Muhammed Shah Qajar
Mohammad Shah (norsk: محمد شاه; født Mohammad Mirza; 1808–1848) var den tredje Qajar shah av Iran fra 1834 til 1848. Han arvet tronen fra sin bestefar, Fath-Ali Shah. Påvirket av sufisme ble han en sufikonge under veiledning av Haji Mirza Aqasi. Etter å ha undertrykt opprørske prinser med støtte fra England og Russland, avskjediget han Abol-Qasem Qa'em-Maqam og utnevnte Aqasi som storvisir. Hans mål om å gjenerobre Herat mislyktes på grunn av britiske trusler. Han undertrykte et opprør i Isfahan og inngikk den andre Erzurum-traktaten (fra 1639) med Det osmanske riket. Under britisk press avskaffet han motvillig slavehandelen i Persiabukten. Til tross for fatwa fra sjiamuslimske lærde nektet han å forfølge babismen. Forholdet mellom Frankrike og Iran ble gjenopptatt under hans regjeringstid. Mohammad Shahs helse forverret seg, noe som førte til hans død ved 40 år, etterfulgt av Naser ad-Din Shah. Han ble kritisert som en marionett, sterkt avhengig av Aqasi, noe som skapte korrupsjon i Qajar-dynastiet.
| Mohammad Shah محمد شاه | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 5. januar 1808 Tabriz, Qajar Iran | ||
| Død | 5. september 1848 (40 år) Teheran, Qajar Iran | ||
| Beskjeftigelse | Politiker  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Malek Jahan Khanom | ||
| Far | Abbas Mirza | ||
| Søsken | Bahman Mirza Qajar Khosrow Mirza Qahreman Mirza Qajar Bahram Mirza | ||
| Barn | Naser ad-Din Shah Qajar Abdol-samad Mirza Ezz ed-Dowleh Saloor ʻAbbās Mīrzā Mulk Ārā | ||
| Nasjonalitet | Qajar Iran | ||
| Gravlagt | Fatima Masumeh Shrine | ||
| Utmerkelser | Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen 1. klasse av Sankta Annas orden Den hvite ørns orden 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen Andreasordenen | ||
| Kronet | 14. januar 1835 | ||
| Regjeringstid | 23. oktober 1834 – 5. september 1848 | ||
| Forgjenger | Fath Ali Shah Qajar | ||
| Etterfølger | Naser ad-Din Shah Qajar | ||
| Signatur | |||
 | |||
Bakgrunn rediger
Det russiske keiserdømmet invaderte Kaukasus i 1795, mens Agha Mohammad Khan, grunnleggeren av Qajar-dynastiet, gjenerobret de østlige provinsene i Iran. Dermed ble Agha Mohammad tvunget til å trekke tilbake hæren sin og marsjere mot Kaukasus uten å konsolidere sin makt i øst, inkludert i Herat.[1] Den russiske hæren trakk seg tilbake før han kunne nå Kaukasus,[2] og Agha Mohammad ble myrdet i 1797 i Sjusja.[3] Selv om hans rike aldri nådde det fjerne øst for Stor-Khorasan, ble han anerkjent som Shahanshah av Ahmed Shah Durrani, som erklærte sin troskap i en offentlig khutba.[4] Agha Mohammad Khan ble etterfulgt av sin nevø, Fath-Ali Shah (da kalt Baba Khan). Under regimet til Fath-Ali Shah eskalerte spenningen i forholdet mellom Iran og Russland og utviklet seg til to fullskala kriger som så Iran bli beseiret i flere faser. Ifølge traktatene Gulistan og Turkmenchay ble store deler av riket skilt fra, og Iran ble tvunget til å gi mange innrømmelser til Russland. Krigen skadet også Irans globale omdømme som en svak stat med ustabile grenser,[5] og kastet en skygge over iransk stolthet.[6]
I Europa fikk Det britiske imperiet suverenitet over India og så på Iran som en sterk barriere for å hindre at Russland fikk tilgang til regionen.[7] På den annen side var det velkjent at det russiske imperiet, i sitt strev etter å nå de åpne farvannene sør i Iran, hadde til hensikt å utvide sin suverenitet over iransk territorium.[8] Dermed var den politiske scenen i Iran under regjeringen til Fath-Ali Shah preget av konkurranse mellom de russiske og britiske regjeringene for å få mange konsesjoner og utvide politisk innflytelse.[9]
I årene mellom de to krigene med Russland brøt det ut en konflikt mellom Iran og Det osmanske riket i 1821, som endte med militær seier for Iran og inngåelsen av Første traktat av Erzurum i 1823. Traktaten løste ikke grunnleggende uenigheter, den viktigste av dem var de uklare grensene mellom de to nasjonene. Det var også uenigheter som forfølgelsen av iranske pilegrimer til sjiamuslimske hellige steder av osmanene[10] og statsborgerskapet til grensestammene. En annen kontroversiell sak var handelsrivaliseringen mellom Khorramshahr og Basra.[11]
Fra begynnelsen av sin regjeringstid forsøkte Fath-Ali Shah å framstille seg selv som en from konge i øynene til sjiamuslimske lærde[12] og gikk så langt som å erklære sitt monarki som en stedfortreder for ulama.[13][14] Under hans regjeringstid fikk Isfahan igjen bildet av den religiøse hovedstaden i Iran, og regjeringen lot sjiamuslimske lærde fritt forfølge religiøse minoriteter. Sufiene led mest. Fath-Ali Shah påtok seg ansvaret for å lede deres forfølgelse; på måter som å beordre "kvelning" av Sufi-ledere i Tabriz.[15]
Referanser rediger
- ^ Hambly 1991a, s. 131.
- ^ Atkin 1980, s. 42.
- ^ Perry 1984.
- ^ Mojtahed-Zadeh 2006, s. 167.
- ^ Amanat 2017, s. 305.
- ^ Hambly 1991a, s. 144.
- ^ Amanat 1989.
- ^ Andreeva, 2010 & s. 5.
- ^ Kazemzadeh 1985.
- ^ Volodarsky, 1985 & s. 129.
- ^ Abol-Hosseini, 2007 & s. 35.
- ^ Algar, 2020 & s. 46.
- ^ Nategh, 2014 & s. 34.
- ^ Algar, 2020 & s. 45.
- ^ Nategh, 2014 & s. 34–36.
Litteraur rediger
- Abol-Hosseini, Javad (2007). "محمدشاه قاجار و عهدنامه ارزروم دوم" [Mohammad Shah Qajar and the Second Treaty of Erzurum]. Zamanehe (in Persian). 50: 34–38.
- Hambly, Gavin R.G (1991a). "Agha Muhammad Khan and the establishment of the Qajar dynasty". The Cambridge History of Iran, Vol. 7: From Nadir Shah to the Islamic Republic. Cambridge: Cambridge University Press. pp. 104–144. ISBN 9780521200950.