Mongolinvasjonene av Korea
Mongolinvasjonene av Korea var en serie på seks invasjoner gjennomført av Mongolriket mot det koreanske kongedømmet Goryeo mellom 1231 og 1257. Angrepene var ødeleggende både materielt og menneskelig og resulterte i en fredsavtale i 1270 der Korea ble en mongolsk vasallstat[1] og alliert[2] underlagt Yuan-Kina.
| Mongolinvasjonene av Korea 고려-몽골 전쟁 | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: De mongolske invasjoner | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Kongedømmet Goryeo | Mongolriket | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Choe U Pak Seo Kim Yun-hu Lý Long Tường | Ögedei Khan Möngke Khan Amuqan Danqu Saritai † Jalairtai | ||||||
Første og andre invasjon rediger
I 1225 framsatte utsendinger fra Mongolriket krav overfor kong Gojong om at Goryeo skulle betale tributt til Yuan-dynastiet. Kravet ble avvist, og mongolenes utsending Chu-ku-yu ble drept. Dette brukte mongolene som en påskudd for å invadere.
I 1231 beordret Ögedei Khan første invasjon. De erfarne mongolske krigerne ble kommandert av general Sartai. Mongolhæren krysset Yaluelva, og like etter falt grensebyen Uiju. Etter et statskupp i 1170 var Goryeo i realiteten et militærdiktatur, styrt av Choe-familien. Disse hadde valgt å beholde Goryeo-kongene som marionetter uten særlig makt og innflytelse. Den da sittende diktator Choe U mobiliserte alle de soldatene han kunne til en i all hovedsak infanterihær, som kjempet mot invasjonsstyrkene ved Anju og Kusong. Mongolene erobret Anju, men ble tvunget til å trekke seg tilbake etter Beleiringen av Kusong. Sartai brukte hærens mobilitet, dro forbi koreanernes infanteri og erobret hovedstaden Kaesong. Deler av mongolhæren nådde helt til Chungju i det sentrale Korea, men framgangen ble stanset av en slavehær under ledelse av Ji Gwang-su som kjempet til den gikk i oppløsning. Goryeo forstod at tapet av hovedstaden ville gjøre det umulig å bekjemte invasjonsstyrken og bad derfor om fred. Mongolriket forlangte 10000 oterskinn, 20000 hester, 1000 bunter silke, klær for en million soldater og et stort antall barn og håndverkere som skulle bli sendt til Mongolriket som slaver og tjenere. General Sartai startet tilbaketrekkingen av hovedstyrken mot nord våren 1232, men etterlot 72 embedsmenn stasjonert i flere byer i det nordvestre Goryeo, for å passe på at koreanerne holdt seg til avtalen.[3]
Mot bønnene til både kong Gojong og mange av hans ledende embedsmenn beordret Choe U i 1232 det kongelige hoff og det meste av hovedstadens befolkning flyttet til øya Ganghwa i Gyeonggibukta. Der startet han også byggingen av forsvarsverk. Choe U ville utnytte mongolenes største svakhet, frykten for havet. Myndighetene beordret hvert eneste skip og pram som var å oppdrive til å transportere forsyninger og soldater til Ganghwa. Evakueringen kom så brått på at kong Gojong selv måtte sove på et gjestgiveri ved ankomst til øya. Myndighetene beordret resten av befolkningen til å flykte til andre byer eller til fjellfestninger eller andre øyer. Ganghwa hadde etterhvert fått et sterkt forsvarsverk, mens mindre festningsverk ble bygd på fastlandet på den siden som vendte mot øya.
Mongolriket protesterte mot flyttingen og lanserte en andre invasjon. Mongolhæren ble ledet av en forræder fra Goryeo, Hong Bok-won fra Pyongyang, og mongolene endte med å okkupere det meste av det nordlige Korea og enkelte områder i sør. Men de klarte ikke å erobre Ganghwa som bare ligger noen få kilometer fra land. Mongolene ble slått tilbake i Gwangju, der mongolgeneral Sartai ble drept av munken Kim Yun-hu (김윤후). Mongolene ble etter sterk sivil motstand i slaget om Cheoin nær Yongin tvunget til retrett. Mongolene mistet sin kommandør to ganger i krig. Dette var første gang, den andre var slaget om Ain Jalut i 1260 der Kitbuqa ble drept.
Tredje invasjon rediger
I 1235 iverksatte Mongolriket den tredje invasjonen. Den ødela store deler av Gyeongsang og Jeollaprovinsene . Den sivile motstanden var sterk og det kongelige hoffet på Ganghwa styrket sitt eget forsvaraverk. Goryeo vant flere viktige militære slag men hæren og militia klarte ikke å motstå de stadige angrepene. Mongolene hersket på lavlandet, men klarte verken å erobre Ganghwa eller halvøyas mange fjellfestninger. I de festningene som mongolene klarte å erobre ble alle henrettet. Mongolene nøyde seg til slutt med å svi av avlingene i et forsøk på å sulte ut befolkningen.
I 1236 beordret Gojong at buddhistskriftene Tripitaka Koreana skulle lages på nytt etter at de ble ødelagt av brann i 1232 under det første angrepet. Det tok 15 år å gravere inn de over 81000 treblokkene, som eksisterer den dag i dag (2012). Håpet var at de skulle hjelpe til med å holde angriperne unna.
I 1238 bad Goryeo om fred på ny. Mongolene trakk seg tilbake i bytte mot en avtale der Goryeo sendte medlemmer av kongefamilien som gissler. Men Goryo sendte personer som ikke var i slekt med kongefamilien. I sinne over dette forlangte mongolene at alle koreanske skip skulle fjernes fra havene, hoffet flyttes til fastlandet, alle anti-mongolske embedsmenn skulle overleveres og på ny, at kongefamilien skulle tas som gissler. Som svar på det sendte Goryeo en prins, en fjern slektning av kongefamilien og ti barn fra aristokratiet.
Fjerde og femte invasjon rediger
I 1247 begynte mongolenes fjerde invasjon av Goryeo. Kravet var at hovedstaden skulle flyttes tilbake til Songdo og at kongefamilien skulle overleveres. Güyük Khan sendte general Amuqans hær til Goryeo og mongolhæren slo leir ved Yomju i juli 1247. Etter at kong Gojong på ny hadde nektet å flytte hovedstaden fra Ganghwa til Songdo plyndret Amuqans styrker Koreahalvøya. Güyük Khan døde i 1248 og dette førte til en ny mongolsk tilbaketrekking, men raidene på kvløya fortsatte fram til.
I 1251 overtok Möngke Khan som mongolhersker, og han gjentok det mongolske kravet. Möngke sendte flere utsendinger til Goryeo for å offentliggjøre den nye mongolske tronfølger i oktober 1251. Der ble det også framsatt krav om at Gojong skulle framstilles for den nye mongolhærskeren personlig og at hongehoffet skulle flyttes til fastlandet. Hoffet nektet å gi slipp på kongen fordi han var blitt gammel og alt for skrøpelig for en så lang reise. Mongke sendte en ny gruppe utsendinger med konkrete krav. I Goryeo ble utsendingene tatt godt imot. Men de ble også kritisert og fortalt at Goryeo-kongen ikke fulgte noen ordre fra Mongke.[4] Möngke gav prins Yeku kommandoen over hæren som på ny ble utrustet til et angrep på Korea. En koreaner i Möngkes hoff overbeviste han om at de skulle angripe i juli 1253. Yeku sammen med Amuqan forlangte på ny Goryeo-hoffets overgivelse. Dette nektet hoffet, som deretter samlet bondestanden i fjellfestninger og på øyene langs kysten. Sammen med Goryeo-kommandører som hadde slått seg sammen med mongolene plyndret general Jalairtai Qorchi halvøya.
Gojong møtte til slutt en av Yekus utsendinger i sitt nye kongepalass i Sin Chuan-bug. Der gikk han med på å flytte hovedstaden tilbake til fastlandet, og sende sin stesønn, Angyeong til Khan, som gissel. Mongolene gikk etter dette med på en våpenhvile i januar 1254.
Sjette invasjon og fredsavtale rediger
Möngke forstod etter hvert at gisselet han hadde fått ikke tilhørte Goryeos kongefamilie. Han klandret Goryeo-hoffet for å ha forrådt han og drepte familien til Lee Hyeong, en pro-mongolsk koreansk general. Deretter slapp han løs kommandør Jalairtai som mellom 1253 og 1258 gikk til fire ødeleggende angrep på Korea. I 1254 tok han 206 800 fanger.[5] Hungersnød og fortvilense gjorde at de koreanske bøndene overgav seg til mongolene. Mongolene etablerte seg ved Yonghung der de tvang koreanere til å bygge skip. Med disse kunne mongolene angripe øyene langs kysten fra 1255.[6] På Liaodonghalvøya samlet mongolene sammen koreanske avhoppere, tilsammen en koloni på 5000 familier.
I 1258 gjennomførte kong Gojong og den gjenværende fra Choe-klanen, Kim Unjin et motkupp mot militærdiktatorene, drepte lederen av Choe-familien og bad deretter mongolene om fred. Etter at Goryeo-hoffet sendte den kommende kong Wonjong som gissel til mongolenes hoff og lovte å flytte hovedstaden tilbake til Kaegyong, trakk mongolene seg tilbake fra det sentrale Korea.
Goryeo bestod av to politiske grupper. Den ene gruppen var motstander av krig mot mongolene, den andre var militærjuntaen, ledet av Choe-klanen, som ønsket å fortsette krigen. Etter krigsmotstandernes drap på diktator Choe ble fredsavtalen signert i 1270.[7]
Fredsavtalen gav Goryeo tilbake sin selvstendighet og tradisjonelle kultur, mongolene gav opp å inkorporere Goryeo under direkte kontroll av Mongolriket, og var fornøyde med å gi Goryeo autonomitet. Men Gorueo-kongen måtte gifte seg med mongolske prinsesser og være underordnet den mongolske Khan.[8]
Etterspill rediger
Interne stridigheter i Goryeo-hoffet fortsatte uavhengig av fredsavtalen. Etter Choe Chung-heon hadde Goryeo vært et militærdiktatur, styrt av en privat hær ledet av den mektige Choe-familien. Noen av disse militære nektet å akseptere avtalen, flyktet i til Jindo, senere til Jeju, der de fortsatte sin motstand mot mongolene gjennom Sambyeolcho-opprøret, som først ble slått ned i 1273.
Men militærdiktaturets dager var talte og fredsavtalen førte til at monarkiets autoritet ble gjenopprettet.[9]
Mongolske og koreanske herskere ble knyttet sammen i en serie med fornuftsekteskap mellom medlemmer av de to kongefamiliene. Under Kubilai Khan giftet kong Chungnyeol seg med en av Kublais døttre. Senere giftet en koreansk prinsesse, Qi seg med Ukhaantu Khan og ble kriserinne. Hennes sønn, Biligtü Khan av nordre Yuan, ble en mongolsk Khan. Goryeo-kongene fikk en viktig status lik tilsvarende blant Mardin, Uighurene og Mongolene (Oirater, Hongirat og Ikeres).[10] Det er hevdet at en av Goryeomonarkene var et kjært barnebarn av Kublai-khan.[11] Mongolske darughachi ved Goryeohoffet ble gitt posisjoner og var noen ganger villige til å involvere seg i hoffets aktiviteter.[12]
Goryeo måtte dessuten avgi noe territoriet nord for Cheollyeong og Jbiryeongpasset i nord, foruten øya Jeju der deler ble omgjort til grasland for det mongolske kavaleriet.[13] På Jeju brukes i moderne tid flere mongolske låneord.[14] Goryeos statsapparat ble justert og tilpasset basert på tilsvarende hos Yuan-dynastiet.
Blant de mest fruktbare aspektene ved mongolrikets innflytelse var den kulturelle utvekslingen og den voksende internasjonale handelen mellom øst og vest.[15] Blant de fordelene koreanerne fikk under innflytelse av et verdensrike var ny kunnskap om kartografi og pottemakeri, språk, skikker, og filosofi (neokonfucianisme), en ny bomullsplante som skulle komme til å endre koreanske klesvaner og krutt.[15][16]
Invasjonene førte til at flere koreanske kulturskatter ble ødelagt. Kanskje den viktigste var en nietasjers høy trepagodee som stod i Hwangryongsatempelet i Gyeongju, samt den originale Tripitaka Koreana som da ble oppbevart i Buinsaklosteret i Daegu.[17]
Goryeo overlevde under innflytelsen til Mongolriket og Yuan-dynastiet. Yuan-Kina ble ustabilt på grunn av indre opprør på 1350-tallet og ble erstattet av Ming-Kina i 1368. I 1356 benyttet kong Gongmin sjansen og startet angrepene mot de mongolske garnisonene på det tidligere koreanske territoriet i nord. Goryeohæren klarte å gjenerobre sine tidligere områder, dels etter at en koreansk tjenestemann i mongolenes tjeneste i prefekturet Ssangseong, Yi Ja-chun og hans sønn, Yi Seong-gye hoppet av til Goryeo.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ W. E. Henthorn, Korea : The Mongol Invasions (Leiden : E. J. Brill, 1963), passim.
- ^ 국사편찬위원회, 고등학교국사교과서 p63(National Institute of Korean History, History for High School Students, p64)«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. desember 2005. Besøkt 7. november 2006.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. mars 2015. Besøkt 20. februar 2015.
- ^ J.Bor-Mongol hiigeed Eurasiin diplomat shashtir, boyi II, p.254
- ^ John Man-Kublai Khan, p.208
- ^ C.P.Atwood-Encyclopedia of Mongolia and the Mongol Empire, p.319
- ^ 국방부 군사편찬연구소, 고려시대 군사 전략 (2006) (The Ministry of National Defense, Military Strategies in Goryeo)
- ^ 국사편찬위원회, 고등학교국사교과서 p63 (National Institute of Korean History, History for High School Students, p64) «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. desember 2005. Besøkt 7. november 2006.
- ^ Kim Yukhoon (2007). Northeast Asian History Foundation, red. Korean History for International Citizens (engelsk). Seoul: Kim Yongdeok. s. 35. ISBN 978-89-91448-90-2-03900 Sjekk
|isbn=-verdien: length (hjelp). - ^ Ed. Morris Rossabi - China among equals: the Middle Kingdom and its neighbors, 10th-14th centuries, p.244
- ^ Baasanjavyin Lkhagvaa-Solongos, Mongol-Solongosyin harilstaanii ulamjlalaas, p.172
- ^ Henthorn, A History of Korea , 127
- ^ William E.Hanthon-Korea: Mongol invasions, pp.158
- ^ Baasanjavyin Lkhagvaa-Solongos, Mongol-Solongosyin harilstaanii ulamjlalaas, p. 173.
- ^ a b Thomas T. Allsen - Culture and Conquest in Mongol Eurasia, p.53
- ^ Namjil- Solongos-Mongolyin haritsaa: Ert, edugee, p.64
- ^ Shin Hyong-sik, red. (2005). A Brief History of Korea (engelsk). Seoul: Ewha Womans University Press. s. 67. ISBN 89-7300-619-3 04900 Sjekk
|isbn=-verdien: length (hjelp). Arkivert fra originalen 23. september 2009.