Monacos historie
Monacos historie hviler på Monacos klippe, stedet viktigste geografiske landemerke som har fungert som beskyttelse for stedets folk siden oldtiden og siden bygget som festning. Fra 1200-tallet til tidlig på 1400-tallet var stedet bestridt av politiske grunner, men foruten en periode av fransk okkupasjon har Monaco siden slutten av middelalderen vært under stø kontroll av Huset Grimaldi.
Tidlig historie rediger
Monacos store klippe som reiser seg opp over dagens by har tjent som beskyttelse for områdets tidligste beboere fra slutten av paleolittiske periode, omtrent 300 000 år f.Kr., og bevis har blitt avdekket i en grotte i St. Martins tregårder. I henhold til redegjørelser fra den greske historikeren Diodorus Siculus og geografen Strabos var Monacos første faste bosettere fjellfolk fra oldtiden kalt ligurere. Disse hadde utvandret fra området Genova i Italia. Det antikke liguriske språket var tilsynelatende ikke indoeuropeisk og heller ikke forbundet til de italienske dialektene til dagens beboere av Liguria (som ligurere har gitt navn til). Det er heller ikke forbundet til moderne monegaskisk som i dag er offisielt språk, sammen med fransk, i Monaco.
Gresk kolonisering rediger
Fønikere fra Massalia (dagens Marseille) grunnla kolonien Monoikos, navngitt etter stedet liguriske beboere, på 500-tallet f.Kr. i det området som i dag er kjent som Monaco. Kolonien ble deretter overtatt av grekene. Monoikos ble assosiert med Herakles (og i romersk mytologi som Herkules) og i henhold til en gresk myte, dokumentert av både Diodorus Siculus og Strabos, skal Herakles ha passert gjennom Monaco, derav ble det bygget et tempel, Hercules Monoecus (Μόνοικος betyr enkelt hus eller enkelt tempel), for hans ære. Det har ikke lyktes å finne et tempel som har tilhørt Herakles[1], men hans navn lever fortsatt videre i Monacos kjente havn. Havnens offisielle navn er Port Hercule. Fra antikken og fram til 1800-tallet var Monacos havn blant de viktigste på den franske middelhavskysten, men har siden mistet all kommersiell betydning.[2]
Romersk styre rediger
Etter de galliske krigene fungerte Monoecus som et stoppested for Julius Cæsar før hæren hans dro videre til Hellas, og stedet kom under romersk kontroll som del av den romerske provinsen Gallia Transalpina.
Den romerske poeten Vergilius kalte stedet for «den befestede klippen, Monoecus ved sjøen» (Æneiden, VI.830). Kommentatoren Servius' bruk av passasjen[3] hevder at dens epitet (tilnavn) var avledet fra:
- dictus autem Monoecus vel quod pulsis omnibus illic solus habitavit («enten fordi Hercules fordrev alle andre og levde der alene»), vel quod in eius templo numquam aliquis deorum simul colitur («eller fordi i hans tempel ble ingen annen gud dyrket på samme tid»).
Havnen er også nevnt i Plinius den eldres Naturalis Historia (III.v) og i Tacitus Historiæ (III.42) i forbindelse med keiser Flavius Julius Valens (Fabius Valens e sinu Pisano segnitia maris aut adversante vento portum Herculis Monoeci depellitur).
Middelalderen rediger
Monaco forble under romersk kontroll fram til det vestlige Romerriket gikk under år 476. Deretter ble stedet herjet av sarasenere og av ulike barbariske stammer. Selv om disse herjingene etterlot stedet bortimot fullstendig avfolket, sarasenere ble tvunget vekk i 975, var stedet på nytt befolket av ligurere på 1000-tallet.
I 1191 skjenket den tysk-romerske keiseren Henrik VI overhøyhet over området til byen Genova. Den 10. juni 1215 begynte en løsrevet del av de genuesisk ghibellinene ledet av Fulco del Cassello byggingen av en festning på toppen av Monacos klippe. Denne datoen blir som regel sitert som begynnelsen på Monacos moderne historie.
Etter som ghibellinene tenkte seg at festningen skulle fungere som et strategisk militært skanse og et senter for å kontrollere området lot de en bosetning vokse opp rundt festningens fot for å understøtte garnisonen. I et forsøk på å lokke til seg bosettere fra Genova og de omliggende byene tilbød de landområder og skattelettelser til de nye bosetterne.
Ghibellinerne rediger
Ghibellinene, etterkommere fra Otto Canella, og som tok navnet fra dennes sønn Grimaldo Canella, var en gammel og prominent familie fra Genova som i striden mellom ghibellinerne og guelferne tok tilflukt i Monaco. De ble fulgt av ulike andre familier, blant annet Huset Fieschi.
François Grimaldi erobret festningen i 1297 og området ble i Grimaldifamiliens kontroll til den dag i dag, unntatt da den var okkupert av Frankrike fra 1793 til 17. mai 1814 (og het da Fort Hercules). Utpekt først som et protektorat for kongedømmet Sardinia i 1815 av Wienerkongressen etter Napoléon Bonapartes nederlag ble Monacos uavhengighet og suverenitet bekreftet av Franco-Monegasque-traktaten av 1861. Fyrsten av Monaco var en enehersker inntil en forfatning ble kunngjort i 1911.
Det berømte kasinoet Monte Carlo ble åpnet i 1863, organisert av Societé des Bains de Mer («Samfunnet for sjøbadere») som også eide Hotel de Paris. Hasard var forbudt i nabolandene og de inntektene og skattene som ble betalt fra denne aktiviteten ble pløyd inn i Monacos infrastruktur. Økonomisk utvikling ble forgreinet på slutten av 1800-tallet med en jernbaneforbindelse med Frankrike. I juli 1918 ble det undertegnet en traktat som ga begrenset fransk beskyttelse av Monaco. Traktaten som ble skrevet inn i Versaillestraktaten fastsatte at monegaskisk politikk ville bli regulert i henhold til franske politiske, militære og økonomiske interesser. En av motivasjonene for traktaten var den kommende etterfølgerkrisen i Monaco i 1918.
Samtidig som fyrst Ludvig II av Monaco (fransk Louis II) var sterkt profransk forsøkte han å holde Monaco nøytral i løpet av den andre verdenskrigen, men støttet Vichy-regimet som var ledet av hans gamle kollega fra hæren, marskalk Philippe Pétain. Hans lille fyrstedømme ble slitt mellom indre konflikter resultert delvis som et resultat av hans vakling, men også av den grunn at mange av hans undersåtter var av italiensk avstamming som støttet fascistregimet til Italias Benito Mussolini.
I 1943 invaderte den italienske hæren Monaco og satte opp en quslingregjering. Kort tid etter, som følge av Mussolinis fall i Italia, okkuperte den tyske hæren Monaco og begynte å deportere den jødiske befolkningen. Blant dem var René Blum, grunnleggeren av operaen, og som døde i nazistenes konsentrasjonsleir. Under fyrst Ludvig IIs hemmelige ordrer tok det monegaskiske politiet ofte stor politisk risiko ved å advare folk på forhånd om at Gestapo planla å arrestere dem. Landet ble frigjort da de tyske soldatene trakk seg ut.
Dagens Monaco rediger
Dagens hersker, fyrst Albert II, etterfulgte sin far fyrst Rainier III i 2005. Fyrst Rainier hadde i sin tur etterfulgt tronen da hans bestefar, fyrst Ludvig II, døde i 1949.
Den reviderte konstitusjonen, proklamert i 1962, forbød dødsstraff, ga stemmerett til kvinner, etablerte en høyesterett for å garantere fundamentale menneskerettigheter og gjorde det vanskelig for en fransk statsborger å bosette seg i landet.
I 1993 ble Monaco medlem av De forente nasjoner med stemmerett. I 2002 klargjorde en ny traktat mellom Frankrike og Monaco at om det ikke var en arving som førte Huset Grimaldi videre ville fyrstedømmet likevel forbli en uavhengig stat heller enn å bli innlemmet i Frankrike. Forsvaret av Monaco er fortsatt Frankrikes ansvar.
Fyrstedømmets milde klima, tiltrekkende utsikt og muligheter til spill og hasard har gjort Monaco berømt som et turiststed.
Referanser rediger
- ^ Se også Marcus Annæus Lucanus 1.405.), skjønt fjellgrunnen og det kompakt byområdet gjør framtidige utgravninger usannsynlige.
- ^ 1907 Catholic Encyclopedia
- ^ Maltby, R. (1991): Lexicon of Ancient Latin Etymologies, Leeds
Litteratur rediger
- «Principality and Diocese of Monaco». The Catholic Encyclopedia.
- «History of Monaco» Arkivert 1. mars 2000 hos Wayback Machine.. Gale Force of Monaco.
- «History of Monaco». History of Nations.
- Velde, François. «Monaco». Heraldica.