index=0